Det som smerter aller mest.

Mamma sender meg stadig noen hyggelige bildemeldinger om hva de driver med. Godt å følge litt med på livet hennes som jeg ikke kan være en større del av akkurat nå.

Sykehusinnleggelsen kom på ingen måte som noen stor overaskelse på meg. Jeg har heldigvis hatt kontakt med mange tvillinggravide den siste tiden og fått med meg at veldig mange opplever nettopp det jeg opplever nå. Og selv med kort livmorhals og en del kynnere, så har de klart å unngå fødselen i lang tid. De fleste blir født så sent at det går veldig bra med babyene. Noen klarer til og med å gå så langt som til uke 37-38 som er mitt hovedmål å klare. Men første delmål er uke 34 og 6.april. Jeg trøster meg med at nå gjør jeg bare det som er riktig og øker mulighetene for å nå disse målene.

Det tøffeste med innleggelsen er at jeg savner Storkfrøken. Det var jeg jo på en måte forberedt på. Men klarer man egentlig å forberede seg på noe slikt? Det å se jenta si kun i korte besøker er virkelig ikke barebare…. ikke for mammaen iallefall. Det er helt tydelig at det ikke er så enkelt for henne heller. Men det er helt annerledes enn jeg hadde sett for meg. Og dette skjedde veldig mye tidligere enn jeg hadde klart å forberede meg mentalt på.

Jeg fikk besøk av henne første gangen på lørdag og da hadde jo ikke hun rukket å savne meg en gang. Hun hadde jo da bare hatt en helt vanlig overnatting hos bestemoren sin som hun pleier en gang i uken. Det var nok veldig rart for henne å komme hit og besøke meg mens jeg var koblet til drypp og kunne ikke gå ut av sengen en gang. Jeg hadde jo kanskje trodd at hun ville komme en tur opp i senga mi og gi meg en kos i det minste. Men hun ville bare vekk derfra hun. Fant fram klærne sine og skulle dra igjen ganske raskt. Hun skulle hjem og mamma skulle være med. Hun ristet på hodet da vi sa at hun skulle til bestemoren igjen. Men jublet “JAAAA” når hun fikk vite at fetteren hennes også skulle komme dit. Så, ja…. hun har det jo helt fint hun. Så fint hun kan ha det iallefall.

Hun var en tur på besøk på mandag også. Da hadde jeg på meg mine egne klær igjen og kunne være med litt ut i gangen. Jeg kunne sette meg ned og være mer ordentlig sammen med henne. Det var nok fremdeles veldig uvant og fremmed for henne, men hun gråt litt når hun skulle dra. Huff… det er jo vondt for mammahjertet det også. Jeg lurer på hvordan det er å være to år og besøke mammaen sin på sykehus og ikke helt forstå hva som skjer.

Jeg og mamma har pratet en del om hvordan vi skal gjøre dette for at det skal bli best mulig for henne. Og vi er opptatt av å se hennes behov først og fremst. Vi har kommet fram til at vi må finne en god balanse i forhold til hvor ofte og hvor lenge hun skal være her om gangen. For hun blir nok litt sliten av å komme hit. Besøkene minner henne om at hun ikke ser meg så mye lenger. Samtidig som besøkene holder forholdet vårt iallefall nogenlunde ved like. Dette er vanskelig altså. Men jøjemeg så glad jeg er for at hun er to år og ikke så mye eldre. Dette kommer til å gå helt fint tenker jeg. Selv om det er forferdelig vondt i hjertet mitt akkurat nå.

Litt vemodige klemmer fra Ønskemor

7 Replies to “Det som smerter aller mest.”

  1. Var 6 år når jeg fikk tvillingsøsken. Mor var innlagt i 4 uker. Det jeg husker er glade dager hos bestemor, så tror nok storkefrøken vil takle det bra 🙂 Men som mor selv, prøvde jeg på husmorferie når barna var små. 1 uke ble 2 dager. Taklet rett og slett ikke å være uten. Så tror seprasjoner er mye verre for ei mor, enn et barn 🙂 Krysser det dom krysses kan for at guttene blir inne noen uker til. 🙂

  2. Sender deg mange varme og gode klemmer ❤❤❤❤❤❤ Jeg forstår godt at du savner datteren din. Jeg har ikke egne barn å savne, men 5 vakre tantebarn og når jeg ser på hvordan jeg savner de, så tenker jeg det må være mye tøffere å savnet barnet sitt!!! ??????
    Tenker masse på deg og sender mine beste ønsker om at du får gode dager til tross for at du må ligge så godt som helt i ro. Dette kommer til å gå helt fint!! ???? Og du er kjempe flink til å tenke positivt synes jeg og det er veldig bra!!! ???

  3. Ikke for å kaste blår, men jeg tror du har det verre enn henne. Dessuten er oddsen for at hun glemmer ganske høy. Det er en fattig trøst. Jeg tror det er ekstra hardt for deg, siden det er dere to og alltid dere to. Men jeg håper virkelig at du får komme hjem på perm, finne på noe med henne for DIN del også.

    Gode tanker til deg!

    1. Ja. Jeg vet det. Og det er god trøst i det altså. Det er jo hun som er viktigst. Hun har nettopp vært her nå og det blir lettere og bedre stemning for hver gang.

  4. Jeg var innlagt på sykehuset i fire uker i fjor høst da vannet gikk i uke 30. To små hjemme. Gutten min var 2 år og jenta 6 år. Det var skikkelig, skikkelig tøft for alle sammen egentlig, til tross for at de var hjemme og hadde vanlig hverdag med pappaen og besteforeldrene sine. Klart de føler noe er rart og annerledes uansett. Ingenting er tryggere enn hverdagen. Men alt normaliserte seg jo til slutt og livet fortsatte sin vante trall. Den tiden som føles som en evighet nå er faktisk bare en dråpe i barndommens hav. Det blir bra til slutt!

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.