Når det ikke går veien allikevel (trist innlegg)

Jeg fikk skikkelig vondt i magen torsdagskvelden. Vondtet var ikke for min egen del, men for en venn: Ønskemamma. Siden hun hadde skrevet i bloggen sin at hun skulle på ultralyd, så ventet jeg på oppdatering om denne ultralyden. Jeg har jo hatt mye kontakt med henne, siden vi skulle ha barn med kort mellomrom. Da oppdateringen aldri kom, så tok jeg kontakt med henne på privat melding og fikk til svar at babyen var død i magen. Den hadde sluttet å vokse og hjertet slo ikke lenger. Vi som har delt så mye om graviditet og  vært så positive. Nå er det altså slutt. Det slår meg hvor kort vei det er fra livets største glede, til livets største sorg for oss som ønsker oss barn så sterkt. Det må være en helt ufattelig sorg hun kjenner på akkurat nå.

Det ble en natt uten søvn (natt til igår). Delvis på grunn av det forferdelige uværet som herjet her i Vestfold og på øst-og sørlandet og delvis på grunn av den triste nyheten jeg hadde fått rett før leggetid. Da jeg endelig sovnet av utmattelse, sov jeg til langt på dagen. Hele dagen forsvant nærmest i et sammensurium av følelser hos meg. Tomheten jeg følte på vegne av Ønskemamma, men samtidig takknemligheten jeg følte over at jeg selv var kommet så langt som nesten 17 uker og oppå dette, en enorm redsel for at det samme har skjedd med min baby. Mine gravidsymptomer har jo forsvunnet i det siste. Realistisk sett, så skal jeg fokusere på at det er helt normalt å få mindre symptomer og få mer energi når man er kommet så langt. Men i underbevisstheten jager skrekken over at «tenk om det er slutt hos meg også?». Jeg er så glad for at jeg skal til jordmor på tirsdag. Hun har doppler, og da skal jeg iallefall få høre hjertelyden må jeg kunne håpe på. Hvis hun ikke finner den, så kommer jeg til å få panikk.

Da jeg endelig til slutt våknet i går, ble jeg sittende/liggende leeeenge i sengen og leke med kameraet. Slik jeg ofte gjør når jeg er tiltaksløs. Jeg tar mye bilder av meg selv for tiden. Har aldri gjort det før. Men nå vil jeg dokumentere de ni månedene til baby. Så da setter jeg opp stativ og har wifi på kamera, så jeg får fjernutløst kameraet fra mobiltelefonen min (genialt, for jeg får også gjort instillinger på kameraet og fikset på lukker, blender, fokus osv). Ganske gøy i grunnen.

20141010-IMG_5108

Jeg hadde egentlig planer om å skrive innlegg med oppdatering om at jeg er 17 uker på vei i dag. Men det føles meningsløst. Det innlegget får bare komme siden. Jeg har det egentlig nesten klart, med bilde og alt, så jeg får se om jeg orker å gjøre det klart til publisering i morgen.

En trist klem fra Ønskemor

Ps: Hvis dere har lyst til å sende Ønskemamma varme tanker og lykkeønskninger, så finner dere bloggen hennes her (det er også en blogg verdt å følge videre)

 

Legg inn en kommentar