Bekymringer

… så kommer bekymringene som seg hør og bør. Jeg driver jo og tester med billigtester. Og etter lørdag, så har de ikke blitt mye sterkere. Det bekymrer meg. En annen ting som bekymrer meg er denne kattungen jeg har skaffet meg. Hvorfor måtte jeg skaffe meg den akkurat nå? Jeg begynner jo å tenke mer og mer på smittefare for toksoplasmose. Og denne kattungen er funnet på gata i Budapest. Jeg har testet tidligere og vet at jeg ikke har blitt smittet og fått antistoffer før, så jeg kan bli smittet. Jeg vet også at størst smitterisiko kommer fra kattunger og ikke så risikabelt med store katter. Denne kattungen er VELDIG kosete og skal helst oppi ansiktet og kose og i tillegg til dette har han løs mage, så sannsynligheten for at han er helt ren er liten. Jeg begynte først å tenke på dette i går da mamma var på besøk og begynte å fortelle hvor bekymret hun var for nettopp det. Det er så rart hvor lett vi døtre blir påvirket av våre mødres frykter og bekymringer. Det er ikke til å unngå.

Så nå skal jeg nok ikke sove sammen med han noe mer. Han får være på sitt eget rom. Og jeg skal være VELDIG nøye med renslighet. Og kanskje jeg burde be noen andre om å gjøre reint kattedoen? Enn så lenge bruker jeg iallefall hansker og vasker meg godt etterpå. De sier at det skal mye til for å bli smittet. Men den sjansen er ikke verd å ta tenker jeg. Som jeg vil hate meg selv om det skulle skje.

Ellers så har jeg kommet på et nytt «symptom» jeg kanskje har? Eller jeg vet ikke om det er et symptom på graviditet altså. Men jeg har så innmari dotter i øra. Det er som jeg har satt fast en gjesp i ørene. Det er helt grusomt og jeg hører stemmen min inni hodet  når jeg prater. Forferdelig slitsomt. Tidligere har jeg hatt lett for å ha det slik når jeg er trøtt og stresset. Nå er jeg ingen av delene, så nesten så jeg lurer på om det kan ha med hva som holder på å skje i kroppen min.

Enn så lenge blir dette og de foregående innleggene liggende som «privat». Men i morgen er dagen for offentliggjøring. I morgen er testdato.

Ønskemor

4 Comments:

  1. Bekymringene du har hatt til nå blir bare barnemat i forhold til de som kommer… Men det følger med masse glede også 🙂

    • Ja, de sier det. At bekymringene bare blir verre. Jeg tør ikke tenke på hvordan bekymringene mine blir om det er to inni der. Men den tid, den sorg. Det vet jeg jo ikke noen ting om enda.

  2. Man vokser underveis tror jeg. Jeg kjenner meg i alle fall mye sterkere i livet etter bare tre måneder. Men tror nok mange må jobbe for å være her og nå, og gripe gleden, fremfor å spinne på fremtidige mulige problemstillinger som man uansett på nåværende tidspunkt ikke kan gjøre noe med. Gled deg du 🙂 Det tror jeg er den beste investeringen du kan gjøre 🙂

    • Jada. Jeg er egentlig ikke kjent for å bekymre meg mye og lenge om gangen. Nå har jeg tatt mine forholdsregler og må jo bare fortsette å gjøre det jeg har gjort til nå. Jeg ER faktisk optimist og glad. Men så stikker vel bekymringen alltid bittelitt… men sånn er det. Det får ikke ødelegge gleden jeg føler nå <3

Legg inn en kommentar