Hvorfor velger du ikke bare å adoptere eller bli fostermor?

Tina

Ønskemamma Tina har skrevet en fantastisk flott artikkel i Bergens Tidende om det å velge å bli mamma med donor. Hun beskriver så veldig godt den virkeligheten som er for enslige kvinner. Ja, hvorfor velger vi ikke heller å bare adoptere eller bli fostermor? Jo, rett og slett fordi det er utrolig vanskelig å få til i praksis. Så og si umulig faktisk. Det er sånn det er.

Nå som jeg har blitt mamma til et barn jeg har bært fram selv, så vil jeg nok påstå at min prosess har vært ganske mye enklere enn den mest sannsynlig ville vært om jeg skulle adoptere eller bli fostermor. Iallefall det siste. Jeg har tenkt en del på det. Å bli fostermor er jo kanskje det mest reelle alternativet jeg kunne hatt til å bli mor. Jeg har vært i kontakt med flere som har ønsket å bli fosterforeldre og som har blitt det. Og jeg må si at jeg er ganske så usikker på om jeg hadde klart å gå gjennom den prosessen alene. Det er så utrolig mange utenforliggende hensyn. Det er barnevernet og det offentlige. Hvordan løser de sin oppgave og mandat? Går det knirkefritt? Eller dukker det opp skjær i sjøen som går utover barn, biologiske foreldre og fosterforeldre? Og de biologiske foreldrene? Hvordan skal man forholde seg? Hvor stabilt er det? Hvor bra er alt som skjer for barnet? Er jeg enig i alle avgjørelser som blir tatt på vegne av barnet? I en fosterhjemsplassering er det alltid et (eller flere) barn som har lidd på en eller annen måte. Målet må være at de ikke skal lide mer. Men nåes det målet? Jeg tenker at jeg ville blitt så ekstremt følelsesmessig engasjert i barnet og hele prosessen at jeg vet ikke om jeg hadde orket. Rett og slett. Iallefall uten en partner å stå sammen med og lufte alle tanker og følelser sammen med. Er det egoistisk av meg å tenke slik?

Dersom jeg kunne si med hånden på hjertet at jeg egentlig ville bli fostermor, men ikke kunne fordi par blir foretrukket og jeg ikke ville bli godkjent fordi jeg var singel, så rettferdiggjør det på mange måte det å velge å bli gravid med donor som det eneste reelle alternativet. Men dersom jeg er så ærlig og sier at jeg neimen ikke vet om jeg har det som skal til for å klare å være fostermor; Hvis jeg sier nei til å bli fostermor/adoptivmor; Gjør det meg da mer egoistisk når jeg allikevel velger å bli mamma ved å bli gravid med donor? Er jeg mer egoistisk enn alle de parene som også velger å få egne biologiske barn framfor å ta til seg fosterbarn eller adoptivbarn?

Det lurer jeg på. Jeg synes det å få barn er litt egoistisk uansett og det er helt greit. Det må det være. Godt for alle barn som er sterkt ønsket.

Ønskemor

2 Comments:

  1. Jeg synes du gjør det rette, og er absolutt ikke egoistisk i din tankegang. Alle som ønsker seg barn ønsker seg en FAMILIE, og en familie er ikke nødvendigvis kun de biologiske bånd – men; og dette er ett stort MEN, fosterbarn/adoptivbarn opplever i stor grad tilknytningsproblematikk som vil prege dem hele livet uansett hvor gode foreldre eller hvilken god mor(i ditt tilfelle) man får. Og denne problematikken unngår barnet ved at du har valgt å velge donor og IVF.

    Som selv adoptivbarn på nå 43 kjenner jeg fortsatt tilknytningsproblematikk; dette ifht at jeg har en iboende rotløshet og er aldri hjemme,selv om jeg alltid kan lage ett hjem uansett hvor jeg befinner meg. Jeg kan forlate steder og mennesker uten å se meg tilbake, familie eller vennskapsbånd kan kuttes uten emosjonell påvirkning. Jeg passer dog på å beholde de jeg har 🙂

    Alt dette pga at man som spedbarn opp til 6 mnd (fosterhjemsbarn som skal adopteres bort) ikke hadde noen fast tilknytning til én voksenperson, ei heller ble stimulert,hørt eller trøstet og kost med. All forskning tilsier at dette preger ett menneskes hjerne, og en skade som ikke lar seg reparere er oppstått.

    Jeg forstår veldig godt at du ønsker å beskytte deg selv, og ikke minst ett uskyldig barn for en slik skade – og ikke minst hvis man er usikker på om man vil håndtere ett fosterbarns mentale bagasje. Det er ikke alle som er istand til det, jeg tror at man som fosterbarn trenger ihvertfall to voksne og at en av disse er spesialutdannet innen psykologi/barneterapeut,kriseterapi el.

    Dette ble langt, og litt mer privat enn jeg hadde tenkt 🙂 Jeg ville bare si at jeg synes at du er modig(ikke at du trenger å høre det fra en fremmed), og lykke til videre på reisen – håper virkelig at du lykkes med ett søsken til Storkfrøken(?).

    Klem!

Legg inn en kommentar