6+0 (dag 42)

Tenk, i dag går jeg allerede inn i min sjuende graviditetsuke. Jeg er seks fullgåtte uker. Jeg klarer overhodet ikke å ta det inn over meg. Ubevisst trur jeg at jeg fremdeles går og venter på mensen. Jeg kan ikke fatte og begripe hvordan det har seg at jeg med ett har fått det til. De første gangene jeg forsøkte å bli gravid, «følte» jeg meg gravid allerede etter inseminering, og jeg var klar som et egg til å handle barnevogn og utstyr. Nå derimot, klarer jeg ikke å ta inn over meg at jeg kanskje snart må bestemme meg for hvilken barnevogn jeg skal kjøpe. Og jeg føler meg iallefall ikke gravid. Altså: Jeg kjenner litt stikninger i magen og til tider kan de være ganske vonde og jeg har fremdeles dotter i ørene, og de er utrolig slitsomme. De er så slitsomme at de tar helt fokus fra alt annet. Jeg skal gjøre FEMA-arbeid, men må bare legge det vekk fordi jeg må få vekk de dottene. Det eneste som hjelper for å få dem vekk er å slappe helt av. Men så fort jeg begynner med aktivitet og konsentrasjon, så er de der igjen. Jeg hører om flere som har hatt slike dotter i ørene i første trimester, så det er nok faktisk et «symptom» på graviditet. Men så lenge jeg ikke er kvalm, så skal jeg vel ikke klage. For et par dager siden, kom katten og la seg på brystet mitt også, og AU! det gjorde jammenimeg vondt, så ja, jeg er nok litt øm i puppene også. Men ikke så ille at jeg egentlig tenker over det uten å kjenne veldig etter.

Det er rett og slett litt antiklimaks her for tiden. Alltid tidligere når jeg har hatt forsøk, og denne gangen var forsåvidt heller ikke noe unntak fram til jeg testet positivt, så har jeg planlagt neste forsøk og videre strategi i rugetiden. Hva nå? Da jeg startet med insemineringer, så var jeg allerede igang med å planlegge gravid-tiden, fødsel, barseltid osv, osv… men på et tidspunkt, så har jeg bare måttet slutte med det. Jeg ble jo aldri gravid og det ble for vondt å gå og lengte etter noe jeg ikke fikk. Siden har jeg bare hatt fokus på neste forsøk. Jeg har grublet over når må jeg si at nok er nok og stoppe. Det er det tankene har dreid seg om. Jeg har vært en fertilitetsnerd som har saumfart ALT som dreier seg om fertilitet og assistert befruktning. Jeg har til og med begynt å abonnere på et engelsk magasin som heter Fertilityroad. Fertilitet har blitt meg og min identitet. Det har vært min vei, det jeg kan og det jeg er «ekspert» på. Men nå har jeg på en måte ikke «bruk» for denne kunnskapen lenger. Jeg må omstille meg fullstendig og jeg er selvfølgelig VELDIG glad og lettet over det. Men det er allikevel lettere sagt enn gjort og veldig rart. Det har blitt et vakuum mellom infertilitet og graviditet som jeg ikke helt klarer å fylle akkurat nå. Før kunne jeg tenke at 9 mnd er lenge å vente på en baby når man er så klar som det jeg har vært. Men nå tenker jeg at det er jammen meg godt at denne lille krabaten «bare» er et par millimeter lang og trenger laaang tid på å vokse inni meg, slik at jeg skal få god tid til å kjenne etter, og tenke, drømme, gruble, modnes og alt det der. Om jeg ikke er klar for å handle barnevogn og annet utstyr i dag, så er jo det helt greit, for det skal jeg jo ikke uansett.

Jeg føler meg nesten litt utakknemlig som ikke danser rundt og jubler i ren lykkerus slik jeg trodde at jeg skulle. På et eller annet vis klarer jeg ikke helt å slippe opp og være glad og NÅ ser jeg selv hvor irriterende jeg er. Jeg har irritert meg over nygravide damer som klager over at de ikke klarer å være glad for graviditeten sin. Jeg er jo det, men det ER så vanskelig å tro på og ta inn over seg nå i begynnelsen og jeg er så vanvittig redd for alt som kan gå galt. Det føles rett og slett for godt til å være sant dette her. Og med min vanlige uflaks, så … nei… skal ikke tenke den tanken videre. Men slik er det altså. Jeg prøver hver dag. Og jeg prøver å tenke på annet og jeg prøver å smile og være glad. Men det er rett og slett ikke så enkelt.

Får håpe det går seg til.

Jeg trøster meg litt med at appen min forteller meg at denne uken har det nye hjertet inne i magen min begynt å slå. Jeg håper jeg skal få se det hjertet om halvannen uke. Det skal bli godt å komme til den milepælen.

20140629-IMG_4441

Her er jeg i deilige Århus på den deiligste sommerferieturen noensinne. Et minne for livet.

Klem fra Ønskemor

16 Comments:

  1. Kjenner igjen hvor du er nå. Det er et stort sprang fra det å være prøver (og du har jo vært det i evigheter) til å endelig oppnå målet, på toppen av all usikkerheten i første trimester og å skulle venne seg til hormonene. Jeg hadde en sorgprosess da jeg ble gravid etter aborten, og ikke helt visste hvordan jeg skulle klare å tro på dette. Det overrasket meg, og jeg skammet meg litt over følelsene mine, for hvem skulle jeg snakke med denne sorgtilstanden om? Ikke prøverne, for jeg ville ikke gni det inn at jeg var gravid. Og heller ikke til de gravide, for de var så absorbert av sin egen babylykke. Men gravidfølelsen, lettelsen og lykken kommer etterhvert. Vi mennesker er skapt sånn at vi har 9 måneder å ruge på, og det er sannelig godt vi har denne tilvenningsperioden. Det tar nok litt tid, men sakte vil det hele sige innover deg. Og da kommer du til å ta helt av i Facebook-feeden din 😉

    • ah… gode Balanse… så godt å ha deg som forstår nå, for det er akkurat slik jeg føler. Jeg vet ikke helt hvem jeg skal ta psyken min utover akkurat nå. Vi må få til et treff snart. <3 Leste akkurat reisebrevet ditt. Må ha vært en fin tur.

  2. Jeg har på langt nær prøvd så mange år som deg, men kjenner godt igjen følelsen din av å være i et vakum. Vi prøvde 18 mnd på eldstemann, og det var 17 nedturer etter hverandre, 4 uker mellom hver gang. Da det endelig klaffet på det 18. reelle forsøket, så forsøkte jeg å være glad, men det gikk ikke. Gikk bare å ventet på at alt skulle ende, for hvorfor skulle det endelig gå bra? Men det gjorde jo det. 🙂 Gleden kommer til deg også, om 1.5 uke 😉

    • Ja, det gjør helt sikkert det. Her er iallefall ingen tegn til tante rød, så da må man jo bare tro at det skal gå veien. Men jeg gleder meg til jeg kan tørre å slippe jubelen løs ja 🙂

  3. Jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver! Da vi endelig ble gravid med Lillegutt, klarte jeg ikke å glede meg.. Når jeg var i uke 34 senket jeg skuldrene og tenkte; «Hei! Føder jeg nå, så kommer alt til å gå bra!» Før det, tenkte jeg dessverre på alt som kunne gå gale :-/
    Ikke noe kjekk følelse, men helt normalt! Håper jeg 😉
    Gleder meg til å følge seg videre, både med oppdateringer om graviditeten, men også med innkjøp osv 😉
    God sommerklem fra Pergoberta

    • Åh, så hyggelig å høre fra deg! Jeg håper virkelig jeg klarer å glede meg litt mer etterhvert og at jeg slipper å gå og tenke det verste helt fram til uke 34. Jeg er egentlig ikke typen til å tenke det verste hele tiden, så jeg trur og håper at jeg skal klare å senke skuldrene litt mer snart. Ja, skal prøve å oppdatere så godt jeg kan. Det er fint å vite litt hva dere ønsker å lese også. Jeg trur HELT sikkert at jeg kommer til å skrive litt om innkjøpene jeg gjør.

      God og stor sommerklem til deg og familien din også Pergoberta.

  4. Kära du, jag kan tänka mig hur det är för dig just nu. Det är svårt att gå från besvikelse, till besvikelse till att nästan inte längre våga hoppas – till att plötsligt bli jätteglad. Det tar tid att förstå att «nu har det hänt», jag har inte blivit gravid men jag kan relatera till det när det gäller annat i livet. Ha inte stora krav på dig själv, acceptera att du känner som du gör. Det är inget konstigt alls tycker jag. Rädslor finns kvar, det är mycket som kan gå fel – men de allra, allra flesta har ju bra graviditeter och föder fantastiska barn – kan det inte vara din tur nu?!! Sköt om dig och hitta något du kan göra som fyller ditt «vacuum».
    Önskar dig en fortsatt fin sommar och var snäll mot dig själv. Väldigt fin bild på dig också!!
    Klem
    Sandra

  5. Da jeg ikke lykkes med å bli gravid i mitt første forsøk, gikk jeg langt ned i kjelleren. Det var enormt tøft etter kjøret jeg hadde vært gjennom i forsøksprosessen, og det var dype håp og lengsler som ble knust. Man vet jo heller ikke hvor langt man har råd til å gå.

    Jeg tror ikke jeg kan forstå hvordan det er for deg etter den lange veien DU har gått. Men at dette er vanskelig for deg å ta inn over deg, det har jeg ingen problemer med å forstå! Jeg tenker at du må ha bygd opp enorme forsvarsverker på turen. Jeg tror det vil slippe litt etter litt, og håper du er raus mot deg selv og gir den tiden det trenger.

    Tror også det kan bli være et lite sjokk å ha blitt gravid, selv om man har ønsket det aldri så masse. Gikk inn i en aldri så liten krise i starten jeg, og har fortsatt problemer i perioder med å skjønne at jeg faktisk er gravid (er snart 15 uker på vei… Tror både kropp og sjel trenger tid på å omstille seg).

    Og, som ei venninne sa: det er ikke rart du har problemer med å forstå det, du har jo ikke ligget med noen… Den syns jeg var litt søt, da 🙂

    Blir spennende med UL. Den verste etappen er snart over. Krysser fortsatt fingre for deg!

    • Ja, nettopp, du sier det så godt. Det er dette forsvarsverket jeg har bygget opp over så lang tid og som har gjort at jeg har klart å holde det gående så lenge med forsøk. Jeg sluttet å drømme og håpe, men kunne ikke gi opp. Veien ble på mange måter målet, for alternativet orket jeg ikke tenke på (å gi opp). Nå er det plutselig et sjokk at det gikk, for jeg klarte ikke å tro det helt innerst inne. Det er en stor prosess og legge vekk det forsvarverket jeg har bygget opp for å gi helt slipp og klare å tro at dette faktisk skjer meg.

      Ja, litt over en uke til første ultralyd. Det skal bli så godt å komme dit.

      Tusen takk <3

  6. Ja, det må være veldig rart å «bare» være på vent etter så lang tid med prøving. Selv om du er perfekt gravid, skjønner jeg at det kan føles som ingenmannsland en stund til. For du har jo vært så vant til å planlegge neste forsøk nesten før det forrige er over, lært deg å ikke forvente at det skal gå bra, og i grunn også vært et av «infertilitetens ansikter» i media. Nå må den identiteten, om vi kan kalle det for det, byttes ut. Så det er annerledes etter forsøket nå, det ser veldig bra ut men er fortsatt usikkert. Det blir vel bare skritt for skritt, og milepæl for milepæl som gjelder. Å lytte til seg selv, og drite i alle velmenende råd og rare trøstesetninger ikkeprøvere (og andre) kanskje kommer med. Jeg tror det vil føles annerledes etter at du har hørt hjerteslagene. Når magen vokser og synes, blir det nok mer virkelig. Når du ser mini på senere UL vet du at h*n er der. Så tror jeg samtidig usikkerheten kommer til å forbli der – kanskje hele veien gjennom. Det tenker jeg at vil være en normalreaksjon. En slik langvarig usikkerhet tror jeg i alle fall vil være der for meg….om jeg noen gang kommer dit du er nå altså.

    • OG det håper jeg du gjør Ønskemamma. Tusen takk for forståelse. Ja, jeg må liksom omstille hele meg fra å være infertil prøver til å bli gravid (= en av de jeg har «mislikt» og nesten «hatet»). Det ER en stor omstilling for identiteten.

  7. Kjenner igjen følelsen. Nesten som en narkoman som planlegger neste skudd hele tiden.
    Jeg er så heldig å ha fått to friske barn etter mye om og men, men klarte ennå ikke å slutte med å tenke på neste forsøk… Så jammen ble det et forsøk til og vi venter nr tre. Håper det går over etterhvert og at du nyter dette barnet og ikke tar med deg tanken om neste hele tiden. For meg var det vanskelig.

    • Ja, det vil jeg tro. Jeg kan absolutt forestille meg den tanken. For min del kommer det nok veldig an på om det er en eller to i magen min nå. Jeg TROR det er en, men om det er to, så kommer jeg nok kanskje til å klare å gi slipp. Men er det en, så er jeg 100% sikker på at jeg vil prøve å lage søsken. Jeg har jo 8 embryoer på frys, og det kommer uansett til å være vanskelig å ikke prøve å bruke de. Og jeg vet ikke helt om jeg kommer til å klare å stoppe så lenge det er flere igjen av dem.

      Tiden får bare vise. Det er uansett oppmuntrende å høre om andre som lykkes til slutt 🙂

  8. Hei, jeg har lest bloggen din en stund, men aldri kommentert, men i dag er tid for å gratulere! Gratulere og si at det du beskriver her er veldig kjent. (Min historie er helt anderledes enn din. Jeg visste ikke om jeg kunne prøve å bli gravid pga medisiner og diverse, men da jeg endelig kunne prøve i en alder av nesten 38 gikk det fint på første forsøk). Etter all krisemaksimering og bekymring var det rart og tomt og plutselig være der jeg ville være. Så glad, men samtidig må man legge litt bånd på gleden i tilfelle det ikke går bra. Og noen ganger bare tom og trist og overhodet ikke glad. Etterhvert ga jeg meg selv litt rom til å føle det slik og til å snakke litt om det til noen utvalgte. Jeg kom fram til at det er helt naturlig. Man ønsker dette så sterkt, men det å være gravid å få barn er også å snu opp ned på alt som er kjent i livet og å utsette kroppen sin for store forandringer og påkjenninger. Plutselig får man noe i livet som beriker det voldsomt, men som også gjør en så uendelig sårbar. Dette er tanker som er helt fraværende når man ikke kan, men så får de desto større plass når man kan likevel. I tillegg kommer de fysiske plagene som ikke akkurat hjelper. Litt «negative»sinnstemninger og tanker er derfor helt naturlig, og for meg ebbet de sakte men sikkert ut etterhvert som magen vokste og det nærmet seg tiden for å møte babyen. Nå er datteren min fem måneder. Jeg har hatt litt av de samme reaksjonene etter hun ble født. Så uendelig glad, men også så sliten og redd og tom noen ganger. Igjen har løsningen for meg vært å tillate de tankene. Det ER et slit å få baby, men det slitet føler man ikke man kan plage ufrivillig barnløse med. Men så er det også så bra som de skal ha det til å få baby og enda bedre. Lykke til med tiden du har foran deg! Gleden kommer når du er trygg og har fordøyd alt sammen litt!

    • Tusen takk. Ja, jeg har hørt andre si at de har opplevd det samme, så det burde kanskje ikke komme som en overraskelse. Men det kom litt overrumplende over meg allikevel. Men det gjorde jo hele graviditeten, for jeg hadde jo igrunnen sluttet å tru på det. Jeg klarte bare ikke å slutte å prøve for da måtte jeg på en måte ta den sorgprosessen som jeg ikke følte meg klar for i det hele tatt. Ja, det skal bli godt å komme litt lenger og få en mage som vokser og gleder meg til å kjenne spark. Jeg er også veldig forberedt på at det blir tøft i tiden etter fødselen. Leser om mange som har det slik, og tenker at det er ganske stor sjans for at jeg også får en runde. Får bare håpe ikke den blir for ille. Nei, helt klart at man ikke kan plage ufrivillig barnløse med de plagene. Det kjenner jeg jo godt til. Det er INGEN trøst for en ufrivillig barnløs at man har friheten til å gjøre ditt og datt. Man ønsker ikke den friheten da, og ingenting kan endre på det. Ja, jeg er sikker på at gleden kommer smygende sakte, men sikkert. Det kommer jo noen milepæler framover, først ultralyd, så blir det både tur til fastlegen og jordmor etterhvert og jeg regner med at jeg får henvisning til duotest. Så det blir mye som skjer framover og for hver ultralyd kommer jeg til å være et skritt nærmere. Jeg regner med at det skal gjøre ting lettere med tiden.

      Tusen hjertelig takk for gratulasjoner og lykkeønskninger.

Legg inn en kommentar