LouLou D’Aki – en fotodokumentar som svartmaler livet som enslig mor.

Jeg har ofte lurt på om jeg er for lite kritisk til alt jeg kaster meg over av muligheter til å stikke meg fram i media og andre sammenhenger. Jeg synes det er så viktig at vi selvvalgte enslige mødre får mye omtale, slik at situasjonen vår kan bli mer normalisert og akseptert. Jeg er nesten tilbørlig til å tenke at all omtale er god reklame. Derfor er jeg også rask til å si ja til henvendelser fra journalister og forskere. Kanskje litt for rask noen ganger?

For noen uker siden ble jeg kontaktet av fotodokumentarist, LouLou D’Aki, som jobbet med et fotoprosjekt om enslige mødre. Jeg googlet henne og fikk raskt et godt inntrykk av henne som fotograf og måten hun dokumenterer dystre sider av livet/samfunnet på. Men jeg klarte ikke helt se for meg at hun ville dokumentere den stemningen jeg tenker på rundt temaet selvvalgt enslig mor. Jeg ventet med å svare fordi jeg kjente at jeg måtte tenke litt mer på det først.

På fredag kom Aftenposten ut med nytt nummer av Innsikt som tok for seg temaet assistert befruktning og bioteknologiloven. I denne utgaven var det også en artikkel av LouLou D’Aki med en god del av hennes bilder og jeg føler at alle mine mistanker om dette prosjektet hennes ble bekreftet.

Bildene gjorde meg rett og slett skikkelig trist. Det er ingen som smiler og det er ingenting i bildene som utstråler lykke og glede over situasjonen. Bildene i denne artikkelen består av ni ulike portretter av kvinner og de fleste har barnet sitt på armen. Foruten portrettene, er det to landskapsbilder, fem bilder fra en fertilitetsklinikk og tre portretter av menn som har valgt å bli private donorer (altså ikke via en offentlig godkjent spermbank som de aller fleste norske kvinner bruker iallefall).

Portrettene av kvinnene er stort sett uten smil og glede. Ingen av barna smiler og kun to av kvinnene drar veldig forsiktig på smilet, men helt uten glede og entusiasme. Helheten i bildene gir et dystert uttrykk. Bakgrunnene er mørke og fargene ellers er stort sett dystre med noen unntak i enkelte klær. Jeg får en følelse av ensomhet. Alle bildene underbygger den samme stemningen. Landskapsbildene og bildene fra klinikken er kalde, nakne og i svart/hvitt. Dystert. Klinikkbildene gir meg assosiasjoner til bilder fra gamle medisinske/psykiatriske institusjoner der det har skjedd grusomme ting fra en tid langt tilbake. Langt i fra stemningen jeg kjenner fra fertilitetsklinikkene jeg har vært på, som har utstrålet varme og optimisme om en lykkelig framtid.

Jeg kjenner meg virkelig ikke igjen i bildene. Mitt liv som enestående mor er et liv fylt av glede og framtidsoptimisme. Jeg er ikke ensom og forlatt og jeg er ikke et offer som jeg får følelsen av i disse bildene. Jeg har etablert livet mitt i et område der jeg tenker det skal være godt å vokse opp og jeg feirer tilværelsen. Dagene består stort sett av glede og latter. Joda, å være mor er ikke bare dans på roser og har sine baksider som gjør meg sliten. Men energien og gleden er allikevel det som får råde i livet mitt og ikke minst i livet til datteren min. Jeg er på ingen måte ensom og trist selv om jeg er enslig. Jeg omgir meg med mennesker som jeg trives sammen med og som ønsker meg godt. Den ene lille detaljen som jeg «mangler» i livet mitt betyr uendelig lite i den store sammenhengen. Jeg synes rett og slett det er feilaktig og dårlig gjort av LouLou D’Aki å fremstille dette på en så trist måte. Dette er ikke dokumentarisk. En dokumentar skal vise virkeligheten. Dette er i beste fall et kunstprosjekt som i realiteten retter kritikk mot vår familieform og jeg er fornærmet.

Det stemmer nok ikke at jeg blindt hopper på alle mediaprosjekter jeg blir forespurt nei. Og jeg tror IKKE at all omtale er god reklame. Dette er definitivt et prosjekt jeg er glad jeg ikke har bidratt til.

Katinka

 

5 Comments:

  1. Interessant at du tolket bildene sånn. Jeg har lest samme bladet, og hadde en helt annen opplevelse. Jeg la merke til hvor flotte ungene var, og syns det var artig å se hvor like de fleste var på mødrene sine. Et visst alvor la jeg imidlertid merke til at ble fanget opp av kameralinsen. Men jeg syns dette til en viss grad gjenspeiler realiteten – det er for mange tøft å være enslig mor, enten det er selvvalgt eller ikke. Kanskje ikke så tøft for de som har endel hjelp fra familie eller andre, men for de som står mer alene, så tror jeg det til tider kan være hardt. Det betyr selvsagt ikke at gleden er fraværende, det tror jeg de fleste forstår. Og normale morsfølelsen som å elske sitt barn, er vanligvis til stede uavhengig av livssituasjon. Artikkelen utelukker ikke det, det er bare ikke det som er temaet.

  2. Jeg syns det er rart at du omtaler en farsfigur som en «liten detalj». Jeg har to sønner og ser hver eneste dag hvor viktig det er for dem med en pappa, og en nær voksenperson til å forholde seg til. Ellers syns jeg alenemødre gjør en fantastisk jobb, og jeg tror på at barna får en god oppvekst, selvvalgt alenemor eller om det bare har blitt sånn. Men jeg tror man skal være forsiktig med å undervurdere en farsrolle.

    • hm… jeg tenker ikke på mangelen av en mannlig rollemodell som en liten detalj. Da har du misforstått meg. Men mine barn kommer aldri til å ha noen far og på den måten vil det være den virkeligheten de «alltid» har kjent til. Men det betyr jo ikke at de ikke har viktige mannlige rollemodeller. De har en fantastisk bestefar og to onkler som viktige i livet vårt. Jeg tar absolutt ikke lett på dette. Det har jeg aldri gjort og jeg har tenkt mye og grundig på dette. Forskning antyder at mangelen av en far ikke er avgjørende. Du kan lese forskning av Susan Golombok (universitetet i Cambrigde) og «Raising Boys Without Men» av Phd Peggy Drexler.

    • også vil jeg si en ting til. Jeg har jo selv en far som jeg har et veldig godt forhold til. Han er jo på ingen måte en liten detalj i mitt liv. HAN er heller ikke en liten detalj i Storkfrøken sitt liv. Men en far har hun aldri hatt og aldri visst om og aldri hatt noen relasjon til. Ja, det er klart at hun kommer til å sammenlikne seg med andre som har en far og helt sikkert ønske seg en far og lure på hvordan livet ville vært om hun hadde en far. Men det er veldig annerledes enn om man vet om eller har en far som svikter og forsvinner for DET vil fort bli en stor detalj i et barns liv. Men det kan ikke sammenliknes med en som aldri har eksistert. De vil selvfølgelig bli fortalt om donor og de kommer til å bli kjent med andre barn i samme situasjon som dem selv. De kommer til og med bli kjent med sine genetiske halvsøsken og når de fyller 18 får de mulighet til å ta kontakt med donor dersom de ønsker det. Jeg tenker at det er godt nok når det nå ikke ble noen kjernefamilie med mor+far+barn for oss.

      • Ja, det er mer enn godt nok det😊 har selv en liten gutt som jeg har fått alene. Nå har tankene begynt å surre rundt at han bør få en lillebrøster, så gleder meg til å følge deg nå som det snart kommer to til hos deg👏

Legg inn en kommentar