Jeg har ALDRI valgt å leve uten en mann, men jeg har valgt å få barn

Aller først vil jeg si tusen takk for alle hyggelige kommentarer og tilbakemeldinger etter at jeg var på tv på torsdag. Denne gangen har jeg faktisk ikke kommet over et eneste nettroll. Det liker jeg godt.

Gammelt bilde jeg kom over i dag. Mimrer til den gangen jeg var helt i starten av forsøkene mine. Mye har skjedd siden den gangen.

Jeg er så glad for at Insider-dokumentaren viser to ulike utgangspunkt for å velge å bruke donor. Selvvalgte singelmødre er jo alle ulike og alle har ulike grunner for å gjøre sine valg. Jeg og Hanne har helt ulike utgangspunkt. Vel, i alle fall nesten. Jeg kjenner meg jo igjen i hennes situasjon på den måten at jeg har det fint alene og jeg har i alle fall ikke hatt noe ønske om å leve sammen med en som ikke alt stemmer med. Altså, forholdet må være et godt forhold og jeg må trives med å leve i det. Når Hanne ikke ser at hun kan trives i et forhold, hvorfor skal hun da velge et forhold bare for å få barn? Muligheten til å få barn er jo der allikevel og det må være et bedre utgangspunkt for barnet. Der står hun og jeg helt likt.

Så er vi ulike på det at jeg har, og har alltid hatt, et inderlig, sterkt ønske om å leve i en kjernefamilie. Men det rakk jeg ikke. Jeg fikk for dårlig tid. Når jeg var klar til å få barn, så hadde jeg ikke funnet han som jeg ønsket å få barn sammen med. Eller, jeg hadde møtt noen, men de ønsket ikke det samme med meg, i alle fall ikke akkurat nå. Da jeg presset på, så ble det feil. Så har det vært nesten motsatt i andre tilfeller når jeg har følt meg usikker på hvor godt forholdet egentlig har vært. I dag leste jeg for øvrig på vg-nett en artikkel om barnløse menn. Der nevnes det «ikke-nå-mennene». Det står at veldig mange menn ikke har fokus på å få barn “akkurat nå” litt for lenge. Men at de tenker at det er noe som skal komme seinere i livet. Det tenker de helt til det har blitt nesten for sent og for mange har det blitt for sent. Jeg skal innrømme at jeg har møtt litt for mange av den typen menn tror jeg.

Jeg prater jo med veldig mange selvvalgte singelmødre og de som ønsker å bli det. Selv om de aller fleste har et utgangspunkt i drømmen om kjernefamilien med mor, far og barn, slik som jeg, er det også og de som har andre grunner eller utgangspunkt for å velge å bruke donor slik som Hanne. Mange er også lesbiske, og de vet jo at de kommer til å trenge donor uansett, så jeg opplever at de allerede har åpnet den døren, så det er ofte lettere å gjøre det valget selv om partneren ikke har dukket opp enda. Det er jo ikke for sent å finne en partner.

Det finnes helt sikkert mange flere historier også. Verden er ikke svart og hvit, men den har utallige nyanser og farger. Det finnes ikke noe fasitsvar. Når jeg har lest i debattforum på nett siden 2011 og ser hva «haterne» våre gjerne skriver, så får jeg et helt annet inntrykk. For dem er visst verden svart og hvit. Enten så liker vi menn og får barn med dem, ellers så er vi visst «mannehatere» og bruker donor for “å slippe”.  Vi er egoistiske. Hvorfor skal enslige kvinner få hjelp når enslige menn ikke kan få hjelp? Hva skal vi gjøre med menn nå? Blir mannen overflødig i familien? Osv, osv… De stygge kommentarene rettet mot oss vil tilsynelatende ingen ende da. Jeg lukter bitterhet lang vei.

Men sannheten er at ingen av oss hater menn. Ingen av oss tenker at mannen er overflødig. Vi er mange som fremdeles håper på å treffe en mann som vil ta den ledige pappaplassen i familien. Også har vi gjerne allerede mannlige familiemedlemmer eller venner og ønsker at de skal få viktige roller i barnas liv. Slik er det jo tydelig ut fra dokumentaren at det også er for Hanne. Jeg ser for meg hvilken fin bestefar pappen hennes kommer til å bli og jeg er sikker på at det betyr enormt for henne og vil gjøre det for datteren hennes også. Akkurat slik som det er med min pappa og mine brødre. Mannen er på ingen måte overflødig for noen av oss.

9 Replies to “Jeg har ALDRI valgt å leve uten en mann, men jeg har valgt å få barn”

  1. Veldig god skrevet! Enhver donormamma har sine tanker og sin grunner til å velge som hun gjør. Alle grunnene er like gode syns jeg.

    Noen ting er selvvalgt her i livet mens andre ting er ikke fullt så selvvalgt.

    Jeg tenker jo at donormammaer er heldige som har den muligheten de har til å bli mamma. Er man mann og ikke ønsker forhold eller ikke finner ei dame eller er homofil eller har ei dame som ikke vil ha barn – ja, da er man ikke fullt så heldig. Mannen vil jo trenge både egg og surrogatmor.

    Jeg syns donormammaer er heldige og tøffe damer som gjør et valg på bakgrunn av hva de ønsker i livet- Bakgrunnen til ønsket er mindre viktig. Faktisk ganske uviktig i mine øyne. Man gjør det man føler er best selv!

  2. Å få barn er ingen selvfølgelighet, jeg synes det er flott at man kan velge når mulighetene er der. Kvinnene baner veien her, jeg håper for mennenes del at de kommer etter snart. Og at man slipper reise utenlands!

  3. Jeg tenker at det i så fall er mennene som har gjort seg selv overflødige når de har valgt “ikke akkurat nå” for lenge. Hadde det vært noe tak i dem, så hadde de nok tatt grep og fiksa den familien selv.

  4. Jeg synes du gjorde så utrolig god figur i den dokumentaren. Det er dessverre ikke slik med oss som med mennene at man er fruktbar til langt oppi 80 årene. Så jeg synes du er RÅ TØFF som hoppet i det med begge bena og skaffet deg ungene selv, så får mannen dukke opp senere.

    Ikke den rekkefølgen de fleste gjør det, men hey, hvilken rekkefølge er egentlig riktig?? Den som er riktig for hver og en, og rekkefølgen min er ikke sikkert er riktig rekkefølge for en annen.

    Jeg digger deg, og din ærlighet. Stå på videre.

  5. Kjempebra og viktig at du skriver om dette Katinka! Du er så tøff og en sååå flink mamma som jeg beundrer!
    Jeg giftet meg da jeg var 19 og formålet med det var jo å stifte familie, gjerne så fort som mulig. Mannen jeg giftet meg med tenkte også det. “Barn en gang i fremtiden” er veldig diffust.
    Vi snakket også om ca hvor mange barn vi skulle få før vi giftet oss.
    For meg har det alltid vært innlysende at det er derfor man gifter seg – for å stifte familie. Et grunnlag for barn.
    Det er veldig interssant å lese alt du skriver.
    “Ikke akkurat nå” -menn kan jo risikerer å aldri komme dithen at det passer å få barn i det hele tatt. Skjønne godt at men ikke kan gå å vente slik når klokken tikker.

    Du er bare råtøff altså!

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.