Den første tanna.

IMG_7340

Dette innlegget er sikkert fullstendig uinteressant for de aller fleste av dere som leser (hihi). Men jeg deler allikevel. For min egen del, slik at jeg husker denne milepælen. Denne uken, to dager etter 7mnd-dagen, fikk Storkfrøken sin første tann. Venstre tann nede. For min del må jeg si at det var en milepæl som vekket følelser. Plutselig er hun blitt så stor og det manifesterte seg på mange måter i den tannen. Jeg lot henne gnage på fingeren min som jeg så ofte gjør. Hun liker det. Både kontakt med meg og få stilt kløen i gommen. På tirsdag kjente jeg med ett at det var noe der, den lille tanna var så vidt brutt gjennom. Jeg hadde ikke merket noen voldsom endring på henne på noen som helst måte, så jeg ble litt overasket. Jeg hører om andre som opplever både feber, grønn avføring som gir ekstra sår stump og urolig baby. Jeg hadde ikke merket noe. Men dagene etter, i går og i dag, har hun nok sutret litt ekstra.

Hun har blitt så stor på andre måter også, og til og med veldig bokstavelig. Den lille jenta mi er visst veldig glad i mat. Grøt er bortimot det beste og det varmer et mammahjerte å se matglede hos sin lille. I dag var vi på 7-mnd-kontroll og kurven hennes hadde gjort en god knekk oppover i vekt. Så det var veldig synlig på vekta at hun har fått næringsvett den ungen.

En periode var det med mat litt sårt. Fra 6mnd har hun vært lite interessert i puppen på dagtid. Da er det grøt og annen middagsmat som gjelder. Frukt er ikke så populært enda, men mango smaker godt. Til gjengjeld har hun hatt ekstra nærhetsbehov på natt. Men på dagen har hun ikke vært interessert i kos slik hun var tidligere. Nå skal verden utforskes.

For meg som ikke har samsovet siden hun var to måneder har det blitt slitsomt. En periode våknet hun hver time og jeg la henne til hver gang. Hun sovnet og jeg la henne tilbake. Jeg tenkte det bare var en periode med ekstra nærhetsbehov, så jeg tenkte ikke mye over det. Men perioden ble lang og etterhvert veldig slitsom. Siden ingen av oss virker som vi får særlig god søvn når vi sover sammen (det hender vi gjør det på dagtid), så har jeg ikke begynt med samsoving igjen.

Jeg håpet at det skulle bli mer og bedre søvn når hun begynte med faste måltider, men jeg opplevde det helt motsatte. Derfor måtte jeg gjøre noen tiltak for å endre situasjonen. Enten jeg ville det eller ei. Jeg har jo lest om gråtekurer, men jeg skal ærlig innrømme at å la babyen min ligge å grine til hun sovner av utmattelse passer meg dårlig. Jeg forsøkte, men mitt bløte mammahjerte klarte ikke å la det gå altfor langt. Eller det vil si. Jeg følte at jeg lot det gå for langt et par ganger og det var en dårlig følelse og da tok jeg henne opp og la henne til og ammet. Hun sov så mye bedre etterpå. Nederlag? Neppe.

Jeg måtte finne min vei. Min middelvei. Jeg måtte finne balansen: Hvordan få henne til å sove litt lenger økter? Jeg måtte legge fra meg målet om at hun skulle sove hele natten gjennom. Det er et stykke dit for å si det slik. Når jeg fulgte magefølelsen og mammahjertet, så viste det seg at de to hadde rett som vanlig. Istedefor pupp, tok jeg henne opp og ga nærhet. Det funket ikke særlig. Så forsøkte jeg å gi henne litt vann. Åhalleluja! Det funket jo like godt som pupp jo. Kanskje litt skuffende, for puppen skal jo være best. Men det var deilig å vite at hun kunne roe seg uten også. Det funket fram til sånn 2-3-4-tiden (varierer). Og DA var det tydelig at vann ikke holdt mål lenger. Da var det pupp som måtte til. Det synes jeg er helt greit jeg. Det gikk ikke mange dager før vi var tilbake til den gode, gamle rytmen vi hadde før disse problemene startet da hun var rundt 5mnd. Nå sover hun fra 19 til 2-3-4-tiden, får pupp, og sover videre til 6-7-tiden. Da er det ny amming. Sover en time til før vi ammer og står opp i åtte-ni-tiden.

Jeg vet jeg har skrevet en del om soving før, og det er sikkert fullstendig uinteressant for dere. Men for meg må jeg bare si at søvn har virkelig vært et brennhett tema de siste 7mnd. Nei, lenger. Det siste halvannet året har søvn fått stort fokus. Jeg har noen år foran meg der søvn blir et viktig tema for meg. Søvn har så mye å si for hvordan jeg fungerer på dagen så det er nok derfor jeg har stort fokus på det.

I natt har jeg gjort en ny endring. Fram til nå har vi sovet på det samme rommet. Hun i sin seng og jeg på madrass ved siden av. I dag har jeg flyttet madrassen tilbake til mitt soverom og vi skal for første gang sove i hvert vårt rom. Jeg kjenner at det er skikkelig skrekkblandet fryd. Nei, mest skrekk. Men det har vært så upraktisk med madrass på barnerommet. Nå har jeg laget en ammekrok der istedet slik at jeg kan gå inn og amme når hun våkner. Håper hun ikke merker forskjellen. Jeg bruker Nabby babycall til å varsle meg når det er behov. Huff. Jeg kjenner at det er skikkelig skummelt.

Nå skal jeg prøve å ta kvelden og roe meg ned med at det GÅR bra å sove hver for oss.

Husk at jeg gir bort en nabby babycall! Giveaway på bloggen her og på facebooksiden min. Jeg kommer til å trekke den heldige vinneren på tirsdag førstkommende.

God natt til dere.

Klem fra Ønskemor

7 Comments:

  1. Fine snuppe mor 🙂

  2. Hei. Takk for koselig innlegg 🙂 Gratulerer med den første tanna, kjempestas :)))
    Du fremstår som så reflektert og fornuftig så man skulle tro du hadde en stor barneflokk, ikke at du var førstegangsmamma…
    Støtter deg 100% på å gjøre nettene deres sånn som du planlegger. Det er så viktig med god søvn, både for mor og barn; jeg tror det er helt riktig. Et friskt og sundt barn har ikke vondt av å ligge på eget rom; tvert imot.
    Og det er IKKE skummelt i det hele tatt, bare veldig deilig…
    Lykke til, det går HELT SIKKERT veldig fint, og om du sover litt dårlig de første nettene så gi det litt tid..
    -Lisbeth-

    • Åh. Tusen takk. Det var veldig hyggelig sagt. Jeg har nok vært over middels opptatt av andre mødre og deres erfaringer så jeg har innsett at mammalivet handler om å finne den gode balansen på veldig mange områder. Det hele skal fungere som et godt samspill der både barns og foreldrenes hensyn skal taes. Om man strekker seg for langt i å være perfekt så vil man risikerere å ende opp med å bli utbrent og blir helt motsatt av perfekt. Det gagner iallefall ikke barnet om mammaen blir utslitt i sin streben etter å bli perfekt. Søvn er viktig for alle og skal prioriteres.

      Men jeg skal innrømme at natten ble mer utfordrende enn jeg hadde fryktet. Fra fire sov hun veldig lite og det ble mye gråt og mange turer fram og tilbake for meg. Men det var iallefall godt å vite at jeg hørte henne og våknet. Så får det bare bli en periode nå med litt urolige netter. Det går seg sikkert til.

      • Kjære «storkfrøkenmamma».
        Klart det kan bli noen krevende netter, mange turer fram og tilbake, men ikke gi opp, Ting Tar Tid. (TTT). Det er ikke den lille frøkna som har det verst, det er garantert mamma´n hennes.
        Kjenner dere ikke, men sender med en klem til dere begge <3
        -Lisbeth-

        • Tusen takk. Heldigvis gikk den andre natten over all forventning. Den var helt som det normale med amming fire og halvsyv og deretter våknet hun åtte og dagen var igang med godt uthvilt Storkfrøken og mamma.
          Og ja… dette er nok helt klart tøffest for meg. Heldigvis. Jeg trur frøkna har det ganske godt tross alt. Men mamman tenker jo at kun det beste er godt nok og da strekker man seg selvfølgelig så langt man makter.

  3. Så klok og reflektert du er! Innlegget var interessant å lese, også hva du svarte i kommentaren til Lisbeth. Jeg er selv førstegangsmor, og har gått i den fella en periode å strekke meg for langt i streben etter å være perfekt. Det er jo gjerne en egen usikkerhet som er drivkraften bak det, og som du sier, er nok ikke barnet mest tjent med ei ei trøtt mor med skuldre høyt oppe. Misunner deg tryggheten du fremstår med. Syns det er så klokt det du sier om å finne balanser, og at du fremmer barnets selvstendighet også når det går på bekostning av egne behov. Alt for mange mødre knytter barnet for tett til seg, fordi de selv syns det er vond å gi slipp. Det å være mor handler på mange måter om en serie løsrivelsesprosesser. Samtidig som jeg tror båndet knyttes enda sterkere ettersom tiden går <3 Håper du skriver oftere, for det er kjekt å følge deg.

    • Så hyggelig tilbakemelding! Det er vanskelig å finne tid og overskudd til å blogge for tiden, men slike kommentarer hjelper veldig på motivasjonen. Jeg er jo veldig glad i bloggen min. Så selv om det ikke blir oppdatert like ofte lenger så skal jeg ikke slutte å blogge. Og jeg håper at jeg klarer å komme sterkere tilbake.

Legg inn en kommentar