Min fødselshistorie – tvillinger – del 1

Nå er jeg kommet så langt i min fødselshistorie at det begynner å bli vanskelig å skrive. Det er tungt rett og slett… det var tøft og heftig… så mye som skjedde. Husker jeg alt? Og, husker jeg det viktigste? Eller sitter jeg og husker på masse uvesentlig? For meg er jo alt viktig. Hele fødselen ligger i hodet som en godt sammenblandet grøt egentlig. Jeg har gått litt tilbake i noen logger og fått skrevet ut hendelsesforløpet fra sykehuset, så jeg skal gjøre et forsøk.

Jeg fortalte før helgen om igangsettelsen. Tidsmessig ser det slik ut:
ca 13.00: Ballongkateter satt og det falt ut igjen før det var gått en time
ca 14.00: Tabelett gitt for å fremkalle rier.
ca 17.00: Jeg har spist middag og slappet av litt… mener bestemt at ingenting har skjedd. Ikke rier iallefall
ca 18.00: Ny vurdering: JØSS! 5 cm åpning og jordmoren måtte tilkalle flere for å se om de kjente det samme. Joda, både to jordmødre og to leger var enige i at her var det 5 cm åpning. Jeg var pr definisjon i aktiv fødsel. Det var bare å sende melding til heiagjengen min som skulle komme og være der på fødsel. Det gjorde jeg klokka 19.00.

Så kommer fortsettelsen:

Jeg fikk føderom etter ikke så altfor lenge og de overvåket både meg og tvillingene. Denne gangen fikk jeg satt inn kateteret til epiduralen med en gang. Det er ganske vanlig med tvillinger. Veldig godt for meg å vite at jeg slapp å vente på det midt i alle smertene og slitet, men før det hele startet. Anestesiminutter kunne være så lange de bare ville da. Jeg slapp uansett å vente i smerte.

Jeg lovte å sende en STOOOR takk til denne usedvanlig kjekke, og morsomme anestesilegen. Jeg tror jeg kunne gjort mye for han om han krevde det for å få satt den nåla altså. Herlehet som han gjorde underverker for min fødselsopplevelse. TAKK!

Det skjedde ikke mye mer av seg selv, så til slutt avgjorde de å ta vannet. Det tok de ca 22.00. Etter at vannet var gått, så fikk jeg litt mer rier. Endelig litt mer framgang og åpningen ble gradvis større. Deilig å vite at nå gikk det rette veien. Men rundt midnatt stoppet det litt opp igjen… 7cm… dette var kjent for meg. Jeg hadde jo fødselen til Storkfrøken i minnet der det hadde stoppet opp på 7cm. «Er det sånn kroppen min skal være liksom?» tenkte jeg. «At det ikke skal være mulig å få god framgang etter 7 cm da?» Jeg så for meg en lang natt med 7 cm. Jeg tenkte for meg selv at klokken kom nok til å bli langt ut på neste formiddag før jeg kunne ligge med tvillingene mine i armene.

De forsøkte å gi meg drypp for å få bedre rier, men det resulterte bare i for mange rier, så de måtte ta det av igjen. Denne gangen ble jeg ikke sint. Jeg syntes rett og slett ikke åpningsriene var like ille denne gangen. Mulig jeg hadde fått litt epidural da siden jeg følte det, men jeg er rett og slett usikker.

Heldigvis så varte det ikke så lenge at det stoppet på 7cm. Det tok seg opp igjen sakte, men sikkert. Når klokka var litt over 5 på morningen var endelig åpningen på 10 cm. Nå måtte vi bare vente litt til. Selv om jeg hadde full åpning, så var nemlig ikke rumpa til tvilling 1 kommet helt ned enda. De ville at den skulle komme helt ned før jeg fikk trykke.

Da SOVNET jeg!!!!!! Er det mulig da? Joda, det var det. Jeg fikk en god dose med epiduralen da. Så jeg kjente faktisk ikke mer til riene. Dermed sovnet jeg. Det var nok veldig godt for meg. Men jøjemeg så forvirret jeg var da jeg våknet og legene sto der og ville sjekke meg, fordi de trodde at det var klart for å trykke. «HÆ?» sa jeg. «Jeg kan jo ikke trykke uten rier». «Men du har rier» var svaret jeg fikk. Jeg tittet opp på skjermen og så at det stemte. «Men jeg kjenner dem jo ikke. Hvordan er det mulig da?» lurte jeg på. «Jo, du har fått en del epidural» var svaret. «Og du har sovet godt». «Har jeg sovet?» Jeg må jo ha sett utrolig forvirret ut. Jeg VAR forvirret. Skjønte rett og slett ingen ting og jeg var iallefall ikke klar for å trykke ut noen unger NÅ. «Hvor lenge har jeg sovet da» spurte jeg og fikk til svar at jeg hadde sovet omtrent en time. Herlehet så forvirret jeg var. Jeg var så absolutt ikke klar for å trykke. Jeg hadde nok sovet ganske godt, og egentlig kjentes det ut som at jeg gjerne kunne sove litt til. Kanskje ikke så rart igrunnen.

Så da var det tid for ny sjekk. Joda, nå var det i tillegg til full åpning, en stykk babyrumpe som var kommet helt ned under spina. Ikke helt til bekkenbunnen, men godt nok til at det ble avgjort at det bare var å sette igang. Jøjemeg.

Er du klar for fortsettelsen? Det er ikke jeg. Nå trenger jeg en ny pause i skrivingen. Og så er det helg og da gjelder kanskje det samme som sist helg, at jeg rett og slett ikke finner tid til å skrive. Sånn er det. Dere får bare smøre dere med tålmodighet. Så lover jeg å fortelle resten så snart jeg har mulighet.

Katinka

4 Comments:

  1. Oi, så spennende å lese 🙂 herlighet så tøff du er ❤️

  2. Spennende 😊 Er vel også på tide å gratulere deg som trebarnsmor, selv om de ikke er helt her på bloggen enda, så er dere vel i gang med den krevende babyperioden. Herreminmåne, 3 små barn, all heder å ære 💕

  3. Oj, jøjemeg er det sånn epidural kan funke altså? Alt jeg har gått glipp av (men ikke fortsettelsen her).

    • Epidural er en gave… virkelig. Jeg kan ikke si noe om hvordan tvillingfødselen ville være uten. Men jeg kan med hånden på hjertet si at det ikke hadde blitt noen tvillinger om jeg ikke hadde fått epidural med Storkfrøken for da hadde jeg nok ikke orket tanken på å føde flere ganger.

Legg inn en kommentar