Graviditetsuke 16 (+2)

Da har det gått nesten en måned siden siste oppdatering og jeg vet det er mange som har ventet på ny. Det har ikke skjedd noe dramatisk, bare at jeg har vært sliten og i dårlig form. Jeg kan ikke skylde på at jeg har hatt for mye å gjøre en gang, for det har jeg ikke. Men at det er tøffere enn jeg hadde regnet med å gå gravid er helt klart. Men nå trur, og håper jeg (bank i bordet) at kvalmen er iferd med å gi seg. Det er iallefall ikke så ille som det var. Det er rart å tenke på at jeg faktisk er inne i min fjerde måned. Altså ikke fire fullgåtte enda, men har over tre hele måneder bak meg. Fire uker igjen, så er jeg halvveis i svangerskapet og 20 uker.

Dato for ordinær ultralyd har blitt flyttet på flere ganger, så det ble stadig lenger og lenger til. Men den endelige datoen ser ut til å bli på pappas (Ønskebestefar sin) bursdag, så jeg har tenkt at han skal få i gave å få se sitt tredje barnebarn på ultralyd. Ønskebestemor skal selvfølgelig også få være med. Men det er jo hele 3 uker til enda, og det føles lenge. Time til jordmor før det, den 14.oktober.

Jeg har jo lest om denne perioden mellom uke 12 og ordinær ultralyd. Mange som synes den er lang og innholdsløs. Og det kan jeg skrive under på at den er. Det vil si: Forhåpentligvis er det like mye action i magen som det var da jeg så den på ultralyd i uke 12. Men for min del, så merker jeg lite til hva som skjer der. Nå begynner jeg å nærme meg den tiden da noen begynner å kjenne bevegelse i magen og fosteret skal vokse mye framover. Jeg håper at jeg er av de heldige som kjenner bevegelse tidlig. Men som førstegangsgravid, så er det sannsynlig at jeg må vente litt enda. Men jeg er jo slank, så jeg håper det gjør at jeg lettere kjenner litt. Jeg savner så å kjenne bevegelse fra babyen nå. Denne perioden jeg er i må jeg bare innrømme at synes jeg er vanskelig. Vil ikke klage. Men den ER virkelig så tøff som mange skal ha det til. Det er nok mye hormoner som gjør at humøret ikke er på topp. Satser bare på at det blir bedre (føles som det er en liten positiv endring nå.)

Vekta mi viser høyere tall enn jeg noen gang har sett, så at det er noe som vokser er helt klart. Jeg regner med at det er mye mer enn baby som gjør utslag i vektøkninga da, for kostholdet mitt er ikke direkte sunt og jeg har vært nødt til å spise hele tiden for å slippe kvalmen. Jeg holder nok på å lagre en god del å tære på til babyen og til amming. Det kommer godt med tenker jeg. Jeg har gått opp 4.5 kg fra startvekta mi og hele seks kilo mer enn det jeg veide i uke 4-6 for jeg gikk ned 1,5kg helt i begynnelsen av graviditeten. Jeg er litt stolt av at magen begynner å synes litt (særlig på kveldene) og jeg gleder meg bare til den blir enda større og mer struttende. Jeg har lest at tynne mennesker bør legge på seg mer enn snittet, så jeg er ikke bekymret. Dette har jeg og baby bare godt av. Jeg leser her og der at det visst nok skal være et ideal i dagens samfunn å være slank gravid. Det har jeg ingenting til overs for, og jeg føler heller ikke noe som helst kroppspress i så måte. Det eneste jeg ønsker er at magen skal strutte mest mulig, og da er det jo bare naturlig å bli litt breiere over rumpa også. Jeg håper at jeg kan vise fram en stor mage og feit rumpe om noen måneder. Jeg vil at alle skal se at jeg er gravid. Skjønner ikke hensikten med å skjule det??? Har jo gledet meg så lenge til å vise det. (og nå ble jeg slått av tanken igjen på at herlehet: jeg har fått det til… etter så lenge er jeg endelig gravid. Helt utrolig…. )

image

Dette bildet la jeg ut på facebook på fredag. Plutselig gjorde dette bildet alt litt mer realistisk for meg. Det er som jeg ser på meg selv utenfra, slik andre ser meg og nå ser jeg jo tydelig at magen har fått en annen fasong enn jeg er vant til. Og det gjør at jeg kjenner en forsiktig glede jeg ikke har kjent tidligere i hele denne prosessen. Jeg har forsøkt å trekke magen inn, men det er rett og slett umulig… herlig…

Andre plager enn kvalmen er helt klart ligamentsmertene. Jeg er blant de uheldige der også, og har ganske kraftige smerter. Så kraftig at jeg noen gang lurer på om det er bare er ligamentsmerter eller om det kan være noe annet. Men hver gang jeg blir bekymret og slår opp i googleorakelet eller i bøker eller spør noen, så konkluderer jeg alltid med at det bare er ligamentene som gjør vondt. Vondt gjør det iallefall. Noen ganger så jeg skriker til. Stakkars mamma har nok skvetti litt et par ganger og jeg er rask med å forsikre henne om at det ikke er noe farlig. Noen ganger er de så intense at jeg må legge meg ned på sofaen eller senga og bare legge hendene på for å varme området litt. Jeg innbiller meg at det hjelper litt iallefall. Det verste er når jeg reiser meg opp etter å ha sitti på huk og holdt på med noe på gulvet. Det er egentlig om å gjøre å ikke bøye seg så mye har jeg funnet ut, så jeg har allerede lært å bruke skohorn og prøve å unngå å bøye meg. Det blir det garantert mer av gjennom svangerskapet.

Så er det en ting jeg har oppdaget de siste dagene: Det begynner jo allerede å fylles godt opp i magen og jeg føler meg så ekstremt stinn og full i magen på kveldene. Men noen ganger, som når jeg sitter og skriver eller spiser og lener meg litt framover, er det lett at jeg får litt lut holdning og da kjenner jeg det presser opp mot ribbeina. Jeg hører mange høygravide som får press på ribbeina, men sjeldent jeg har hørt det av noen som bare er kommet til uke 16. Men det er altså litt press oppover og det er litt slitsomt, så jeg må sitte med helt rett rygg for å føle at jeg kan puste.

Og jeg skal prøve å bli flinkere til å oppdatere framover. Men jeg er litt usikker på hva dere ønsker å lese egentlig? Hva skal jeg skrive om? Jeg har noen ideer, men er litt redd for at det blir litt uinteressant lesing.

 

Mange klemmer fra Ønskemor som endelig begynner å tørre å slippe til litt glede over livet igjen 🙂

6 Comments:

  1. Hei!

    Hyggelig å høre fra deg igjen! Får håpe du er over kvalmeperioden nå. Ikke lett å begripe på forhånd at man faktisk kan bli SÅ kvalm… Men fint å se på bildet at ting går sin gang, tross alt!

    Mvh HildeSu

  2. Den kvalmen er faktisk totalt utpsykende! Husker jeg tenkte at: om det bare hadde vært mulig å bli lagt i kunstig koma eller noe til den ga seg 🙂 alt ble bare så mye mer reelt og fint når kvalmen ga seg og man begynte å se og føle seg gravid og ikke bare oppblåst og dårlig. Håper virkelig di får noen fine graviduker fremover nå. Hilsen gro

    • Ja, det er helt sant. Den er virkelig ikke til å leve med. Jeg må bare si jeg synes synd på alle som har hatt det enda værre enn meg og særlig de som har det hele svangerskapet. Jeg håper og tror at ting har snudd nå, og at resten av svangerskapet skal bli lettere å nyte…. gleder meg til å kjenne liv 🙂

  3. Heisann!
    Så godt å høre fra deg igjen.
    Jeg følte ofte at jeg som singelgravid ikke helt hadde «lov» til å klage.
    Jeg hadde jo gledet meg sånn til dette, men likevel så er man jo like kvalm, sulten, trøtt og sliten som alle andre «normale» gravide.
    Det er DIN blogg, så husk at du kan skrive det du vil, rop ut frustrasjoner om du har behov!

    Og ja, det er veldig rart å endelig være gravid. Selv om jeg klarte det på forsøk nr 2, så var det likevel et sjokk å se de to strekene en søndag morgen…
    Det er mye lettere å forholde seg til baby i magen etter at man kjenner liv. Håper du er der om noen uker -:)
    Og du; den babymagen din var fin altså!

    • Tusen takk… ja, det er veldig rart hvordan de følelsene bare kommer kastende over deg. Følelser som hodet ditt helt tydelig vet at ikke er sanne. Bare følelser inne i hodet. Egentlig, så vet man jo hvor høyt man ønsker seg dette. Hvorfor begynner følelsene da å ødelegge hele gleden man skulle følt? Det er virkelig vanskelig/umulig å skru de «riktige» følelsene på. Det er ikke en bryter som bare kan vris om på komando når hodet vet at det er sånn det er. Umlig.

      Ja, heldigvis er det på god vei til å bli mer virkelig allerede med denne magen. Jeg leste om ei som er i uke 28 og har lagt på seg 4 kilo i svangerskapet og jeg er 16 uker og har lagt på meg 6. Jeg er fornøyd jeg, for det har gjort det så mye lettere å se litt lysere på det den siste tiden. Men klart at når bevegelsene begynner å kjennes, så blir det noe helt nytt. Og når jeg i tillegg får vite kjønn, så blir det et lite menneske med en gang. Lettere å identifisere lykkefølelsen på et vis da synes jeg. Gleder meg enormt. og ja; jeg er superstolt av babymagen 🙂

Legg inn en kommentar