Dagen derpå.

Jeg la meg tidlig i går. Når jeg er deppa, liker jeg best å sove. Da slipper jeg å tenke og tiden går fort. Man slipper å bruke tid på google og leite etter mulige og umulige årsaker for alt. Men så er det jo grenser for hvor mye det faktisk går an å sove også. Til slutt ER man bare våken. Jeg prøver å se framover. Jeg har hatt en følelse hele denne uken at det var for godt til å være sant og det var det jo. Så, ja, jeg skal takle det igjen. Jeg er så lei av å være sterk å måtte takle alt. Men jeg må bare. Jeg har en jobb å gjøre også. Og elever på skolen som forventer av meg, så jeg kan ikke legge meg ned og slutte å virke. Sånn er livet. Jeg trur det er sundt også. Da får jeg annet å tenke på og noe annet å leve for også. Det ER viktig og en stor del av livet mitt som jeg setter pris på (stort sett).

Jeg har fortsatt å ta crinone til de vanlige tidene og jeg har en tube igjen til i kveld. Jeg kommer til å ta den også. Men jeg har jo like mye blødning som når jeg har mensen, så den crinonen blir jo ikke lenge oppi der, før den blir skylt ut sammen med blodet. Selv jeg skjønner at det er liten vits. Sånn er det bare. Men jeg skal teste igjen i morgen også, bare for å konstatere at testen nå har blitt HELT negativ. Godt å få det helt klart også. Ja, HCG på 6 ER vel egentlig helt klart. Det er ikke noe håp egentlig.

Nå må jeg snart ta en alvorsprat med mamma. Det er jo hun som har finansiert dette, og det er henne jeg må ty til neste runde også. Jeg HAR bearbeidet henne såpass at hun skulle nå vite at man ikke kan regne med at det lykkes på første. Men dersom alt er greit, så sier statistikken at man bør lykkes på en av fire ganger. Lurer på hva hun tenker nå. Jeg vet at hun er VELDIG lei seg. Hun var jo den første jeg ringte til da jeg så den første positive testen tidligere denne uken og hun har jo heller ikke visst om muligheten for kjemisk graviditet. Jeg visste om muligheten, men jeg hadde rett og slett glemt det og det irriterer meg skikkelig. Jeg hadde ikke følelsen at dette skulle gå veien, og heldigvis, så har jeg lyttet til den magefølelsen og holdt beina ganske godt planta på jorda hele uken. Jeg har ikke helt turt å slippe jubelen løs, for jeg har hatt på følelsen av at noe har vært galt i forhold til en mulig graviditet.

Nå i helgen skal jeg jobbe. Det er snart karakterfrist, og jeg har en del å få tatt igjen. Henger litt etter, så ja, jeg skal få tiden til å gå. Men i kveld, skal jeg ut å hygge meg. Jeg gleder meg veldig. Jeg skal på teater på litteraturhuset. Dit skal jeg sammen med en annen Danmarksfarer og temaet for kvelden er assistert befruktning. Stykket heter «Mor – for enhver pris» og etterpå er det debatt om temaet. Det blir veldig spennende.

Mor - for enhver pris

Det blir spennende å høre Mala Wang-Naveen sine refleksjoner rundt temaet. Hun har skrevet bok om surogati og jeg så henne på tv for ikke så lenge siden. Da hun begynte å gjøre research til boken sin var hun kritisk til surogati, men underveis, har hun endret på holdningen og er positiv under forutsetninger. Jeg har også tenkt mye på surrogati. Jeg har etterhvert begynt å tenke at surogati kan være en god hjelp til familier i et land som India, og til at menn også skal få oppfylt sin store drøm. Pengene en surogat får, kan virkelig hjelpe familien på bena og gi dem muligheten til et nytt og bedre liv tror jeg. Det jeg er kritisk til, er at mye av pengene går til mellomleddene og derfor mener jeg at Norge burde etablere sitt eget byrå i for eksempel India, for å sikre kvinnenes rettigheter og barnas rettigheter slik at de får en nasjonalitet og en familie.

I Norge snakker vi om den altruistiske surogaten som gjør det for veldedighet og ikke får penger for det. Da tenker mange at det ikke er snakk om utnytting. Jeg kan ikke tenke meg noe mer utnyttende. Jeg prøver å tenke meg hypotetisk sett at jeg skulle være surogat, så skulle jeg jaggu hatt penger for det. Men si at det var til broren min, kanskje ikke, men jeg synes også at det hadde vært så nært at det hadde vært vanskelig å gjøre det. Nå er jo ikke jeg i en situasjon der det er aktuelt uansett. Jeg sliter jo nok med å få mine egne barn. Men sett at jeg hadde en familie og trengte penger. Jeg trur faktisk jeg kunne klart det om jeg hadde vært mye yngre selvfølgelig. Men nå vet jeg hva det vil si å ønske seg barn også. Jeg ville gjerne hjelpe andre. Jeg spurte i Danmark om jeg kunne donnere bort embryoer dersom jeg fikk noen til overs, men dessverre, så var det to ting som gjorde at jeg ikke kunne det. For det første har jeg allerede brukt donnert sperm, og den kan ikke donneres to ganger. Det skjønner jeg egentlig godt. En annen ting er at jeg er for gammel. Kvinnen må være under en viss alder for å kunne donnere egg. Så det var utelukket. Men jeg hadde gjerne gjort det om jeg kunne altså. Heldige barn som får vokse opp i en familie som har savnet dem lenge.

Egentlig så burde jeg vært på denne forestillingen på literaturhuset i går ser jeg, for der var det flere kritsiske røster til assistert befrukning. I dag kommer det mange som har liberale og positive syn. Men men… i går måtte jeg gått alene, i dag får jeg selskap. Det er jo også viktig.

Nå starter dagen. Rettingen ligger klar og venter på meg og underveis skal jeg drikke masse kaffe med god samvittighet. I det siste har jeg bare drukket en kopp om dagen og hatt dårlig samvittighet over det, og jeg har savnet å kunne drikke mer. Morgenkaffen klarer jeg meg ikke uten. Men i dag, skal jeg drikke masse rettebunkekaffe 🙂 uten dårlig samvittighet. 🙂

Ha en god helg alle sammen!

Klem fra Ønskemor

2 Comments:

  1. Sandramedhjertetihånden

    <3

Legg inn en kommentar