Da Storkfrøken kom til verden – min fødselshistorie

Så gikk det noen dager igjen. Helgen ble hektisk og veldig hyggelig med mye Storkfrøkentid og besøk fra familie og venner. Jeg liker å planlegge litt hyggelige ting for Storkfrøken når det er helg. Ukene med barnehage raser jo avgårde. Så helgen blir viktig kvalitetstid og tid til å gjøre ting vi ikke rekker iløpet av hverdagene. Jeg synes helgene er slitsomme, selv om de er hyggelige, så da er det godt med noen rolige hverdager også. Neste uke er det både kristihimmelfartsdag og inneklemt dag med planleggingsdag i barnehagen, så da blir det virkelig en slitsom langhelg. Jeg får bare lade opp. Jeg synes 17.mai feiring også ble i overkant slitsomt. Det er så mye som skal bli klart før en slik feiring også, så mandagen og tirsdagen ble ikke akkurat rolige de heller. Derfor har jeg ikke fått skrevet noe mer før i dag.

Som jeg skrev i forrige del i min fødselshistorie, lå jeg på sykehuset og ventet på at ting skulle starte og mimret tilbake til den gangen for litt over to år siden da Storkfrøken kom til verden. I dag tenkte jeg å fortelle dere om den gangen jeg fødte henne. Jeg tror den kanskje vil gi en forklaring på hvorfor jeg så gjerne ønsket å føde vaginalt også denne gangen med tvillingene. Men ut fra denne historien, så vil dere nok også forstå at jeg ikke så på en vaginal fødsel som en enkel utvei. Fødselen til Storkfrøken var rett og slett ganske slitsom, men også helt fantastisk. Jeg fikk virkelig kjenne på min egen styrke og utholdenhet og følte virkelig at det var noe jeg fikk til bra. Selv om jeg gjerne ville gi opp underveis.

Mens jeg lå på sykehuset tenkte jeg også mye på at jeg bar tvillinger og at det pr definisjon var høyrisiko. Jeg tenkte på alle de andre tvilling-gravide og -mødrene jeg hadde pratet med på facebook den senere tiden. Det var ikke alle som fødte uten komplikasjoner. Enkelte kunne fortelle om dramatikk som hadde endt opp med traumatiske hastesnitt… eller katastrofesnitt som mange av dem kalte det. Klart at det gjorde meg skremt. Men intuisjonen min sa meg at jeg ikke hadde noe å frykte. Jeg følte meg så utrolig trygg på dette sykehuset. Alle jeg hadde møtt der hadde vært så trygge og profesjonelle, så det var virkelig vanskelig å se for seg at noe kunne gå galt.

Ja, så var det fødselshistorien fra den gangen jeg fødte Storkfrøken. Jeg hadde jo termin på min 38-årsdag den gangen, men hadde håpet på at hun ville komme noen dager før. Kom hun etter min dag, så ville jo min dag for alltid forsvinne i forberedelser til hennes bursdag. Kom hun før, så kunne min dag være en gyllen anledning til å spise kakerester.

Men bursdagen min kom uten noe tegn til at det nærmet seg. Da håpet jeg hun ville vente noen dager til. Jeg nøt rett og slett å gå høygravid med henne så jeg kunne gjerne nyte det noen dager til og kjenne på de deilige sparkene fra henne. Jeg skulle også «bare» montere ferdig det jeg hadde strikket til henne (det ligger fremdeles umontert for å si det sånn).

Jeg hadde litt gjester på bursdagen min. Først fine Lone og da hun hadde gått, var jeg klar til å motta de neste gjestene; ei annen venninne og hennes datter. Men rett før de kom skjedde det noe. Magen gjorde plutselig vondt. En skikkelig vond kynner liksom. Men det kunne da ikke være rie eller? Mamma hadde sagt at rier gjorde vondt i ryggen. Hvis jeg ikke hadde vondt i ryggen, så var det ikke rier, mente hun. Jeg hadde ikke vondt i ryggen, så jeg tok det helt med ro og tenkte at dette ikke var virkelige rier… kanskje bare noe slags forvarsel om at det snart skulle skje noe, tenkte jeg. Men gjestene jeg hadde på besøk mente nok at jeg burde reagere, for det så visst ikke helt godt ut mot slutten av visitten og de vonde takene kom ganske regelmessig. Jeg tok tiden mellom takene for sikkerhets skyld, så jeg tenkte jo at jeg skulle ringe føden når de kom veldig hyppig. Sånn for sikkerhets skyld. Men jeg trodde nok ikke noe på at det var rier.

Jeg fikk pappa til å hente meg så jeg iallefall var oppe hos foreldrene mine dersom det skulle skje noe mer, og da jeg kom dit var broren min der, og han beordret meg rett til sykehuset. Han var ikke i tvil og han hadde jo vært med på to fødsler før. Vi ankom sykehuset på kvelden og jeg måtte vente litt før jeg ble sjekket, men da jeg endelig ble sjekket, hadde jeg fire cm åpning og var faktisk allerede i aktiv fødsel. Godt jeg hadde dratt altså. Vel vitende om min mors opplevelser med styrtfødsel regnet jeg med at dette skulle gå unna og var ganske sikker på at Storkfrøken ville rekke å komme før midnatt slik at vi fikk bursdag på samme dag. Men nå har jeg lært at man aldri skal ta for gitt at man er lik sin mor når det kommer til fødsel. Iallefall ikke jeg.

Neste gang jeg ble undersøkt noen timer senere tror jeg at jeg allerede var oppe i 7 cm, så jeg var fremdeles nokså sikker på at dette skulle gå fort. Men så snudde det og tok forferdelig lang tid før det skjedde noe mer. Det var 7 cm og 7cm og 7 cm…. himmel så irriterende altså. Jeg lå praktisk talt hele natten med 7 cm. Da blir man lei altså. Riene var jo ikke akkurat behagelige, og så lenge det var framgang å spore, syntes jeg liksom ikke det gjorde så mye at det gjorde vondt. Jeg fikk jo belønning for smertene. Men etter maaange timer uten framgang begynte jeg å bli sliten og lei. Når hun så sjekket og mente jeg hadde 6cm åpning ble jeg rett og slett forbandet. Da måtte hun gjøre noe. Hun satte meg på drypp for å få kraftigere rier. Å FY FADER sier jeg bare. DA ble jeg sint da. Det gjorde så himla vondt! Det var nok ikke lenge etter dette at hun mente jeg burde få epidural. Men for meg føltes det som en evighet. Og ikke nok med det: etter at det var bestemt at jeg skulle få epidural, så måtte vi jo vente på anestesilege og det varte og rakk enda lenger. Til slutt var det en fra anestesi som stakk hodet inn og sa at de skulle komme til meg om 15 min. Glede. Jeg kikket på klokken for å telle ned. Men 15 minutter ble iallefall 45 minutter før de kom. Nå har jeg lært at anestesiminutter er helt annerledes enn minutter for oss vanlige folk.

Når anestesilegen endelig kom, fikk jeg satt epiduralen og når den hadde begynt å virke ble jeg straks mer optimistisk. Det var så utrolig godt å slippe å kjenne på den smerten. Da fikk jeg vel sikkert mer drypp og jeg kunne slappe litt av, så tok det ikke så lang tid før alt egentlig var klart til å trykke. Alt, bortsett fra en ting; Storkfrøken var ikke klar. Hun hadde fått lav puls og hadde det ikke helt bra. Derfor kunne jeg ikke presse enda, men bare roe helt ned, slik at hun fikk kommet seg. På dette tidspunktet var fødestua mi fylt seg opp av folk. Jeg aner ikke hvor mange som var der inne til slutt… men det føltes som en skikkelig stor heiagjeng. Dette kunne visst bli heavy greier. De hadde gjort klart vakuum for det var neimen ikke sikkert at jeg ville klare å få henne ut selv, med svake rier. I ettertid viste det seg også at hun hadde kommet ut med armen sammen med hodet som supermann. Ikke rart at dette ble heftig.

Når jeg ENDELIG fikk lov til å trykke, hadde jeg hentet krefter fra en annen dimensjon føltes det som. Ikke tale om at de skulle ta ut jenta mi med vakuum altså. Dette skulle jeg søren meg klare selv. Trykkingen gikk som en drøm. Dette klarte jeg virkelig! Jeg følte meg som verdens sterkeste kvinne. Her ble det ikke snakk om noe vakuum nei, og ut kom hun. Verdens vakreste lille skapning. Fy søren for et adrenalinkick det var å klare dette uten vakuum. Jeg følte meg som superwoman. Det var rett og slett en helt syk opplevelse. Jeg hadde aldri trodd underveis at avslutningen kunne føles så perfekt og bra når veien dit hadde vært så langvarig, slitsom og smertefull. Men sånn er det visst ofte med vaginal fødsel. Det vondeste er jo faktisk åpningsriene sier de. Mens pressriene ikke kjennes helt på samme måte. Men hva kan jeg si om det som fikk en god dose med epidural? Vel, uansett så spiller det ingen rolle. Man kan uansett ikke sammenlikne fødsler. Jeg var helt euforisk etter hele opplevelsen og av synet av Storkfrøken som lå der så fredelig på brystet mitt. Alt var helt perfekt og fullkomment. Jeg kunne ikke ønsket meg en bedre fødsel slik jeg hadde det akkurat da, selv om den på alle måter var annerledes enn hva jeg hadde sett for meg. Vekk fra hukommelsen var all smerten og slitet. Jeg husket kun den siste timen, som var seiersetappen.

Den første rien hadde jeg ca 17.30 og jeg kom nok inn på sykehuset rett etter klokka ni på kvelden og rundt ti hadde jeg fire cm. Rundt ett fikk jeg føderom og da hadde jeg 7 cm åpning. 7 cm åpning hadde jeg fremdeles på morgenkvisten. Hva som skjedde videre utover dagen husker jeg ikke i tid rett og slett. Men hun kom ut 13.20. Så det gikk en god del timer ja og absolutt ingen styrtfødsel som var det jeg hadde sett for meg og nesten fryktet… jeg vet ikke om dette var veldig mye bedre egentlig.

Tenk at bak hvert eneste menneske du møter på din vei finnes det en mor som har vært gjennom en slik hinsides opplevelse. Det ga meg en ny respekt for livet. En enda sterkere følelse av hvor mye et menneske faktisk er verdt. Klisjé ja, men det får så være. Det er jo ikke mindre sant for det.

Dette var altså det jeg lå og tenkte på etter at jeg hadde blitt satt igang og ventet på riene på sykehuset nå i slutten av april. Jeg tenkte med glede på den gangen jeg hadde slitt meg gjennom så mange timer før Storkfrøken plutselig var der. Jeg var så utrolig spent på hvordan det ville bli denne gangen med tvillinger. Jeg visste at dette kom til å bli helt annerledes. Jeg regnet vel egentlig bare med at det kom til å bli mye tøffere med tvillingene. Men jeg visste jo allikevel at uansett hvor tøff en fødsel kan være, så kan man legge den bak seg og heller fokusere på det nye familiemedlemmet og gledes over det.

Jeg var klar for tvillingfødsel… eller så klar man kan bli. Jeg følte meg ikke veldig klar for fødsel, men jeg følte meg veldig klar for å slippe å gå gravid lenger og heller få lov til å starte på resten av livet, og hverdagen med Storkfrøken og de to små guttene. Fødsel kunne jeg ikke klargjøre meg til. Måtte bare ta den som den kom. Det hadde jeg gjort en gang før, så jeg visste at jeg ville klare det igjen… på et eller annet vis. Jeg slapp alle tanker om hvordan jeg ønsket at det skulle bli og åpnet meg opp for det som måtte komme og i full tillit til alle de fantastiske menneskene som jobbet der.

 

One Comment:

Legg inn en kommentar