Igangsettelsen og magevideo

Det er tid for ny episode i min fødselshistorie. Ja, for nå tror jeg dere har skjønt såpass at denne siste uken i april endte med fødsel. Jeg tar dere gjennom min fødselshistorie i små drypp. Skulle jeg skrevet alt dette i ett innlegg, ville det blitt så gruelig langt at jeg heller har valgt å porsjonere det litt utover. Jeg kan love dere fortsatt spenning. Faktisk helt til siste innlegg er det spenning og etter det har jeg enda en overraskelse på lur. Jeg tror ikke dere blir skuffet etter all ventingen. Jeg skjønner at dere er spente. Men jeg kan love dere at jeg er kanskje den som er aller mest spent på den siste overraskelsen. Jeg har nemlig ikke sett den selv enda, jeg vet bare at den kommer. Det er en viss fare for at tårer blir felt.

Så var jeg altså kommet til igangsettelsen. De startet med å sette inn et ballongkateter. Det vil si at de setter inn et vanlig urinkateter (slik jeg har forstått det) og fyller det med vann innenfor livmorhalsen. Når livmorhalsen er tilstrekkelig myk og åpen, så vil ballongen falle ut. Dersom det går lang tid før den faller ut, så betyr det at det ikke har vært veldig modent i forkant. Men faller den raskt ut, så er det et tegn på at her var det allerede ganske modent før den ble satt inn. Min falt ut veldig fort. Så det var jo et godt tegn. Men jeg hadde ingen rier. Jeg fikk så en tablett som skulle få riene i gang og dermed var det bare å vente. To timer gikk uten en eneste rie. Noen kynnere hadde jeg, men det hadde jeg jo hatt lenge og disse var ikke noe annerledes. Men litt vonde var de. Akkurat som de hadde vært en god stund allerede. De kom ikke hyppig heller. Mens jeg ventet drømte jeg meg tilbake til den gangen for litt over to år siden da Storkfrøken kom til verden. Tenk at jeg snart skulle få oppleve dette igjen.

Det var noen tårer som rant da lille vakre Storkfrøken ble lagt på brystet mitt første gangen.

Etter to timer, så skulle jeg få en ny tablett. Men heldigvis var det en smart jordmor som fant ut at hun kanskje skulle sjekke livmortappen først. AU! fyttekatta så vondt det gjorde altså. Hun kjente og hun kjente og funderte og funderte, men hun sa ingenting. Hun så rett og slett ut som et stort spørsmålstegn. Når hun endelig var ferdig, så sa hun at hun måtte nesten hente en kollega for å høre om hun kjente det samme som henne. Den andre jordmoren kom og skjønte like lite som den første, men nå pratet de sammen, så jeg fikk jo høre hva de lurte på. Begge var enige i at de syntes det kjentes ut som at jeg allerede hadde en åpning på 5 cm og grunnen til at de lurte på om det kunne stemme var jo at jeg ikke hadde hatt noen rier. De ble enige om at de måtte hente legene for å få dem til å vurdere. Så da gjorde de det.

Jeg nevnte at det gjorde himla vondt når jeg ble undersøkt? Det var ikke noe bedre å bli sjekket av noen av de andre heller. Så jeg måtte jo bare pine meg gjennom. Vel vitende om at jeg hadde en fødsel foran meg, så burde jeg vel strengt tatt ikke klage, men bare holde ut. De var alle enige om at jeg hadde 5 cm åpning og var dermed i aktiv fødsel. Så da var det bare å ringe de som skulle være med på fødselen og få dem tilbake. Jeg hadde nemlig sendt dem hjem, siden jeg hadde hørt om igangsettelser som tok så lang tid og jeg hadde jo strengt tatt over 3 uker igjen til termin, så jeg trodde jo aldri at dette skulle gå så fort. To døgn hadde jeg tippet. Jeg husket nemlig godt fødselen til Storkfrøken som var alt annet enn en styrtfødsel.

Mens jeg ventet hadde jeg også tatt denne filmen av magen min. Fascinerende å tenke på der og da at jeg snart skulle få se de to som laget alt det livet.

Nå er det straks helg her hos oss. Det betyr at all min ledige tid går til Storkfrøken. Kanskje har jeg overskudd til å skrive litt videre, hvis ikke så må dere kanskje vente helt til mandag før neste oppdatering kommer. Hvis jeg har tid, så skriver jeg mer i helgen, men jeg kan ikke love noenting.

Klem Katinka

6 Comments:

  1. Å herre min hatt, kan noen passe storkfrøken litt så vi får mer i morgen?

  2. Gratulerer så mye ❤️❤️

  3. Tårene spratt greit av fødselsbildet, gitt! Finnes ingenting vakrere ❤

  4. Håper du bare ordla deg litt feil når du sier at keisersnitt var en enkel utvei. Det er ikke det. Å ikke kunne føde vaginalt kan være en stor sorg for mange og det er litt provoserende når de som aldri har vært igjennom det mener det er en enkel utvei. Det er ikke lett. Verken før, under, eller etterpå og krever sin kvinne på lik linje med de som føder vaginalt. Jeg mener å huske at du heller ikke syntes det var så lett da du sto oppe i situasjonen hvor du ble fortalt at det ble snitt.

    • Neida. Jeg mener ikke at det er en enkel utvei på den måten for da hadde jeg jo helt klart valgt det. Men jeg var så fysisk sliten akkurat da at tanken på å måtte gjennom flere timer med rier absolutt ikke fristet heller. Et keisersnitt med god smertelindring er ikke så fysisk tung for kroppen akkurat mens det står på slik som en vaginal fødsel er. Men det er selvfølgelig bare på kort sikt det er «enklere». Etter en vaginal fødsel kommer man seg jo mye fortere etterpå og dermed er ikke keisersnitt noe enklere når man sammenlikner hele bildet. Men når man er så sliten av å gå gravid med tvillinger som jeg var da, så gruet jeg meg skikkelig også til å måtte gjennom hele åpningsfasen igjen. Jeg hadde en tøff åpningsfase med Storkfrøken for da stoppet alt opp på 7 cm og jeg ble liggende veldig lenge med åpningsrier. Helt til jeg ble så utmattet at jeg følte jeg ikke orket mer. Da fikk jeg heldigvis epidural til slutt etter veldig mye venting så da gikk det veldig fint på slutten. Men før epiduralen ble gitt var jeg ikke veldig høy i hatten for å si det slik.
      Når det gjelder hva slags følelser man har rundt det ene eller det andre når det gjelder fødsel, så tenker jeg at det ikke bør sammenliknes. Sånn det føltes for deg er ikke slik det nødvendigvis føles for en annen. Noen er livredde for vaginal fødsel og får overtalt sykehuset til å få keisersnitt. Og for meg var det motsatt. Men det var helt klart sider ved et keisersnitt som også fristet for meg på grunn av at jeg var så ekstremt sliten akkurat da. Jeg står for at jeg følte ks kjentes som en enkel utvei akkurat der og da. Det var slik JEG følte det ut fra situasjonen min og min historie etter fødselen med Storkfrøken. Jeg håper du kan lese det som at dette er mine følelser og ikke noe jeg mener er slik for alle andre. Alle følelser rundt fødsel er individuelle og tilhører den som eier dem. At andre føler noe helt annet er helt naturlig og like riktig.

Legg inn en kommentar