Optimist

Av overskriften å dømme, så skal det komme et positivt innlegg nå, men det handler altså ikke egentlig om optimisme for min egen del. Jeg vet ikke om jeg er pesimist for egen del, men det er feil å si at jeg er optimist. Jeg er glad og fornøyd med livet, det er jeg, men ikke noe mer enn det.

Nå har  jeg vært våken noen timer. Jeg fikk ikke sove etter at jeg våknet av at jeg drømte at jeg fødte på badet hjemme hos mamma og pappa. hehe…. men det er ikke det jeg skal skrive om. Siden jeg allikevel ikke får sove, så tenkte jeg at jeg skulle skrive om noe jeg har gått og tenkt at jeg skal skrive om en stund og det er at jeg er optimist i forhold til mulighetene for single å få assistert befruktning i Norge.

I Norge er vi jo aldri sjelden først ute med noe, men ofte så hermer vi etter hva som skjer i våre naboland. Nå kan single få assistert befruktning både i Danmark og Finland og etter at jeg leste dette (se side 10), så skjønte jeg at noe er i ferd med å skje i Sverige også. Da er det vel lov å være litt optimist? Det var da jeg leste dette at jeg skjønte at her er det noe jeg faktisk ikke har fått med meg:

I mars 2012 tog en majoritet i riksdagen beslutet att ensamstående kvinnor ska ges rätt til assisterad befruktning. Regjeringen gavs då i uppdrag att snarast återkomma med et lagförslag i frågan.

Jeg føler meg temmelig sikker på at når Sverige kommer med dette og innfører dette hos dem, tar det ikke lang tid før det også er en realitet i Norge. Det kommer til å være motstand, ja, men det er alltid noen som henger igjen i gamle mønstre i dette landet. Heldigvis er de ikke i flertall. Ja, nå skal jeg samtidig si at jeg er rimelig sjokkert om dagen over at abortloven igjen blir diskutert her i landet. DET burde vært tilbakelagt for lengst. Tenk at noen vurderer å innskrenke mulighetene for abort? Det synes jeg er ganske sjokkerende og noen ganger får jeg en følelse av at likestillingen er i ferd med å reverseres her til lands. Jeg håper og tror at det er bare fordi at det lille fåtallet som ønsker det, roper så høyt at de blir hørt. På tide å overdøve dem tror jeg.

Men det rare inni dette… optimismen… (eller kanskje det ikke er så rart?) Er at den glade, positive følelsen ikke først og fremst handler om meg selv, den handler aller sist om meg selv, for jeg skal bli gravid i Danmark til sommeren jeg 😉 Den handler litt om alle de kvinnene som kommer etter meg som skal få muligheten til å slippe å reise så langt og betale så dyrt når de skal prøve å lage sitt ønskebarn. Men aller mest, så handler den om «Et Ønske», jenta som blogget så lenge om å prøve å bli gravid, men som har sluttet å blogge og sluttet å prøve nettop fordi det ble så utrolig vanskelig (les: umulig) å få til. Hun har rett og slett blitt stoppet i å få sin største drøm oppfylt (NEI: kanskje har et lite barn mistet den fantastiske muligheten til å få henne som mor!!!!) På grunn av noe så trivielt og kjedelig som penger. Jeg kan love dere, at hadde jeg hatt 50 000 til overs, så hadde jeg gladelig sponset henne/gitt henne et lån, hun kunne betale tilbake om hun klarte. Men det har jeg ikke, og jeg vet at hun heller ikke ville ta det i mot.  Nå er håpet mitt at denne lovendringen skal skje fort i Sverige først og deretter i Norge, slik at hun slipper å bli utgammel bitter mø  😉 og iallefall fremdeles fertil før hun får anledning til å prøve igjen. Jeg håper så inderlig det.

En annen fin ting som har skjedd i det siste var på jobben: Jeg jobber jo som lærer i en ungdomsskole i Oslo og en dag kom det ei nydelig jente på niende trinn bort til meg og sa at hun måtte snakke med meg om noe. Hun kunne fortelle at moren hennes hadde lest bloggen min og at hun også hadde prøvd å bli gravid med donor. Hun hadde klart det på første forsøk og var nå gravid. Jeg måtte jo smile, og ble veldig nysgjerrig på om jeg har kontakt med denne damen gjennom facebook (jeg kjenner nemlig mange donorgravid gjennom en gruppe der) og iallefall, så ba jeg eleven hilse hjem og si at det var veldig hyggelig å høre. Så dersom du gravide mor leser dette, så: «hei til deg» 🙂 Det er en fin ting 🙂

Apropos elever som kjenner meg igjen, denne gangen fra tv. Jeg jobber på en ganske stor skole og til daglig har jeg mest å gjøre med elevene på det trinnet jeg jobber, så jeg kjenner ikke de andre så godt (blant annet hun jenta som kom bort til meg). Jeg har en kollega, som brukte tv-programmet mitt i undervisningen for å debatere i klassen (eller noe slikt). Det var også med elever på et annet trinn. Og de elevene kjenner meg jo ikke, så med dem får jeg skikkelig følelsen av hvordan det er å være kjendis… haha… skikkelig ubehagelig altså. Jeg legger merke til at de elevene som har sett meg på tv, men som ikke kjenner meg, ser på meg som om de kjenner meg, og vet ikke helt hvordan de skal forholde seg til meg. Noen sier høyt: «Der er hun» og «hei» noen ser på meg og alle kjenner navnet mitt, og når blikkene møtes, så viker blikket raskt unna og jeg ser at de blir skikkelig usikre. Morsomt, men jeg er nok glad for at jeg slipper å ha det slik hvor enn jeg ferdes altså.

Det er mye greiere med de elevene som kjenner meg. De syntes det var litt rart i starten. Da programmet ble sent hadde jeg kjent de elevene bare noen måneder, så det ble litt snakk om det. Men ikke så lenge. De ble jo kjent med meg og se på meg som den læreren de kjenner fra skolen, og ikke den dama som var på tv og ville bli gravid. Det er klart at jeg har fått og får fremdeles enkelte rare kommentarer. Kommentarer som man aldri ville drømme om å spørre hvem som helst. Noen elever har vært litt opptatt av hvordan jeg er på morgenen og noen har lurt på hvorfor jeg ikke blir gravid. Dette åpner for mange spørsmål og spesielle samtaler. Jeg hadde en vikartime i klassen min  i naturfag da de hadde om reproduksjon og samliv. DA kom det en del spørsmål da. Men sånn er det, har man blitt med på et tv-program med dette som tema OG jobber som lærer, så har man vel egentlig bedt om det. Jeg synes faktisk at dette går helt fint. Det har blitt en del av hverdagen min.

Det gledeligste av alt jeg har opplevd med dette er følelsen av at jeg har betydd noe for andre i samme situasjon, men det har jeg snakket om før, og skal ikke snakke om i det uendelige.

Nå får jeg hive meg rundt. Klokken er fem, jeg har vært våken siden to, nå kan jeg kanskje prøve å få gjort noe fornuftig?

Ønsker dere en god dag!

Klem fra Ønskemor.

Ps: Linken til dokumentet fra SMER (Statens medicinsk-etiska råd) fant jeg her.

2 Comments:

  1. Noen må gå foran og starte endringene i et tunggrodd system, og akkurat du har tatt på deg oppgaven å gi andre ønskemødre et ansikt. Det skal du bære med stolthet.

    Det er jo tragisk at «Et ønske» (som gjorde at jeg selv begynte å blogge om dette) har gitt opp pga alle økonomiske besværligheter! Enkelte politiske partier har jo gått inn for å åpne for assistert befruktning for single. Så får vi håpe at det blir enklere å oppfylle singelmor-drømmen i Norge med tiden…

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.