Planlagt keisersnitt??? volume 1

Så er vi endelig kommet til den store dagen i min gjennomgang av siste uken i april. Torsdagen og tid for planlagt keisersnitt. Eller blir det egentlig det?

Jeg ankommer sykehuset i akkurat passe god tid, skrubbsulten og fastende. Nå skal jeg prøve å gjenfortelle alt som skjedde denne dagen. Det er virkelig ikke så enkelt. Så mange detaljer, men i hvilken rekkefølge? Det er jeg litt usikker på, så jeg prøver meg på å skrive det omtrent slik jeg tror at jeg husker det iallefall.

Når jeg ankommer får jeg fødestue med en gang. Det blir gjort klart som om jeg skulle ha keisersnitt. Jeg var ikke satt opp til keisersnitt før ganske langt ut på dagen, så det var ikke noe stress. Bare forsiktige forberedelser. Jeg fikk smertestillende og fikk samtidig nyte et glass vann.

Sitter og venter på å få ultralydundersøkelse. Foto: Eva Rose

Så kom legen, og det var tid for å undersøke hvordan navlestrengen lå. Jøjemeg så spent jeg var. Lå den fremdeles nederst i livmoren foran livmorhalsen? Eller hadde den kommet høyere opp, slik at den ikke utgjorde noen fare lenger? Og visste jeg egentlig hva jeg ville? Kom jeg til å klare å velge vaginal fødsel dersom jeg fikk mulighet til det? Eller ville det være enklere valg tross alt og bare gjøre et keisersnitt? En ting var sikkert. Jeg hadde ikke sovet godt den siste natten og jeg hadde kommet sent i seng. Så jeg var ikke akkurat uthvilt. Jeg hadde så ekstremt ambivalente følelser til dette at jeg nesten håpet på at navlestrengen lå slik at det ikke var noen tvil om at keisersnitt var det eneste riktige. Slik at jeg slapp å måtte velge.

Utfallet av undersøkelsen og mitt valg skriver jeg mer om i neste innlegg.

Katinka

 

Følelsesmessig berg- og dalbane og sammenbrudd

Som du sikkert nå har forstått, så ble den siste uken i april i overkant tøff og slitsom for meg. I min gjennomgang av den uken er jeg nå kommet til tirsdag den 25.april og preoperativ undersøkelse på sykehuset.

Jeg var veldig spent på hva en slik undersøkelse innebærer. Kommer de til å gjøre en ny vurdering om keisersnitt egentlig er nødvendig? Og har jeg i det hele tatt noen mulighet til å påvirke om det faktisk må bli det? I mitt hode var det nemlig en teoretisk mulighet for at forutsetningene for å ta keisersnitt var endret og at navlestrengen var flyttet seg høyere opp og ikke lenger utgjorde noen fare for tvilling 1.

Det var ikke lagt opp til en ny vurdering og på et kontor hos en sykepleier kom sammenbruddet. Jeg visste rett og slett ikke hva jeg ville lenger. Kanskje jeg egentlig ville ta keisersnitt? Eller kanskje ikke? Og hva skulle jeg be om? Og, og, og…. hodet var FULLT opp av tanker og følelser jeg ikke klarte å kontrollere på noe vis. Jeg gråt og jeg gråt. Vi endte opp med at jeg skulle få prate med en gynekolog (gynekolog altså… ikke psykolog, selv om det helt sikkert hadde vært en god idé det også).

Gynekologen kikket hardt på meg og sa: «Sier du at du prøver å overtale oss til å droppe keisersnitt for at du skal få en vaginal fødsel?» «Ja, jeg tror kanskje jeg gjør det», svarer jeg. «Jøss, det har jeg aldri vært borti før. Normalt er det jo omvendt» sier han. Jeg kikker tilbake og er usikker på hva jeg skal si. «Kanskje jeg bare skal si at jeg angrer og tar gjerne keisersnitt allikevel?» tenker jeg. Gråten sitter klar i halsen, men denne gangen klarer jeg å holde meg. Jeg tenker at iallefall er det best å få kjøpe meg litt tid, så jeg svarer at «ja, det ønsker jeg. Hvis det er noen mulighet for at jeg kan føde vaginalt, så vil jeg veldig gjerne få gjort en ny vurdering». Det hele ender opp med at vi avtaler at jeg møter opp torsdagsmorgen fastende og forberedt på keisersnitt som tidligere avtalt, men at legene som tar imot meg på føden skal sjekke grundig en gang til om keisersnitt er det beste alternativet og om det er nødvendig.

Jeg følte meg absolutt ikke noe klokere, sterkere eller sikrere på valget mitt da jeg reiste hjem. Jeg måtte rett og slett forberede meg på det mest sannsynlige alternativet, og det var vel keisersnitt… var det ikke?

 

Dagen etter preoperativ undersøkelse, onsdagen hadde jeg lenge hatt avtale med ei som legger vippeextensions på meg. I svangerskapet har jeg hatt så lite overskudd at jeg har følt meg som en grå mus, men ork til å drive med sminke og maskara, det har jeg ikke hatt. Så derfor tok jeg en enkel løsning og la på løsvipper. Nesten litt deilig å slippe å se det slitne ansiktet i speilet, for jeg ser virkelig litt mer opplagt ut synes jeg med litt kraftigere vipper. Da føler jeg meg også litt freshere også merkelig nok. Så der, på benken hos henne, fikk jeg slappe av halvannen time. Nesten litt deilig… neida, det var tull… det er ikke deilig å ligge i ro på en benk som høygravid med tvillinger. Onsdagen, dagen før planlagt keisersnitt, ble en dag jeg brente kruttet på alle måter. Jeg måtte bare få tankene vekk. Så etter at jeg hadde fått lagt vippene, ble det shopping for å skaffe meg de siste tingene jeg trengte til babyene og en storesøstergave til Storkfrøken: en løpesykkel.

I hodet ble denne dagen litt «stille før stormen». Jeg fortrengte alt som skulle skje eller ikke skje dagen etter, Og fokuserte kun innover på meg og mitt.

Jeg var så fornøyd med løpesykkelen som jeg kjøpte til Storkfrøken og jeg gledet meg som en unge til å gi henne den. Hun ER så ivrig på å sykle for tiden, så denne sykkelen vil helt sikkert bli en stor utfordring for henne, samtidig som jeg vet at den blir super når hun bare får lært seg å bruke den. Ellers ble det handlet inn litt mer sengetøy til barnevogna og tepper som matchet kalesjene til tvillingvognen min.

Skikkelig overfladisk dag. Men det trengte jeg.

I neste innlegg skal jeg fortelle om torsdagen, den store dagen. Blir det keisersnitt? Eller hva skjer egentlig? Jeg hadde så utrolig mange spørsmål i hodet denne kvelden før dagen. Så mange spørsmål og så få svar. Jeg visste ingenting om utfallet, men måtte vente. Det må dere også.

Klem Katinka

Krampemamma – Storkfrøken sover hjemme

Jeg hadde planer om å klare å skrive litt hver dag nå siden sist innlegg, men det gikk dessverre ikke. Nå skal jeg prøve å få skrevet litt flere innlegg daglig, slik at jeg kommer meg i mål. På torsdag har dere nok fått høre hele historien håper jeg. Her kommer fortsettelsen på min oppsummering av den siste uken i april. En uke med mye svingninger.

Siden det nå var avtalt at jeg skulle gjøre keisersnitt, så fikk jeg plutselig ekstra hastverk med å ta meg litt ekstra tid til Storkfrøken. Etter mye tankevirksomhet på lørdagen, så ville jeg veldig gjerne ha Storkfrøken hjemme en natt eller flere hvis jeg orket. Fra søndag til mandag gjorde hun det. Herregud så deilig å ha henne hjemme igjen. Jeg har jo sovet mye sammen med henne hos foreldrene mine i det siste også for å være så mye som mulig sammen med henne. Men det var virkelig deilig å ha henne hjemme nå selv om det også var slitsomt. Det er jo her hjemme både hun og jeg hører til. Jeg kjente at jeg gledet meg noe helt enormt til å starte den nye hverdagen som familie på fire. Samtidig som jeg også gruet meg til å få mindre tid til Storkfrøken framover når guttene etterhvert krever sitt.

På søndagen lekte vi oss enda litt mer i fotostudioet. Jeg ville gjerne ha bilder av meg med magen sammen med Storkfrøken også. Herlehet, så vanskelig det var å få tatt gode bilder med ei aktiv toåring. Men det ble da noe.

Imens alt dette, kvernet tankene mine. Jeg hadde så utrolig ambivalente følelser rundt fødselen. På den ene siden hadde jeg hele tiden tenkt at min foretrukne fødemåte var vaginal fødsel, mens jeg på den andre siden begynte å bli så ekstremt sliten av alt. Særlig sliten var jeg av alle følelsene jeg nå ble usikker på. En ond sirkel altså som gjorde at jeg nesten begynte å håpe på keisersnitt. Dilemma altså. Utrolig vanskelig å vite hva jeg egentlig ville og det var kanskje det tøffeste av alt.

Katinka

Jeg måtte be om hjelp.

Foto fra pixabay

Å be om hjelp, er noe jeg hadde tenkt lenge på og lurt hvordan jeg skulle gjøre. Noen ganger er jo livet slik at man faktisk trenger hjelp. Det er ikke alltid slik at man kan klare alle strabaser livet har å by på alene. Mange hadde rådet meg til det, men det er ofte slik at det faktisk sitter langt inne. Det satt langt inne for meg. Jeg hadde jo valgt dette selv. Jeg hadde satt meg selv i en situasjon der jeg til slutt måtte innse at dette går rett og slett ikke uten noe hjelp. Og det var min egen feil.

Jeg har jo fått masse uvurderlig hjelp av familien min og særlig mamma. Men hun er jo ikke noen ungdom lenger. Hun er fantastisk sprek til å nærme seg de 70, men fremdeles så har hun jo den alderen hun har og det er jo ikke da man skal være fulltidsmamma for en toåring slik hun har fungert som i det siste. Iallefall på det praktiske plan. Jeg har jo vært der og fått være mamma for Storkfrøken sånn med kos og alt som ikke innebar for mye slit, bortsett fra de 26 dagene jeg var innlagt på sykehus (og det var jo lenge nok). Jeg kan ikke si annet enn at jeg er enormt takknemlig for alt mamma har gjort for oss.

Men etter timen på sykehuset som jeg skrev om i forrige innlegg, så skjønte jeg at nå nærmet det seg. Nå skulle jeg snart få mer å gjøre enn jeg noen gang har hatt i livet. Nå kom jeg virkelig til å trenge all hjelp jeg kunne få og jeg kom til å bli ekstremt sliten. Særlig på grunn av at det så ut som at jeg skulle gjøre keisersnitt. Jeg måtte be om hjelp nå, for jeg visste at jeg ikke kom til å klare det etter fødsel.

I løpet av de første dagene etter at keisersnitt var blitt bestemt, så var jeg tidvis veldig fortrolig med at jeg skulle gjøre keisersnitt og tidvis absolutt ikke fortrolig med det. Uansett visste jeg at fødselen nærmet seg. Jeg ba derfor om hjelp på veggen min på facebook og dette er hva jeg skrev:

Alle tvillingmødre jeg har snakket med har kommet med ett råd til meg: Be om hjelp og ta imot all den hjelp du kan få. Så nå skal jeg gjøre det. Planen nå ser ut til å være den at tvillingene blir tatt med keisersnitt på torsdag. Så nå braker det snart løs. Siden keisersnitt er en stor operasjon må jeg også beregne at det tar tid før jeg kan fungere som vanlig og særlig blir løfting vanskelig i begynnelsen.

Derfor tar jeg gjerne i mot besøk. I mitt hus er alle velkomne så lenge de ikke forventer oppvartning, men:
* Si gjerne i fra før du kommer, så jeg får eventuelt bedt deg om å dra innom og handle for meg på veien.
* Har du middagsrester, som du gjerne vil bli kvitt, så ta det gjerne med. Jeg er glad i mat som kan varmes i microen.
* Jeg har kaffe, men vil du ha noe til kaffen, så ta med det. Brødmat skal jeg alltid klare å by på også. (Men du får smøre på brødskiva di sjøl  )
* For dere som er ekstremt glad i små babyer, bæsj og gulp, og ikke trenger veldig mye søvn er hjertelig velkomne på overnatting også så får du gitt mat og rapet babyer så mye du vil. Ja, på dagen også egentlig. Her kommer nok alt til å handle om å tilfredstille slike behov framover.
* Trenger du en gåtur? Du kan enten trille storesøster til eller hjem fra barnehagen eller ta med guttene ut på en gåtur.
* Du skal slippe å gjøre husarbeid når du kommer til meg, men tilby deg gjerne å vugge, bysse eller underholde guttene, mens jeg hiver meg rundt på en rydderunde eller liknende eller kanskje jeg rett og slett trenger en dusj.

Som du skjønner, er det egentlig ikke sånn at jeg kan si nå at jeg kommer til å trenge hjelp akkurat den eller den dagen. Men hver dag og ethvert tidspunkt jeg kan få kan være en kjærkommen glede uansett. Så si gjerne fra når du har tid og hva du kan hjelpe til med, slik at jeg ikke dobbeltbooker, men får spredd det litt utover. Jeg har jo mye hjelp av mamma og pappa også. Men jeg er redd jeg har brukt dem litt opp nå etter til og fra på sykehuset helt siden slutten av februar.

Ellers har babyene alt de trenger for lang tid framover. Hjelp er den beste barselgaven  

PS: Du er selvfølgelig hjertelig velkommen «bare» på besøk også, så lenge du tåler litt rot og skygger under øynene. Hvis du vil, får du sikkert bare holde en baby også. Selskap til mor er selvfølgelig også veldig til hjelp

Nå i ettertid lurer jeg veldig på hvordan i HULESTE jeg kunne skrive dette??? Jeg annonserte rett og slett fødselen min på FORHÅND!!??? Og GJETT om meldingene strømmet på. Det burde jeg jo forstått. Det kom fra nær og fjern. Jeg fikk rett og slett ikke fred for all pågangen. Jeg som egentlig hadde mer enn nok med meg selv. Det ble bare rett og slett for mye. Jeg orket knapt ut av huset, jeg orket ikke snakke med folk. Jeg ville bare være sammen med Storkfrøken og den nærmeste familien min som visste akkurat hva jeg sto i. Det endte med at jeg stengte facebook-veggen min for kommentarer noen dager senere og la ut følgende beskjed:

Tusen takk for forståelse for at jeg trenger mest mulig ro om dagen og ikke ønsker meldinger privat eller på veggen min her. Jeg åpner veggen min for meldinger og legger ut forhåpentligvis gode nyheter når jeg er klar igjen. Det er ikke noe dramatisk. Jeg er bare veldig, veldig sliten og trenger ro og tid til mine nærmeste, meg selv og de få utvalgte nå (du trenger ikke kommentere dette innlegget heller for jeg føler at jeg må svare og det orker jeg ikke).

Jeg som tåler veldig mye av publisitet rundt meg som person møtte til slutt et metningspunkt av hva jeg kan klare av pågang av meldinger. Jeg er nok fremdeles der at jeg trenger veldig mye tid for meg selv akkurat nå. Jeg er rett og slett ikke klar for mye sosialt liv enda.

Katinka

En drøy uke med berg og dalbane

Så ble det bare for mye for meg. Fredag den 21.april ble lang og tung fredag og deretter fulgte en ekstremt slitsom uke. Denne dagen startet med kontroll på sykehuset. Jeg var kommet til 36+1 i svangerskapet og så langt så jo alt veldig bra ut. Bare denne livmorhalsen som hadde vært litt kort tidligere, men nå var ikke det lenger noen sak. Legene sjekket ikke lenger livmorhalsen en gang for babyene kunne jo bare komme. Men allikevel forandret denne kontrollen på veldig mye. Jeg har ikke klart å skrive om alt som har skjedd siden. Hodet har vært fullt av tanker og følelser, men jeg trenger å skrive det ut, så nå skal jeg gjøre det. Jeg får ikke skrevet alt på en gang, så jeg får ta det i etapper. Og jeg starter med å skrive om hva som skjedde denne fredagen og iløpet av uken som kommer, håper og tror jeg at jeg skal klare å komme meg ajour med alt som har skjedd i det siste. Jeg kan ikke love at jeg klarer det, men jeg kan love at jeg skal prøve.

Det var en rutinekontroll på sykehuset. Jeg var veldig spent, vel vitende om at jeg nærmet meg den store finalen på svangerskapet. Hvor snart visste jeg ikke. Skulle jeg klare å komme meg helt til uke 37 som var om en snau uke tro? Og hvordan hadde egentlig babyene mine det inni magen?

Alt så heldigvis ut til at guttene hadde det veldig godt. Veldig lenge på kontrollen hadde jeg et håp om at alt var ok og at jeg bare skulle bli sendt hjem for å fortsette å ruge og vente som jeg har blitt så god på den siste tiden. Men så enkelt var det visst ikke. Nå beregnet de vekten til begge tvillingene til 2580g og det var jo helt fantastisk! Ikke bare at de var så store og sterke, men at de vokste så jevnt. Egentlig skulle man tro at alt lå til rette for at dette bare skulle få gå sin gang.

Den gang ei. Legen som undersøkte meg, syntes det så ut som at navlestrengen til den nederste tvillingen lå litt langt nede så hun ønsket å undersøke med innvendig ultralyd for å være helt sikker på at hun tok riktig avgjørelse. Hun tok til og med seg en annen lege på råd. Det var dessverre slik hun fryktet. Navlestrengen lå rett innenfor fødselkanalen og over der lå beina til tvillingen og rumpa hans ikke veldig langt unna heller. Hvis vannet skulle gå da var faren stor for at navlestrengen kunne komme i klem og dermed hindre tilgang til næring og surstoff til tvilling 1. Så jeg ble nøye instruert om hva jeg skulle gjøre dersom det skulle skje. Da var det bare å legge seg ned med beina høyt og ringe tvert for å bli hentet av ambulanse. Heldigvis er det ingenting som tyder på at vannet skulle gå, for livmorhalsen var nærmest uendret på de 2,5 ukene som var gått siden sist den ble målt. Legene diskuterte seg imellom om hvor lenge de turte å vente. Det ble bestemt at det tryggeste nå var å planlegge keisersnitt uken etter. Jeg kunne ikke føde vaginalt så lenge navlestrengen lå slik. Da gikk det plutselig opp for meg at om en uke var jeg mest sannsynlig 3-barnsmor. Da er det alvor. Men jeg mistet også min foretrukne fødemåte. Bare på grunn av maks uflaks føltes det som. (men egentlig er det jo ikke slik med tvillinger. Da MÅ man være forberedt på keisersnitt. Særlig når den første tvillingen ligger i seteleie, slik min gjorde)

Jeg likte det veldig dårlig på den ene siden, mens på den andre siden, så så jo jeg også det samme som legene så på ultralyden og det var ikke vanskelig å forstå at det var en farlig situasjon for denne tvillingen. Det var jo egentlig bare maks uflaks, men jeg skjønte jo at det var det tryggeste. Allikevel klarte jeg ikke helt å slå meg til ro med det. Jeg som hadde bestemt meg for å ha full tiltro til legenes avgjørelse og la det skje det som de bestemte var det beste. Nå visste jeg virkelig ikke om jeg klarte å gjøre det allikevel.

I dagene som fulgte jobbet hodet og følelsene mine på høygir. Jeg vurderte konstant for og imot keisersnitt og vaginal fødsel. Jeg så jo helt klart fordelene med keisersnitt også. Det ville jo være ganske enkelt der og da med lite smerter. Keisersnitt ville være en fødsel som ikke ville gjøre meg enda mer sliten enn jeg allerede var. Jeg VAR virkelig sliten og ble veldig fristet til å ta den enkle løsningen som keisersnitt kan være. Iallefall når det er planlagt keisersnitt. For jeg følte meg veldig usikker på om jeg egentlig orket en vaginal fødsel. Det ville jo uansett være en fødsel med minst en, kanskje to babyer i seteleie.

På den annen side, så savnet jeg muligheten til å bære på Storkfrøken og være mamma for henne også med alt det innebærer. Da er det ingen fordel med et stort arr i magen etter keisersnitt. Jeg vet jo at mange kommer seg fort, men man skal jo være forsiktig for å unngå brokk i såret. Storkfrøken trengte virkelig å få tilbake mammaen sin så fort som mulig nå. En mamma som kan bære. Hun maser stadig om å bli bært og da er det utrolig vanskelig å si nei til skatten sin.

Jeg har ikke engang begynt på alle fordelene det er for babyene å bli født vaginalt. Det betyr jo noe det også. Alle bakteriene i fødekanalen som ville være bra for dem og immunforsvaret dems. For babyenes skyld var jeg absolutt ikke motivert for keisersnitt. Å gå med slike tanker mot slutten av svangerskapet tok virkelig på meg. Følelsene mine gikk i en ekstrem berg og dalbane hele den påfølgende uken. Det skal jeg skrive mer om seinere.

Nå trenger jeg pause.

Katinka

Uke 36 og lek i fotostudio

Tenk at jeg har kommet meg helt til uke 36 i dag. DET hadde jeg aldri trodd da jeg ble lagt inn på sykehuset for nesten 8 uker siden. Det er utrolig deilig å tenke på og det har virkelig hjulpet på motivasjonen for å holde ut i en uke til. Klarer jeg det, så er jeg i uke 37 og babyene vil da regnes som terminfødte, selv om det enda er 3 uker igjen til termindatoen da. For en uke siden var jeg nær ved å gi opp, men nå ser jeg at jeg skal alltids klare en uke til om jeg er så heldig at jeg får det. Det er ikke meg det skal stå på iallefall. Og akkurat nå tenker jeg at jeg skal gjerne gå så lenge som nødvendig for å slippe igangsettelse eller annen inngripen. Jeg ønsker veldig at kroppen min skal greie dette selv, så langt det er trygt for babyene selvfølgelig.

Jeg hadde egentlig ikke planer om å ta gravidbilder denne gangen slik jeg gjorde da jeg gikk med Storkfrøken. Det koster tross alt en del penger og jeg har jo et godt kamera selv. Det koster mye å få fotograf til å ta bilder. Men så kom jeg over en mulighet til å leie et studio og ta bilder selv. Ikke så enkelt tenker du kanskje, men jeg fikk med meg mamma, så hun tok bilder og jeg har fått en rekke fine bilder. Og herlehet så moro det var! Jeg blir som en unge igjen som har fått en favorittleke. I dag var litt generalprøve uten Storkfrøken, men jeg har jo lyst til å få med henne på noen bilder også sammen med magen. Så det har vi planlagt å prøve å få til på søndag. Det kan jo hende det skjærer seg med tanke på fødsel, men sånn er nå det. Vi får se om det blir.

Jeg ble så utrolig sliten av å ta bilder. Ryggen verker og alt er vondt. Trøtt ble jeg også. Så jeg har knapt fått sett på bildene og ikke fått gjort annet enn å laste dem over til pc og plukket ut et par til å vise fram. Det kommer nok flere etterhvert.

 

Den perfekte stellevesken for tvillingmødre og tøybleiemødre.

//Skrevet i samarbeid med Amvina.se//

Jøjemeg som jeg gleder meg til å flytte ut av alle sykehusbaggene. Da jeg ble innlagt i uke 28+1 hadde jeg ingenting klart for sykehuset. Mens i tiden jeg var hjemme, var det noe av det første og viktigste jeg fikk på plass. Nå er det snart to måneder siden jeg ble innlagt første gangen og siden har jeg jo bodd i bager både (delvis) hjemme og på sykehuset.

Når jeg kommer hjem fra sykehuset neste gang skal jeg endelig flytte ut av alle bagene for godt og bare være hjemme. Deilig. Så er det tid for en ny bag; stellebagen! Jeg har fått meg en finfin SkipHop duo Double Signature som passer perfekt til tvillingvogner og oss mammaer med masse bagasje. Tenk at jeg i en periode nå kommer til å ha tre bleiebarn. Det gjør meg veldig motivert til å prøve å få Storkfrøken bleiefri iallefall på dagtid i løpet av sommeren. Jeg vet ikke om jeg klarer det, men hun virker motivert og har allerede gjort en god del på potta før jeg ble innlagt på sykehus. Etter innleggelsen har pottetreningen blitt mindre viktig, men til sommeren blir det nok bedre tid til slikt. Det er jo en god del barn som blir bleiefrie den sommeren de har fylt to, så jeg tror ikke det er umulig. Da er det en stor fordel at hun bruker tøybleier, for barn med tøybleier kjenner seg ofte mer våte og blir mer bevisst på hva som skjer når de tisser. Så jeg går på med godt mot.

I tillegg til at jeg har fått meg en selv, så  er jeg så heldig at jeg har fått lov til å gi bort en slik Skip Hop Duo Double Signature stellebag i forbindelse med at Barnas Hus også har begynt å føre merket. Giveawayen kommer til å foregå på min facebookside (Eneståendemor), så for å være med i trekningen må du inn der. Gleder meg til å få gitt bort en slik finfin veske til en av dere. (og pst, ja, den inneholder en stellematte, men KAN også brukes til mye annet enn som stelleveske. Jeg kommer nok til å bruke min til mye annet etterhvert også)

Det jeg liker så godt med vesken er at at den har god plass (selvfølgelig), men også at den har så mange lommer. Da er det så mye enklere å finne fram ting og tang når man er ute på tur. Totalt har den faktisk 16 (!) lommer. Det kommer godt med. Og den er veldig godt tilpasset tvillinger i og med at fire av lommene er flaskeholdere (to utvendig og to innvendig) og den er såpass bred at den fint kan henge på en tvillingvogn. Vesken har kjekke spenner på hver side som gjør at den enkelt festes til barnevognen. Skulderreimen er justerbar og passer dermed de fleste og knappene på de utvendige lommene er magnetknapper, så de er veldig enkle å åpne og lukke med kun en hånd. DET er kjekt for en travel mamma. Vesken er selvfølgelig fri for ftalater, og det synes jeg er et must og burde være en selvfølge om dagen. Vesken er så stor som 46x11x34cm.

Storkfrøken har jo stort sett brukt tøybleier siden hun ble født og det kommer jeg til å gjøre med guttene også. Det er ikke til å komme unna at tøybleier tar litt mer plass enn vanlige engangsbleier. Jeg har klart meg fint med en mindre stelleveske til ett tøybleiebarn altså, men jeg har allikevel noen ganger savnet en litt større veske, så jeg tenker at denne stellevesken er super for alle som bruker tøybleier til bare ett barn også. Kan man egentlig få nok plass i en stelleveske da?


Jeg måtte bare teste den ut i dag og fylte den opp med alt jeg kom på at jeg kunne trenge på tur med tre bleiebarn. Jeg kom helt sikkert ikke på alt, men jaggu er det mye god plass igjen. Jeg er særlig glad for alle de utvendige lommene som gjør at jeg kan komme enkelt til slike ting som man kan trenge fort.

Jeg har jo skaffet meg vognen Bugaboo Donkey som tvillingvogn og selv om den ikke står som tvillingvogn riktig enda så måtte jeg jo bare prøve veska på vognen. Vognen er allerede litt bredere enn vanlige enkeltvogner i og med at den har plass til handlekurv på siden, men når den blir tvillingvogn blir den enda bredere. Det blir så bra!!! Så når Storkfrøken var ferdig med å sove i dag, så tok vi oss en liten trilletur med vognen med stellebag og alt som trengs til mine tre barn oppi. Samtidig fikk hun testet ut «vognsykkelen» som jeg har funnet brukt på finn.no. En liten tyvstart altså. Men det VAR så stas <3. Nå ser jeg på bildet at jeg må henge bagen litt høyere på håndtaket slik at den ikke henger helt oppi beina på barna i vognen. Jøjemeg som jeg gleder meg nå til det hele blir realitet. Håper jeg kommer til å klare å få trillet mye til barnehagen for å levere Storkfrøken til sommeren. Hun digget iallefall den nye «sykkelen» sin.
Hvis du ønsker deg en Skip Hop Duo Double Signature er du bare noen få trinn unna å være med i trekningen og det er å gå til facebooksiden min, finne giveawayen der og følge instruksene der.

Hvis du ikke skulle vinne vesken, så koster den 1149,- hos Barnas Hus, men den føres andre steder også som herherherher og her

Masse lykke til!

Katinka

 

Hjemme igjen….. så deilig????


Endelig, forrige mandag, så ville legene gjerne sjekke livmorhalsen igjen. Denne gangen for å vurdere om jeg kunne dra hjem. Jeg nærmet meg jo veldig uke 34 og da ville jeg uansett ikke behøve å være mer på sykehuset.
Livmorhalsen var muligens blitt en millimeter lenger på den uka som var gått siden forrige gang den ble sjekket og målt. Det betyr at den hadde vært stabil og legene vurderte det til at jeg kunne reise hjem. Så nå har jeg vært hjemme i halvannen uke. HURRA! Det var så deilig å komme hjem med en gang. Tenk at jeg så langt har tilbrakt nesten en hel måned på sykehus. Hele 26 døgn har jeg ligget på sykehus faktisk. Først 10 dager, deretter 12 dager hjemme, og så til slutt 16  dager innlagt igjen. Håper at neste gang jeg skal inn, så er det for å føde. Jeg tror det. Spørsmålet er vel helst NÅR det skal skje. Tenk at jeg er 35 uker i dag. Da er jeg både kommet langt nok i svangerskapet, og guttene store nok til at jeg kan føde dem vaginalt selv om de ligger i seteleie. Uke 34 var en stor og deilig milepæl for det var legenes grense for å kunne føde vaginalt i seteleie. Det var en stor lettelse å ha kommet så langt.

Det er rart å tenke på at det er godt over en måned siden jeg satt og felte mine tapre tårer på sykehuset i sjokk over at jeg var i så stor risiko at de ønsket å legge meg inn, gi lungemodningssprøyte og sette meg på drypp. Da så jeg for meg at tvillingene skulle komme bare dager senere. Men det har de ikke gjort. De har det heldigvis så godt i magen at de vokser som om de var alene i magen begge to. Da jeg ble innlagt føltes det som en evighet til 6.april eller uke 34 som var legenes grense for å forsøke å stanse en eventuelt fødsel. Skjer det noe nå, så kommer de ikke til å gjøre noen tiltak for å stanse det.

De første dagene etter at jeg kom hjem, så hadde mamma vært syk, så det var best at jeg var hjemme hos meg selv. I forrige permisjon, så bodde jeg jo hos dem. Det gikk derimot ikke mange dager, før jeg merket at nå er formen min adskillig dårligere. Så jeg har rett og slett trengt å være mer hjemme og alene. Jeg er så mye som mulig sammen med Storkfrøken, men drar hjem til meg selv og hviler ved behov og sover også hjemme. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har grått siste uken, bare fordi jeg er så sliten. Jeg gråter av den minste ting og jeg blir sint på småting.

Heldigvis fikk jeg gjort litt på dagtid i forrige uke mens storkfrøken var i barnehagen og før jeg ble altfor sliten. Pappa hjalp meg og bar en del ting opp på loftet. Og jeg fikk sortert både nyfødtklærne og sommerklærne til Storkfrøken. Så nå er det bare en ting igjen jeg egentlig veldig gjerne skulle ha gjort, og det er barnerommet. Men det utgår. Nå har jeg ikke krefter til mer enn å sitte på sofaen. Her har jeg planer om å bli til guttene er ute. Det jeg har av overskudd, går til å være sammen med Storkfrøken. Deilige, gode jenta mi. Hun er bare helt fantastisk og er en glad og fornøyd jente som lærer nye ting og utvikler mer personlighet for hver dag som går. Da jeg ble lagt inn første gangen, så hadde hun enda ikke satt sammen to ord i sammenheng. Men nå kommer det hele tiden og masse nye ord på løpende bånd. Da er jeg takknemlig for at jeg er hjemme og ikke på sykehuset. Selv om jeg kjenner at kroppen min hadde det mye bedre når den fikk «gratishjelp» til å holde seg i ro på sykehuset. Nå gjelder det bare å holde ut så lenge som kreves.

Katinka

 

Det sa klikk

Som dere sikkert har fått med dere, så er jeg med i et bloggnettverk som heter Inspira. Vi er en fin, liten gjeng med damer som har hver vår blogg. Vi følger litt med på hverandre, støtter hverandre og ved anledning, så skriver vi litt om hverandre. Jeg skal innrømme at jeg er ikke veldig flink. Det er så mye å gjøre. Men sånn er det med oss alle, vi er jo opptatt på hver vår kant, så vi ligger vel ganske likt an. Noen ganger har vi større eller mindre samarbeidsprosjekter og det største vi har hatt er vel julekalenderen vi hadde før jul.

Men jeg har hatt til gode å møte disse damene IRL. Vi møtes jo på nett, og prates mye i vår lille, hemmelige facebookgruppe. Men i praksis, så bor vi jo litt atskilt og lever våre hektiske hverdager, så da har det vært vanskelig å få til. Derfor ble jeg så glad da nydelige Anja bak bloggen Avdeling Holt hadde lyst til å besøke meg da jeg lå på Ullevål. Å ligge innlagt en periode i Oslo har absolutt hatt sine fordeler altså. Der har jeg mange kjente som har stukket innom og det har vært så hyggelig.

Jeg er alltid litt spent på hvordan det skal bli å treffe folk som jeg bare kjenner fra nett og blogg. Hvordan er kjemien liksom? Har vi egentlig noe å snakke om? Blir det skikkelig kleint kanskje? Huff… jeg gruet meg nesten litt…. og like før jeg avlyste, men så tenkte jeg jo at jeg igrunnen ikke hadde mye å tape. Alternativet var jo å ligge der alene og glo i sengen. Dessuten, så hadde jeg en mistanke om at jeg og Anja hadde mye til felles. Og gjett da. DET hadde vi. Så like tanker om det meste og skravelen gikk uten at vi merket stort til tiden som gikk. Plutselig oppdaget jeg at det var blitt nesten en halvtime over visittid uten at jeg hadde tenkt over det. Så jeg måtte nesten si fra, selv om jeg gjerne skulle sitte og skravle med henne i mange timer til. Det er så deilig å bli kjent med slike mennesker. Nesten som om vi hadde kjent hverandre mye lenger enn det vi egentlig har. Vi oppsummerte begge to med at vi skal treffes igjen. Det gleder jeg meg til.

Hjem, kjære hjem

Jeg begynner å kjenne lusa på gangen. Det kommer en jordmor inn og måten hun begynner å presentere det hun har å si gjør at jeg umiddelbart forstår at, nå skal jeg flyttes, eller nå har de avgjort en stor endring for meg. Det har tross alt skjedd noen ganger nå. På tirsdag ble jeg vekket klokka 08.15. Eller, jeg ble ikke vekket for jeg var allerede våken, men jeg hadde nettopp våknet og lå i sengen. Jeg merket med en gang jordmoren kom inn at det skulle skje noe, og det skulle skje raskt. Det hørtes ut som hun gruet seg til å si det. Jeg hadde helt rett. De skulle få inn en pasient som MÅTTE ha enerom, så de hadde avgjort at jeg måtte inn på et dobbeltrom. Pasienten som skulle ha enerom skulle komme 08.30. Ja, så da var det altså ingen tid å tape. Jeg fikk på meg klær og jeg fikk hjelp til å komme over i rommet ved siden av. Helt greit det altså. Jeg har full respekt for at de som jobber på sykehusene er de eneste som ser alle pasientene sine behov og må bare prioritere. Sånn er det. Jeg taklet dette helt fint. Jeg var veldig glad for at de iallefall ventet til morgenen. Da det hadde vært noen som mente de måtte flytte meg midt på natten. Da var det heldigvis noen som hadde satt ned foten.

Det gikk helt fint å være på dobbeltrom. Jeg takler det jeg altså. Jeg opplevde prioriteringen som helt riktig. Jeg vet at de ønsker å legge langtidspasienter på enerom dersom det er mulig og er det ikke det, så går det helt fint for meg. Jeg hadde vært på dobbeltrom et drøyt døgn før jeg opplevde det igjen. En jordmor kommer inn på rommet og jeg skjønner at nå skal det skje noe. Jeg stålsatte meg, men det var helt unødvendig. Dette gruet hun seg ikke for å si. Nyheten var at de hadde fått plass til meg på sykehuset i Tønsberg. Herlehet for en lykke! Det var som å få beskjed om at jeg skulle hjem. På toppen av det hele ventet jeg besøk av mamma i går, så jeg slapp å kjøre ambulanse, men fikk sitte på med henne til Tønsberg. Herlehet så deilig å slippe å bli transportert på båre i en ristende ambulanse. Noen som lurte på om det ikke var gøy å kjøre ambulanse? Nei, det var litt gøy i nøyaktig 5 minutter før jeg skjønte at det kom til å bli en tøff tur. Turen fra Tønsberg til Skien var ikke så lang, men jeg ble så bilsyk. Turen fra Skien til Ullevål var ikke SÅ ille, for da hadde jeg fått postafen mot bilsyken. Men turen var lang og slitsom og vond for ryggen. Bilturen hjem var en lettelse.

Nå er jeg kommet hjem føles det som. Her har jeg blitt så godt kjent. Jeg kjenner sykehuset og gangene og ikke minst, jeg kjenner så mange av de som jobber her. Deilig også at de prioriterer å sette de samme på hovedansvar for meg fra dag til dag, så det blir noen få jeg forholder meg mye til. Det er så hyggelig og det jobber så mange fine mennesker her. Det gjør det de andre stedene også da. Men det er noe eget med dette stedet som jeg tross alt har vært lengst og det er jo her jeg også ønsker å føde og kanskje skal tilbringe en tid etter fødsel også.

Nå gleder jeg meg bare til å få besøk av Storkfrøken. Det skal bli deilig det. Gleder meg til Storkfrøkenkos.

I dag er jeg kommet til uke 33! Det er bare en uke igjen til den viktigste milepælen av alle milepæler i svangerskapet. Etter uke 34 vil de ikke lenger gjøre noe for å stoppe en eventuelt fødsel. Dersom barna er store nok (minimum 2 kilo) så vil de også vurdere om jeg kan føde vaginalt selv om begge to ligger i seteleie. Sist jeg hadde vekstkontroll, var forrige fredag. Da mente de at den ene veide litt under, og den andre litt over 2 kilo. Med en ukentlig snittvekst på ca 200g så vil jeg tro at begge to nå er over to kilo. Veldig deilig å vite at de vokser som om de var to enlinger. De har det godt i magen min.

I dag er jeg bare veldig, veldig glad og fornøyd.

Klem fra Katinka