Akkurat slik har jeg det også… det finnes ikke «kriblende spenning» rundt dette lenger.

Et Ønske skrev det så godt i et innlegg i går. Kriblingen og alle de gode følelsene og tankene rundt babylaging er borte. De er erstattet av frustrasjon og håpløshet. Jeg kjenner at jeg MÅ følge opp med mine tanker om dette. Bloggen min har i grunnen vært veldig «praktisk» rettet mot selve prøvingen ganske lenge. Og det gjenspeiler mye av fokuset mitt. Følelsene mine har blitt døde, akkurat som Et Ønske skriver. Hvor er følelsene mine? Klart de er der, men de er annerledes. Nå går det mer på bekymringer. Men det går også veldig mye på «autopilot». Jeg har jo gjort dette så mange ganger før og jeg vet hva jeg skal og hva det dreier seg om. Jeg har gjort det så mange ganger at jeg vet ikke hva jeg skal tro lenger. Det er kun en ting jeg vet med 100% sikkerhet, og det er at jeg iallefall ikke blir mor om jeg gir meg. Det er det eneste sikre jeg har, og det er også det verste, så det må jeg unngå. Derfor fortsetter jeg å prøve. Men jeg vet ikke om jeg fortsetter å tro. Vel, det at jeg faktisk fortsetter MÅ jo bety at det er et snev av tro der. Iallefall et ørlite håp. Men det håpet er så lite at jeg kjenner ikke så mye på de følelsene. Jeg kjenner bare på utmattelsen, frustrasjonen, håpløsheten, motløsheten og irritasjonen.

Jeg er jo veldig åpen med hva jeg driver med og jeg får mange henvendelser fra folk jeg kjenner mer eller mindre godt. De som kjenner meg godt, skjønner utmerket at jeg nå har lært meg å snakke om andre ting i livet også. Men folk jeg ikke prater så ofte med, eller når jeg da snakker om denne prøvingen og hva jeg tenker å gjøre videre, så merker jeg at folk rundt meg engasjerer seg mer i dette enn jeg selv gjør. De spør og graver også hevder de at dette blir veldig spennende. Umiddelbart føler jeg da at jeg like gjerne kunne fått en knyttneve i magen. Jeg blir sint, og får nesten lyst til å slå litt vett inn i skolten på dem. Dette er virkelig ikke spennende. Det VAR spennende de første turene jeg hadde til Køben og jeg virkelig trodde at det skulle være en smal sak å bli gravid. Det er jo det folk sier: «Det er da ikke så farlig med den mannen, det er jo bare å reise til Danmark og bli gravid der når du har lyst på barn». Det høres ut som en smal sak, og jeg trudde det var det de første turene mine. Derfor hadde jeg også veldig stor tro på at jeg faktisk skulle lykkes på veien, og egentlig ganske raskt. Og jeg så aldri for meg at den veien skulle bli så fordømrade lang. Men sånn ble det, og for hvert forsøk, så har troen gradvis svunnet hen og blitt erstattet av fortvilelse, frustrasjon, sorg og mange flere dumme følelser.

Disse følelsene kan jeg ikke gå å kjenne på i det daglige, så jeg skyver dem vekk, og erstatter dem med praktiske gjøremål. De praktiske gjøremålene er jobben min, studiet mitt, dyrene mine, livet mitt… og alt jeg gjør videre i prosessen. Men tankene er flygende. Noen ganger streifer de innom min store drøm. Som regel streifer de bare målløst omkring og tar fokuset fra de oppgavene jeg har som krever konsentrasjon og stillesitting. Å gå ut å måke snø skal jeg klare, husarbeid, matlaging, jobben med svømmeundervisning og alt praktisk som skal gjøres for da kan jo tankene fly litt imens (de gjør ikke det når jeg er med elever i vannet altså). Men å sette seg ned ved pc og gjøre konsentrasjonsarbeid, det er vanskelig. Da begynner tankene å fly. De flyr til alt jeg burde, skulle, måtte, burde ha gjort, uten at jeg får gjort noe som helst.

Jeg tenker tilbake på det som jeg følte var mitt første håndfaste lyspunkt. På Maigaard mener de at mitt første håndfaste lyspunkt var da jeg hadde kjemisk graviditet i fjor vår, men det fantes ikke noe positivt med å nesten få det til. Kanskje det gjør at Maigaard trur mer på at det skal lykkes for meg, men for min del var det bare vondt og frustrerende. Nei min første håndfaste positive opplevelse var da jeg kom til mitt første innsett på Maigaard i august i fjor. Da de kalte meg en «klekkemaskin» fordi jeg lagde så mange flotte egg. Av 13 egg som de hadde fått ut, så hadde jeg to egg til innsett og fem på frys! Det var så fantastisk mye bedre enn jeg noensinne hadde turt å tro på at endelig var ikke følelsene mine døde allikevel. De levde i aller høyeste grad. Tårene trillet og jeg klarte ikke å stoppe hikstegråten over synet som møtte meg da jeg fikk se bilde av alle de 7 flotte embryoene som hadde delt seg perfekt i løpet av de to dagene utenfor kroppen min og i møte med alle sædcellene fra donoren.

Nå sitter jeg her igjen og ser på bildene. Ja, det er klart at de er min store stolthet og glede enn så lenge, og når jeg ser på dem, så kjenner jeg fremdeles at håpet de hadde for meg på Maigaard fremdeles varmer litt. Men bare litt…. tanken på at jeg til sammen har satt tilbake 6 slike perfekte embryoer minner meg om at noe er galt allikevel. Jeg har fremdeles 7 på frys, men av de 6 aller beste som er satt tilbake i livmor har ingen klart seg. Hva er da sannsynligheten for at en av de 7 skal klare å feste seg?

De to øverste radene i dette bildet er de to embryoene som ble satt inn i august på forskjellige stadier i utviklingen. Det er altså en rad pr. embryo. Den nederste raden er et bilde av hver av de fem som ble lagt på frys den 10/8 i fjor. Jeg synes at to av de skal bli tvillinger som blir født i 2015 – en gutt og en jente 😉

Embryoer aug 2013

Jeg vet at håpet ikke er ute før jeg har gitt meg. Men følelsene er ikke med på dette lenger. Jeg kjører autopilot inntil den dagen jeg enten må gi meg, eller sitter med min egen lille nyfødte babybylt i armene.

Takk igjen til «Et Ønske» som nok en gang minner meg om at jeg faktisk HAR følelser et sted som jeg kan grave litt fram i blant.

Ønskemor

7 Comments:

  1. Fint å lese et innlegg fra hva som foregår inni deg også, siden du som regel viser det konkrete som foregår i prøvingen din. Så man kan forstå at det er ikke bare-bare å reise ned til Dk og bli gravid, og det ER ikke spennende! Vi ønskemødre vil bare komme oss videre med livene våre, på en eller annen måte. Enten med barn, eller i viten at vi har forsøkt alt som råd er, for deretter å akseptere at det ikke er mulig av forskjellige årsaker.

    Veldig koselig bilde av embryoene dine <3

  2. Jeg skulle ønske jeg var en bedre støtte enn jeg er. Men jeg føler også at det er blitt mindre tro med tiden. Jeg håper fortsatt hver gang du forsøker og krysser fingrene for harde livet, men nei. Jeg blir ikke overrasket over at det ikke går lenger. Jeg bare håper det ikke tar for hardt på og at du klarer å komme deg på bena igjen og forsøke på ny.
    Men om troen ikke alltids er den sterkeste så er håpet der likevel. Jeg vet også at jeg vil bli utrolig glad på dine vegne hvis det faktisk en dag lykkes! Ønsker deg fortsatt alt godt og krysser fortsatt fingre og tær for alt jeg kan for deg vennen. Lykke til kjære du!

Legg inn en kommentar