Krampemamma – Storkfrøken sover hjemme

Jeg hadde planer om å klare å skrive litt hver dag nå siden sist innlegg, men det gikk dessverre ikke. Nå skal jeg prøve å få skrevet litt flere innlegg daglig, slik at jeg kommer meg i mål. På torsdag har dere nok fått høre hele historien håper jeg. Her kommer fortsettelsen på min oppsummering av den siste uken i april. En uke med mye svingninger.

Siden det nå var avtalt at jeg skulle gjøre keisersnitt, så fikk jeg plutselig ekstra hastverk med å ta meg litt ekstra tid til Storkfrøken. Etter mye tankevirksomhet på lørdagen, så ville jeg veldig gjerne ha Storkfrøken hjemme en natt eller flere hvis jeg orket. Fra søndag til mandag gjorde hun det. Herregud så deilig å ha henne hjemme igjen. Jeg har jo sovet mye sammen med henne hos foreldrene mine i det siste også for å være så mye som mulig sammen med henne. Men det var virkelig deilig å ha henne hjemme nå selv om det også var slitsomt. Det er jo her hjemme både hun og jeg hører til. Jeg kjente at jeg gledet meg noe helt enormt til å starte den nye hverdagen som familie på fire. Samtidig som jeg også gruet meg til å få mindre tid til Storkfrøken framover når guttene etterhvert krever sitt.

På søndagen lekte vi oss enda litt mer i fotostudioet. Jeg ville gjerne ha bilder av meg med magen sammen med Storkfrøken også. Herlehet, så vanskelig det var å få tatt gode bilder med ei aktiv toåring. Men det ble da noe.

Imens alt dette, kvernet tankene mine. Jeg hadde så utrolig ambivalente følelser rundt fødselen. På den ene siden hadde jeg hele tiden tenkt at min foretrukne fødemåte var vaginal fødsel, mens jeg på den andre siden begynte å bli så ekstremt sliten av alt. Særlig sliten var jeg av alle følelsene jeg nå ble usikker på. En ond sirkel altså som gjorde at jeg nesten begynte å håpe på keisersnitt. Dilemma altså. Utrolig vanskelig å vite hva jeg egentlig ville og det var kanskje det tøffeste av alt.

Katinka

7 Comments:

  1. så flotte dere er!!!! og forstår godt at dere ville være hjemme, sammen, det er noe med normalen!!!

  2. Men var ikke valget tatt allerede da, på grunn av omstendighetene? Sliter du med å forsone deg med det, eller lurer du faktisk på å føde vaginalt på tross av risikoen for en av babyene? Legene pleier vel ikke akkurat å anbefale keisersnitt hvis de ikke virkelig mener det er det beste?

    • Du får bare følge med videre. Det er ikke alltid slik at legene er helt sikre på hva som er det beste heller. Og slik situasjonen var den fredagen keisersnitt ble bestemt, så var det den beste, og eneste riktige avgjørelsen og den bestrider jeg ikke. MEN, en navlesnor og en baby som flyter i en vannpose i magen kan ligge slik en dag og helt annerledes neste dag. Det er fysikk. Både jeg og legene var enig i det. Så da er spørsmålet: Hvordan ligger egentlig navlesnoren og babyen i forhold til «utgangen» når jeg kommer for planlagt keisersnitt? Det er faktisk en rimelig sjanse for at situasjonen er en helt annen enn slik den var da keisersnitt ble bestemt. Og grunnen til at de planlegger keisersnitt da, er fordi et planlagt keisersnitt er mye bedre enn et hastesnitt for ikke å snakke om hvordan det er for den kommende mor. I de fleste tilfeller er det veldig godt for henne å ha en plan å forholde seg til… sånn bortsett fra meg da, som ikke helt klarte å gi slipp på tanken om vaginal fødsel, siden jeg visste at jeg kunne være heldig med tanke på hvordan navlesnoren lå når jeg ble undersøkt igjen. Jeg ville aldri trosset legen om anbefalingen var keisersnitt fremdeles. Men jeg har hatt god dialog med dem hele veien og jeg vet at de er like opptatt av at babyene skal fødes vaginalt så sant det er trygt for mor og barn. Det er ikke alltid det finnes én fasit. Man må stole på at legene gjør den riktige vurderingen. Nå i ettertid, føler jeg meg helt trygg på at både legene og jeg var enige i at alt ble gjort slik som var best for oss alle tre.

      • Aha, da skjønner jeg litt mer av grublingen. Skjønner også at du helst ville føde vaginalt. Det ville helst jeg også min siste og tredje gang, men ettersom det viste seg at morkaken hadde delt seg og ble holdt sammen av noen store kar som gikk akkurat over mormunnen, var det virkelig ingen tvil om at en vanlig fødsel ville vært absolutt katastrofalt. Ingen grubling til overs for meg altså. Følger spent med videre!

        • Ja. Hadde det ikke vært noen usikkerhet i anbefalingen hadde jeg sluppet all den grublingen og mye tårer og energi spart. Der og da hadde jeg nok kanskje håpet på det.

  3. Så fine, lyse bilder. 😊
    Gleder meg til å se bilder av alle fire sammen etter hvert. 💚💚💚💚

Legg inn en kommentar