Jeg måtte be om hjelp.

Foto fra pixabay

Å be om hjelp, er noe jeg hadde tenkt lenge på og lurt hvordan jeg skulle gjøre. Noen ganger er jo livet slik at man faktisk trenger hjelp. Det er ikke alltid slik at man kan klare alle strabaser livet har å by på alene. Mange hadde rådet meg til det, men det er ofte slik at det faktisk sitter langt inne. Det satt langt inne for meg. Jeg hadde jo valgt dette selv. Jeg hadde satt meg selv i en situasjon der jeg til slutt måtte innse at dette går rett og slett ikke uten noe hjelp. Og det var min egen feil.

Jeg har jo fått masse uvurderlig hjelp av familien min og særlig mamma. Men hun er jo ikke noen ungdom lenger. Hun er fantastisk sprek til å nærme seg de 70, men fremdeles så har hun jo den alderen hun har og det er jo ikke da man skal være fulltidsmamma for en toåring slik hun har fungert som i det siste. Iallefall på det praktiske plan. Jeg har jo vært der og fått være mamma for Storkfrøken sånn med kos og alt som ikke innebar for mye slit, bortsett fra de 26 dagene jeg var innlagt på sykehus (og det var jo lenge nok). Jeg kan ikke si annet enn at jeg er enormt takknemlig for alt mamma har gjort for oss.

Men etter timen på sykehuset som jeg skrev om i forrige innlegg, så skjønte jeg at nå nærmet det seg. Nå skulle jeg snart få mer å gjøre enn jeg noen gang har hatt i livet. Nå kom jeg virkelig til å trenge all hjelp jeg kunne få og jeg kom til å bli ekstremt sliten. Særlig på grunn av at det så ut som at jeg skulle gjøre keisersnitt. Jeg måtte be om hjelp nå, for jeg visste at jeg ikke kom til å klare det etter fødsel.

I løpet av de første dagene etter at keisersnitt var blitt bestemt, så var jeg tidvis veldig fortrolig med at jeg skulle gjøre keisersnitt og tidvis absolutt ikke fortrolig med det. Uansett visste jeg at fødselen nærmet seg. Jeg ba derfor om hjelp på veggen min på facebook og dette er hva jeg skrev:

Alle tvillingmødre jeg har snakket med har kommet med ett råd til meg: Be om hjelp og ta imot all den hjelp du kan få. Så nå skal jeg gjøre det. Planen nå ser ut til å være den at tvillingene blir tatt med keisersnitt på torsdag. Så nå braker det snart løs. Siden keisersnitt er en stor operasjon må jeg også beregne at det tar tid før jeg kan fungere som vanlig og særlig blir løfting vanskelig i begynnelsen.

Derfor tar jeg gjerne i mot besøk. I mitt hus er alle velkomne så lenge de ikke forventer oppvartning, men:
* Si gjerne i fra før du kommer, så jeg får eventuelt bedt deg om å dra innom og handle for meg på veien.
* Har du middagsrester, som du gjerne vil bli kvitt, så ta det gjerne med. Jeg er glad i mat som kan varmes i microen.
* Jeg har kaffe, men vil du ha noe til kaffen, så ta med det. Brødmat skal jeg alltid klare å by på også. (Men du får smøre på brødskiva di sjøl  )
* For dere som er ekstremt glad i små babyer, bæsj og gulp, og ikke trenger veldig mye søvn er hjertelig velkomne på overnatting også så får du gitt mat og rapet babyer så mye du vil. Ja, på dagen også egentlig. Her kommer nok alt til å handle om å tilfredstille slike behov framover.
* Trenger du en gåtur? Du kan enten trille storesøster til eller hjem fra barnehagen eller ta med guttene ut på en gåtur.
* Du skal slippe å gjøre husarbeid når du kommer til meg, men tilby deg gjerne å vugge, bysse eller underholde guttene, mens jeg hiver meg rundt på en rydderunde eller liknende eller kanskje jeg rett og slett trenger en dusj.

Som du skjønner, er det egentlig ikke sånn at jeg kan si nå at jeg kommer til å trenge hjelp akkurat den eller den dagen. Men hver dag og ethvert tidspunkt jeg kan få kan være en kjærkommen glede uansett. Så si gjerne fra når du har tid og hva du kan hjelpe til med, slik at jeg ikke dobbeltbooker, men får spredd det litt utover. Jeg har jo mye hjelp av mamma og pappa også. Men jeg er redd jeg har brukt dem litt opp nå etter til og fra på sykehuset helt siden slutten av februar.

Ellers har babyene alt de trenger for lang tid framover. Hjelp er den beste barselgaven  

PS: Du er selvfølgelig hjertelig velkommen «bare» på besøk også, så lenge du tåler litt rot og skygger under øynene. Hvis du vil, får du sikkert bare holde en baby også. Selskap til mor er selvfølgelig også veldig til hjelp

Nå i ettertid lurer jeg veldig på hvordan i HULESTE jeg kunne skrive dette??? Jeg annonserte rett og slett fødselen min på FORHÅND!!??? Og GJETT om meldingene strømmet på. Det burde jeg jo forstått. Det kom fra nær og fjern. Jeg fikk rett og slett ikke fred for all pågangen. Jeg som egentlig hadde mer enn nok med meg selv. Det ble bare rett og slett for mye. Jeg orket knapt ut av huset, jeg orket ikke snakke med folk. Jeg ville bare være sammen med Storkfrøken og den nærmeste familien min som visste akkurat hva jeg sto i. Det endte med at jeg stengte facebook-veggen min for kommentarer noen dager senere og la ut følgende beskjed:

Tusen takk for forståelse for at jeg trenger mest mulig ro om dagen og ikke ønsker meldinger privat eller på veggen min her. Jeg åpner veggen min for meldinger og legger ut forhåpentligvis gode nyheter når jeg er klar igjen. Det er ikke noe dramatisk. Jeg er bare veldig, veldig sliten og trenger ro og tid til mine nærmeste, meg selv og de få utvalgte nå (du trenger ikke kommentere dette innlegget heller for jeg føler at jeg må svare og det orker jeg ikke).

Jeg som tåler veldig mye av publisitet rundt meg som person møtte til slutt et metningspunkt av hva jeg kan klare av pågang av meldinger. Jeg er nok fremdeles der at jeg trenger veldig mye tid for meg selv akkurat nå. Jeg er rett og slett ikke klar for mye sosialt liv enda.

Katinka

6 Comments:

  1. Ja, å be om det man trenger er eneste mulighet for at man kanskje kan få det. Så det var klokt tenker jeg. Selv om akkurat forhåndspublisering av fødselen kanskje er noe du ikke ville gjort neste gang. Men med tre barn blir det vel kanskje ikke noen neste gang heller ?
    Nyt dagene med fine flokken din Katinka, uten alt for mye sosialt liv.

  2. Haha, men så bra at folk vil hjelpe deg! Pågangen du merker er jo ikke fysisk før du gir klarsignal om at den skal bli det, og selv om du har annonsert fødsel så er det fortsatt din fødsel og ikke et allemannseie. Men kjenner meg igjen i at det kan være stressende å dele det man gruer seg til. Det blir liksom aktualisert lenge før det er nødvendig og man føler man mister litt kontroll. Men det er bare en følelse. Det er fortsatt din fødsel, dine barn og ditt liv og det er du som styrer showet, enten du velger å ta i mot hjelp eller ikke. Lykke til!

  3. Synes du var tøff som ba om det jeg <3 Skulle gjerne gjort det selv før jeg fikk nr 4. Du er ei knakande tøff dame <3 Kos deg masse med guttakrutt og storkfrøken <3

  4. Jeg smiler litt allikevel, for jeg ser deg for meg når du lurer på hvordan du I HULESTE kunne gjøre noe sånt. Jeg har møtt deg og hører stemmen din i hodet. Herlige du!

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.