En drøy uke med berg og dalbane

Så ble det bare for mye for meg. Fredag den 21.april ble lang og tung fredag og deretter fulgte en ekstremt slitsom uke. Denne dagen startet med kontroll på sykehuset. Jeg var kommet til 36+1 i svangerskapet og så langt så jo alt veldig bra ut. Bare denne livmorhalsen som hadde vært litt kort tidligere, men nå var ikke det lenger noen sak. Legene sjekket ikke lenger livmorhalsen en gang for babyene kunne jo bare komme. Men allikevel forandret denne kontrollen på veldig mye. Jeg har ikke klart å skrive om alt som har skjedd siden. Hodet har vært fullt av tanker og følelser, men jeg trenger å skrive det ut, så nå skal jeg gjøre det. Jeg får ikke skrevet alt på en gang, så jeg får ta det i etapper. Og jeg starter med å skrive om hva som skjedde denne fredagen og iløpet av uken som kommer, håper og tror jeg at jeg skal klare å komme meg ajour med alt som har skjedd i det siste. Jeg kan ikke love at jeg klarer det, men jeg kan love at jeg skal prøve.

Det var en rutinekontroll på sykehuset. Jeg var veldig spent, vel vitende om at jeg nærmet meg den store finalen på svangerskapet. Hvor snart visste jeg ikke. Skulle jeg klare å komme meg helt til uke 37 som var om en snau uke tro? Og hvordan hadde egentlig babyene mine det inni magen?

Alt så heldigvis ut til at guttene hadde det veldig godt. Veldig lenge på kontrollen hadde jeg et håp om at alt var ok og at jeg bare skulle bli sendt hjem for å fortsette å ruge og vente som jeg har blitt så god på den siste tiden. Men så enkelt var det visst ikke. Nå beregnet de vekten til begge tvillingene til 2580g og det var jo helt fantastisk! Ikke bare at de var så store og sterke, men at de vokste så jevnt. Egentlig skulle man tro at alt lå til rette for at dette bare skulle få gå sin gang.

Den gang ei. Legen som undersøkte meg, syntes det så ut som at navlestrengen til den nederste tvillingen lå litt langt nede så hun ønsket å undersøke med innvendig ultralyd for å være helt sikker på at hun tok riktig avgjørelse. Hun tok til og med seg en annen lege på råd. Det var dessverre slik hun fryktet. Navlestrengen lå rett innenfor fødselkanalen og over der lå beina til tvillingen og rumpa hans ikke veldig langt unna heller. Hvis vannet skulle gå da var faren stor for at navlestrengen kunne komme i klem og dermed hindre tilgang til næring og surstoff til tvilling 1. Så jeg ble nøye instruert om hva jeg skulle gjøre dersom det skulle skje. Da var det bare å legge seg ned med beina høyt og ringe tvert for å bli hentet av ambulanse. Heldigvis er det ingenting som tyder på at vannet skulle gå, for livmorhalsen var nærmest uendret på de 2,5 ukene som var gått siden sist den ble målt. Legene diskuterte seg imellom om hvor lenge de turte å vente. Det ble bestemt at det tryggeste nå var å planlegge keisersnitt uken etter. Jeg kunne ikke føde vaginalt så lenge navlestrengen lå slik. Da gikk det plutselig opp for meg at om en uke var jeg mest sannsynlig 3-barnsmor. Da er det alvor. Men jeg mistet også min foretrukne fødemåte. Bare på grunn av maks uflaks føltes det som. (men egentlig er det jo ikke slik med tvillinger. Da MÅ man være forberedt på keisersnitt. Særlig når den første tvillingen ligger i seteleie, slik min gjorde)

Jeg likte det veldig dårlig på den ene siden, mens på den andre siden, så så jo jeg også det samme som legene så på ultralyden og det var ikke vanskelig å forstå at det var en farlig situasjon for denne tvillingen. Det var jo egentlig bare maks uflaks, men jeg skjønte jo at det var det tryggeste. Allikevel klarte jeg ikke helt å slå meg til ro med det. Jeg som hadde bestemt meg for å ha full tiltro til legenes avgjørelse og la det skje det som de bestemte var det beste. Nå visste jeg virkelig ikke om jeg klarte å gjøre det allikevel.

I dagene som fulgte jobbet hodet og følelsene mine på høygir. Jeg vurderte konstant for og imot keisersnitt og vaginal fødsel. Jeg så jo helt klart fordelene med keisersnitt også. Det ville jo være ganske enkelt der og da med lite smerter. Keisersnitt ville være en fødsel som ikke ville gjøre meg enda mer sliten enn jeg allerede var. Jeg VAR virkelig sliten og ble veldig fristet til å ta den enkle løsningen som keisersnitt kan være. Iallefall når det er planlagt keisersnitt. For jeg følte meg veldig usikker på om jeg egentlig orket en vaginal fødsel. Det ville jo uansett være en fødsel med minst en, kanskje to babyer i seteleie.

På den annen side, så savnet jeg muligheten til å bære på Storkfrøken og være mamma for henne også med alt det innebærer. Da er det ingen fordel med et stort arr i magen etter keisersnitt. Jeg vet jo at mange kommer seg fort, men man skal jo være forsiktig for å unngå brokk i såret. Storkfrøken trengte virkelig å få tilbake mammaen sin så fort som mulig nå. En mamma som kan bære. Hun maser stadig om å bli bært og da er det utrolig vanskelig å si nei til skatten sin.

Jeg har ikke engang begynt på alle fordelene det er for babyene å bli født vaginalt. Det betyr jo noe det også. Alle bakteriene i fødekanalen som ville være bra for dem og immunforsvaret dems. For babyenes skyld var jeg absolutt ikke motivert for keisersnitt. Å gå med slike tanker mot slutten av svangerskapet tok virkelig på meg. Følelsene mine gikk i en ekstrem berg og dalbane hele den påfølgende uken. Det skal jeg skrive mer om seinere.

Nå trenger jeg pause.

Katinka

4 Comments:

  1. Ønsker deg lykke til, en nok en stor påkjenning og ett vanskelig valg å ta. Tenker på deg. Klem!

  2. Tenker på deg oppi alt som skjer hos deg nå <3

  3. Uten at jeg vet utfallet her på historien din, så holder de på med forskning på Karolinska sykehuset i Stockholm det de fører inn en klut etc i skjeden på mor, og etter keisersnitt så legges dette over ansiktet på babyen, eller blir forsiktig strøket over aniktet deres, for at de skal få bakteriene til mamma. 🙂

  4. Casa Didriksen snakket om dette en gang jeg møtte henne, om forskning, men jeg leser spent videre og klemmer passe hardt på deg!

Legg inn en kommentar