Følelsesmessig berg- og dalbane og sammenbrudd

Som du sikkert nå har forstått, så ble den siste uken i april i overkant tøff og slitsom for meg. I min gjennomgang av den uken er jeg nå kommet til tirsdag den 25.april og preoperativ undersøkelse på sykehuset.

Jeg var veldig spent på hva en slik undersøkelse innebærer. Kommer de til å gjøre en ny vurdering om keisersnitt egentlig er nødvendig? Og har jeg i det hele tatt noen mulighet til å påvirke om det faktisk må bli det? I mitt hode var det nemlig en teoretisk mulighet for at forutsetningene for å ta keisersnitt var endret og at navlestrengen var flyttet seg høyere opp og ikke lenger utgjorde noen fare for tvilling 1.

Det var ikke lagt opp til en ny vurdering og på et kontor hos en sykepleier kom sammenbruddet. Jeg visste rett og slett ikke hva jeg ville lenger. Kanskje jeg egentlig ville ta keisersnitt? Eller kanskje ikke? Og hva skulle jeg be om? Og, og, og…. hodet var FULLT opp av tanker og følelser jeg ikke klarte å kontrollere på noe vis. Jeg gråt og jeg gråt. Vi endte opp med at jeg skulle få prate med en gynekolog (gynekolog altså… ikke psykolog, selv om det helt sikkert hadde vært en god idé det også).

Gynekologen kikket hardt på meg og sa: «Sier du at du prøver å overtale oss til å droppe keisersnitt for at du skal få en vaginal fødsel?» «Ja, jeg tror kanskje jeg gjør det», svarer jeg. «Jøss, det har jeg aldri vært borti før. Normalt er det jo omvendt» sier han. Jeg kikker tilbake og er usikker på hva jeg skal si. «Kanskje jeg bare skal si at jeg angrer og tar gjerne keisersnitt allikevel?» tenker jeg. Gråten sitter klar i halsen, men denne gangen klarer jeg å holde meg. Jeg tenker at iallefall er det best å få kjøpe meg litt tid, så jeg svarer at «ja, det ønsker jeg. Hvis det er noen mulighet for at jeg kan føde vaginalt, så vil jeg veldig gjerne få gjort en ny vurdering». Det hele ender opp med at vi avtaler at jeg møter opp torsdagsmorgen fastende og forberedt på keisersnitt som tidligere avtalt, men at legene som tar imot meg på føden skal sjekke grundig en gang til om keisersnitt er det beste alternativet og om det er nødvendig.

Jeg følte meg absolutt ikke noe klokere, sterkere eller sikrere på valget mitt da jeg reiste hjem. Jeg måtte rett og slett forberede meg på det mest sannsynlige alternativet, og det var vel keisersnitt… var det ikke?

 

Dagen etter preoperativ undersøkelse, onsdagen hadde jeg lenge hatt avtale med ei som legger vippeextensions på meg. I svangerskapet har jeg hatt så lite overskudd at jeg har følt meg som en grå mus, men ork til å drive med sminke og maskara, det har jeg ikke hatt. Så derfor tok jeg en enkel løsning og la på løsvipper. Nesten litt deilig å slippe å se det slitne ansiktet i speilet, for jeg ser virkelig litt mer opplagt ut synes jeg med litt kraftigere vipper. Da føler jeg meg også litt freshere også merkelig nok. Så der, på benken hos henne, fikk jeg slappe av halvannen time. Nesten litt deilig… neida, det var tull… det er ikke deilig å ligge i ro på en benk som høygravid med tvillinger. Onsdagen, dagen før planlagt keisersnitt, ble en dag jeg brente kruttet på alle måter. Jeg måtte bare få tankene vekk. Så etter at jeg hadde fått lagt vippene, ble det shopping for å skaffe meg de siste tingene jeg trengte til babyene og en storesøstergave til Storkfrøken: en løpesykkel.

I hodet ble denne dagen litt «stille før stormen». Jeg fortrengte alt som skulle skje eller ikke skje dagen etter, Og fokuserte kun innover på meg og mitt.

Jeg var så fornøyd med løpesykkelen som jeg kjøpte til Storkfrøken og jeg gledet meg som en unge til å gi henne den. Hun ER så ivrig på å sykle for tiden, så denne sykkelen vil helt sikkert bli en stor utfordring for henne, samtidig som jeg vet at den blir super når hun bare får lært seg å bruke den. Ellers ble det handlet inn litt mer sengetøy til barnevogna og tepper som matchet kalesjene til tvillingvognen min.

Skikkelig overfladisk dag. Men det trengte jeg.

I neste innlegg skal jeg fortelle om torsdagen, den store dagen. Blir det keisersnitt? Eller hva skjer egentlig? Jeg hadde så utrolig mange spørsmål i hodet denne kvelden før dagen. Så mange spørsmål og så få svar. Jeg visste ingenting om utfallet, men måtte vente. Det må dere også.

Klem Katinka

6 Comments:

  1. Jeg er spent selv om jeg vet mer! Du skriver skikkelig godt, Katinka, og jeg er ekstra spent på løpesykkelens mottagelse!

  2. Herlighet så spennende da! Nå blir det «refreshknappen» fremover for å se om det har kommet ny bloggoppdateringsmail! 😀

  3. Du skildrer følelsene dine så godt! Jeg var i samme situasjon og med samme dilemma da jeg skulle ha Gabriel. Jeg ønsket vaginal fødsel, men det ble keisersnitt pga store fødselskader etter nr 1. Gabriel var i tillegg ganske stor. Keisersnittet var ikke særlig greit da jeg hadde mye vondt. Tenk at du står i alt dette alene, Katinka! Du er ei tøff dame <3

Legg inn en kommentar