• Få nye innlegg på epost

Gratulerer med dagen min vakreste skatt

Det er…. hva skal jeg si? Hvordan skal jeg beskrive disse følelsene? Det finnes ikke helt ord. Jeg er mamma til tre nå. Jeg er mamma til ei som jeg kjenner veldig godt og som har vært hele livet mitt i to år også har jeg to i magen, i ett med min kropp, som jeg ikke kjenner enda. Det eneste jeg vet om dem er at jeg kommer til å elske dem like høyt som jeg elsker hun som jeg sitter og savner aller mest akkurat nå. Jeg klarer ikke å forstå at det er mulig. Det forsto jeg ikke for to år siden heller. Men nå VET jeg det. Jeg visste det vel den gangen også. Jeg VET at de to i magen blir hele mitt liv og univers på samme måte som hun har vært i to år. Det er umulig å forstå at hele livet og universet skal kunne romme to til. Men jeg vet det. Jeg vet at jeg kommer til å elske betingelsesløst tre sjeler om bare kort tid. Jeg vet at mammahjertet skal kunne romme to til. Jeg vet også at mammahjertet må slites mellom alle behovene til de tre og jeg vet så inderlig vel at det jeg gjør nå er starten på den store utfordringen det vil være å ha tre små skatter i hjertet. Akkurat nå MÅ jeg godta at de to i magen må være der de er trygge. Der vi er nå. Langt vekk fra den siste brikken i kjærlighetspuslespillet vårt. Og samtidig som det er det beste for de to under hjertet ER det også det beste for hun der hjemme.

Men mammahjertet er splittet og delt. Mammahjertet vil hjem og holde rundt skatten det kjenner og savner. Mammahjertet har enda ikke helt forstått at det skal romme to mennesker til. Men heldigvis vet jeg det. Og heldigvis kan vi mennesker fokusere på det som er viktig. Heldigvis kan vi mennesker bruke tanken og fornuften til å trene hjertet på å godta og akseptere. Valget er lett og samtidig vanskelig. Jeg velger å bestemme meg for at også hjertet skal vite hva som er det rette valget. Jeg og alle skattene er der alle har det best for resten av livet. Da blir dette bare en dato som alle andre dager. Når vi tre kommer hjem og er friske og raske skal vi fire sammen feire livet og kjærligheten hver eneste dag, resten av livet.

Gratulerer med dagen lille skatten min. Mamma savner deg så vanvittig mye. Jeg håper du vet det selv om jeg ikke er der du er akkurat nå.

Mamma

Blir det trippelbursdag? Nesten quadrippelbursdag?

I dag er bursdagen min. Det er ikke lenger den viktigste dagen i året. For to år siden var den det for da var det min termindato med Storkfrøken. I dag er det nesten to måneder til termin med tvillingene. Allikevel våknet jeg grytidlig og lurte på om det faktisk skulle bli tvillingene som ble min største førtiårsgave.


I går fikk jeg besøk av to fine venninner. Hun ene var fine Tina bak bloggen Ønskemamma og hun hadde til og med en finfin bursdagsgave til meg. En gave jeg hadde glemt at jeg ønsket meg, men Tina, hun husket det veldig godt. Jeg fikk sånn Freshbox fra Foodsave med flere rom til pålegg. Gleder meg til hverdagen kommer igjen hjemme og jeg kan ta den i bruk.

Det fine med å være i Oslo er at her kjenner jeg ganske mange og de aller fleste vennene mine her er det lenge siden jeg har fått sett. Så da er det masse hyggelig besøk her. Tina er også gravid, bare to uker etter meg i løypa. Men hvem som føder først, det er enda ikke godt å si. Jeg håper det er meg. For jenta til Tina er jo bare én og har termin senere.

I går ble kynnerne sterkere og hyppigere ut over dagen og jeg lå stort sett hele tiden etter at Tina hadde dratt. Til kvelden var jeg ganske bekymret. Normalt har jeg ikke merket noe til kynnerne på natten, men i natt har jeg sovet urolig og kjent mye til dem. Har ligget og tenkt mye på hvordan kynnerne har klart å påvirke situasjonen. Kunne det kanskje være så ille at tvillingene måtte ut i dag? Det lurte jeg på og jeg syntes i tilfelle det passet veldig dårlig.

I går rundet jeg svangerskapsuke 32. En fantastisk milepæl, men de ligger begge i seteleie og kan ikke fødes vaginalt, og må taes med keisersnitt sånn ståa er nå. De er rett og slett ikke sterke nok til å tåle en setefødsel. Venter de to uker til kan legene vurdere om de kan fødes vaginalt selv om de ligger i sete. Hvis de er store nok.

Derfor var jeg ekstra spent i dag for sykehuset hadde lovet meg en vekstkontroll. For to uker siden veide de mellom 1400 og 1500 gram. Like mye som enlinger ville gjort på samme tid. På denne tiden legger de gjerne på seg 200 gram i uken så det vil si at jeg håpet de ville veie mellom 1800 og 1900 gram nå. Og da er de store nok ganske snart. Men vil de vente tro? I dag er jeg veldig spent på hvordan livmorhalsen ser ut og hva legene sier. Jeg håpet så inderlig ikke de blir bursdagsgaven min. Men med stadig sterke og hyppige kynnere, så hadde jeg mine tvil.

Heldigvis var tallene fra ultralyden fine. Guttene ble målt til å veie ca 1850g og den andre mener jeg å huske veide over 2100!! Den siste tar jeg litt med en klype salt, for man må regne med litt feilmargin på disse ultralydene. Det er så deilig å vite at de vokser som de skal og begynner å bli så store og sterke.

Det neste spenningsmomentet var jo livmorhalsen. Jeg var redd den var blitt enda kortere. Han målte den til å være stabil. Men jeg synes han målte litt annerledes enn andre har målt, så det er nok mulig den er litt kortere, men ikke mye. Stabilt nok til at de ikke kommer enda.

Nå kjenner jeg at det skal bli godt å sove i natt. I trygg forvissing om at det ikke blir noen fødsel med det første.

I morgen blir en ny og tøff dag på sykehuset. Kanskje den tøffeste av dem alle. Storkfrøkens toårsdag. Det blir utrolig trist og rart. Men sånn er nå det. Vi må jo bare gjennom det også.

Klemmer fra Katinka

Innlagt på Ullevål sykehus

Ja, så sant som det er skrevet i overskriften: Jeg ble jo sendt til Skien på mandag siden de hadde fullt på nyfødtintensiven i Tønsberg. Det var ikke det at jeg ikke kunne forløses i Tønsberg, men jeg var jo bare i uke 31+4 og babyene ville trenge særlig pleie om de kom nå. Derfor vurderte legene det til at det ville være bedre om jeg befinner meg et sted de kan ta vare på barna, enn om både jeg og babyene må hastes i ambulanse til et annet sykehus etter fødsel.

Så var jeg i Skien fra mandag til i går, og utpå dagen i går kom ei jordmor og kunne fortelle meg at de av en eller annen grunn var nødt til å stenge hele nfi-avdelingen der, så de måtte se på hvor de kunne sende meg. De tenkte Drammen først, men der var det heller ikke kapasitet. Men Ullevål kunne ta meg i mot, så da ble det ny ambulansetur til Oslo og Ullevål sykehus i går. Fy så slitsomt og vondt det er å bli kjørt i ambulanse som høygravid. Sykebåra er ikke akkurat veldig snill mot ryggen for å si det slik. Jeg kjenner allerede at jeg gruer meg til hjemturen. De kommer til å sjekke mulighetene for å sende meg tilbake til Tønsberg nærmere helgen. Grøss og gru.

Hjemme er Storkfrøken blitt mye bedre og mamma holder også på å komme seg etter sykdom. Det er en trøst at jeg uansett ikke kunne møtt Storkfrøken akkurat nå. Og jeg er litt glad for at jeg ikke var hjemme da de ble syke, så jeg har sluppet unna å bli smittet. Omgangssyken er ikke akkurat noen høydare uansett og jeg aner ikke hvordan min livmorhals ville tålt påkjenningene en omgangssyke ville ført med seg med brekninger og oppkast.

I dag har jeg hatt mye vondt i ryggen, så jeg har ikke fått gjort så mye som jeg hadde håpet. Å sitte er veldig vondt, så jeg har ligget for det meste. Pc, skriving, strikking og slikt har utgått. Men jeg fikk begynt å feste noen tråder og knapper på noe av strikketøyet da. Gleder meg til å vise dere de ferdige tingene jeg har strikket. To ting som jeg har strikket nå, en ting som jeg begynte å strikke i str 1år til en som har rukket å bli snart seks år og et sett som jeg egentlig strikket til Storkfrøken, men som jeg aldri fikk montert før hun var vokst ut av det. Så med sykehusinnleggelse skal jeg kanskje klare å få ferdig alt dette.

Klem fra Katinka

Tvillingsvangerskap oppdatering uke 31+5: tilbake på sykehuset

Som jeg skrev sist, så fikk jeg reise hjem fra sykehuset etter 10 dager på sykehuset. Hjemme fikk jeg 12 dager før jeg syntes det ble såpass mye kynnere og vondter at jeg gjerne ville tilbake på sykehuset for å sjekke. Da var livmorhalsen tilbake igjen til slik den var ved forrige innleggelse i uke 28+1. Dermed var det ingen vei tilbake, men ny innleggelse på lørdag. Denne gangen var det utrolig kjipt å bli innlagt. Hjemme ligger familien syke, Storkfrøken inkludert og det gnager i samvittigheten. Samtidig skal jeg nok være glad for å slippe å bli utsatt for smitte og uansett ville jeg jo ikke kunne gjøre stort for å hjelpe til der.

En annen kjip ting er jo også at både jeg og Storkfrøken har bursdag til helgen. På fredag blir jeg 40 år og det er jo egentlig forsåvidt greit. Men at Storkfrøken fyller to på lørdag, det synes jeg er kjipt å ikke få være med på. Men selvfølgelig, når situasjonen er som den er, så må jeg jo bare godta realiteten og forsone meg med det.

På søndag fikk jeg også en dårlig nyhet og det var at de ikke hadde noe kapasitet på nyfødtintensiven i Tønsberg dersom det skulle gå mot fødsel. Dermed ville de se an litt og eventuelt sende meg til Skien dersom det skulle bli verre. Men siden kynnerne roet seg på søndag, så ville de avvente det hele litt. I går fikk jeg lov til å bevege meg litt mer enn bare på rommet. Og dermed tok kynnerne seg opp. Livmorhalsen ble ikke verre, men de turte ikke beholde meg der. Dermed fikk jeg kjøre ambulanse for første gang i mitt liv og nå ligger jeg altså i Skien. Jeg prøvde å få til å bli sendt nordover til Drammen istedet, men der var det dessverre heller ikke kapasitet til meg.

Åååååååhhhh…. altså…. jeg er SÅ lei nå. Dette var virkelig ikke det jeg ønsket meg nå. Hadde jeg nå bare fått være i Tønsberg. Men altså… jeg må jo bare holde ut… for guttene skal absolutt ikke komme nå. Jeg får jo bare ligge her og gjøre det beste ut av det.

Endelig fikk jeg tatt et magebilde. Jeg har vært så lat med det dette svangerskapet. Men i går fikk jeg et spennende besøk i Tønsberg og hun knipset noen bilder av meg. Jeg fikk helt sjokk når jeg fikk sendt bildene på chat. Er magen virkelig blitt SÅ stor? Hjelpes!

Nå venter jeg på jordmor for å lytte til tvillingene. Vi prøvde i går når jeg kom. Men uansett hvor lenge vi holdt på, så fant vi bare den samme lyden igjen og igjen. Så det ble veldig seint før jeg fikk lagt meg. Nytt forsøk i dag. Håper de har lagt seg litt bedre til.

Ønsker dere alle en god dag.

Katinka

 

Jeg er hjemme

I løpet av forrige helg begynte legene å snakke om at de ville vurdere om jeg kunne reise hjem. Jeg fikk veldig delte følelser om det. Jeg følte meg så trygg på sykehuset og det var enkelt å ta livet med ro der. Samtidig som jeg lengtet jo veldig etter Storkfrøken så tanken på å få mer tid sammen med henne fristet veldig. Men etter en prat med pappa, så tenkte jeg at det skulle gå greit. Jeg skulle i tilfelle bo hos foreldrene mine fram til fødsel og mamma skulle fortsette å gjøre jobben med Storkfrøken så jeg bare kan slappe av og være sammen med henne. Når tanken på hjemreise var modnet på meg, så føltes det veldig fint. Og siden livmorhalsen var stabil, muligens en millimeter eller to lenger enn den var forrige uke, ble det en lettelse å få lov til å dra hjem på mandag.

Spisebordet i stua er fult av diverse bager som er pakket klare eller nesten helt klare. Det ser kanskje litt mye ut. Men det som tar plass er fotoutstyr som ikke trenger å være der mer enn akkurat under fødsel. Jeg vil ha gode bilder og skal ha med ei venninne som skal sørge for det. Etter fødsel kan noen ta med mesteparten av utstyret hjem igjen, så jeg slipper å ha det på barsel. Da holder det med et enkelt kamera.

Herlehet så fantastisk det var å være med å hente Storkfrøken i barnehagen. Ei jente som var veldig glad for å bli hentet av mammaen sin og bestemoren da. Mammaen måtte rett og slett gråte en skvett. På dagene, når Storkfrøken har vært i barnehagen, så har jeg vært hjemme i mitt eget hus. Det var nesten litt rart og fremmed å komme dit med en gang. Det føltes som jeg hadde vært borte i mye mer enn ti dager iallefall, men jeg ble fort husvarm igjen. Det er virkelig godt å være hjemme i sitt eget hus litt også. Men VELDIG vanskelig å bare gjøre minst mulig.
Det er én oppgave jeg har prioritert denne uken og det er  å få ordnet med sykehusbag eller sykehusbagER rettere sagt. Nå har jeg først og fremst én bag klart dersom jeg blir hasteinnlagt igjen uten at en fødsel nødvendigvis er på gang. Der er det gravidklær, toalettsaker og tidsfordriv, hvis det blir lange dager i sykehusseng. En annen bag med fotoutstyr, snacks, drikke og slikt som jeg vil ha med på fødsel. Den bagen må mamma/venninne ta med når de  kommer for å være med på fødsel. Der skal det også ligge ved en liten handleliste på litt ferskvare, for eksempel god morgen youghurt, som mamma må ordne i det hun drar på sykehuset og fødselen er på gang. En siste bag/veske skal jeg ha med ting og utstyr til babyene og ammeklær/utstyr til meg selv på barsel eller nyfødtintensiv. Den siste bagen haster det kanskje ikke så med. For der er det ingenting som trengs med en gang etter fødsel. De har jo det aller meste jeg trenger på sykehuset til baby og amming. Jeg kommer til å legge klart en del klær og utstyr som jeg kanskje kommer til å trenge, som må ligge lett tilgjengelig slik at pappa lett kan finne fram. For eksempel skal ammeputen «my breast friend». Den er det mange tvillingmammaer som skryter veldig av og sier de ikke kunne klare seg uten. Alt er ikke helt klart enda. Men det aller meste og iallefall det som haster.
Det aller viktigste jeg har fått ordnet er at jeg har fått ned bilsetene og bilseteadapter til barnevogna fra loftet. Det ene bilsetet har jeg jo fra Storkfrøken og det andre har jeg kjøpt før jul og ikke en gang pakket ut før denne uken. Og når jeg pakket det ut, oppdaget jeg at basen til setet var ødelagt! DET er jo faktisk litt krise! Så det blir det viktigste som skal ordnes neste uke. Jeg er iallefall glad jeg oppdaget det nå og ikke senere. Det gjenstår også å se om adapteren jeg har kjøpt til barnevognen faktisk passer med bilsetene. Jeg fikk plutselig litt tvil når jeg så at den var litt ulik de adapterene jeg hadde med den forrige vognen.

Det var deilig å ta helg i går og vite at nå er iallefall det aller viktigste på plass, så de to dagene her skal jeg nyte til fulle sammen med Storkfrøken. Jeg var også på kontroll i går og det er ingenting nå som tyder på at det blir noen fødsel med det første. 30+1 i dag, så DET er deilig det.

Mange klemmer fra Katinka

LouLou D’Aki – en fotodokumentar som svartmaler livet som enslig mor.

Jeg har ofte lurt på om jeg er for lite kritisk til alt jeg kaster meg over av muligheter til å stikke meg fram i media og andre sammenhenger. Jeg synes det er så viktig at vi selvvalgte enslige mødre får mye omtale, slik at situasjonen vår kan bli mer normalisert og akseptert. Jeg er nesten tilbørlig til å tenke at all omtale er god reklame. Derfor er jeg også rask til å si ja til henvendelser fra journalister og forskere. Kanskje litt for rask noen ganger?

For noen uker siden ble jeg kontaktet av fotodokumentarist, LouLou D’Aki, som jobbet med et fotoprosjekt om enslige mødre. Jeg googlet henne og fikk raskt et godt inntrykk av henne som fotograf og måten hun dokumenterer dystre sider av livet/samfunnet på. Men jeg klarte ikke helt se for meg at hun ville dokumentere den stemningen jeg tenker på rundt temaet selvvalgt enslig mor. Jeg ventet med å svare fordi jeg kjente at jeg måtte tenke litt mer på det først.

På fredag kom Aftenposten ut med nytt nummer av Innsikt som tok for seg temaet assistert befruktning og bioteknologiloven. I denne utgaven var det også en artikkel av LouLou D’Aki med en god del av hennes bilder og jeg føler at alle mine mistanker om dette prosjektet hennes ble bekreftet.

Bildene gjorde meg rett og slett skikkelig trist. Det er ingen som smiler og det er ingenting i bildene som utstråler lykke og glede over situasjonen. Bildene i denne artikkelen består av ni ulike portretter av kvinner og de fleste har barnet sitt på armen. Foruten portrettene, er det to landskapsbilder, fem bilder fra en fertilitetsklinikk og tre portretter av menn som har valgt å bli private donorer (altså ikke via en offentlig godkjent spermbank som de aller fleste norske kvinner bruker iallefall).

Portrettene av kvinnene er stort sett uten smil og glede. Ingen av barna smiler og kun to av kvinnene drar veldig forsiktig på smilet, men helt uten glede og entusiasme. Helheten i bildene gir et dystert uttrykk. Bakgrunnene er mørke og fargene ellers er stort sett dystre med noen unntak i enkelte klær. Jeg får en følelse av ensomhet. Alle bildene underbygger den samme stemningen. Landskapsbildene og bildene fra klinikken er kalde, nakne og i svart/hvitt. Dystert. Klinikkbildene gir meg assosiasjoner til bilder fra gamle medisinske/psykiatriske institusjoner der det har skjedd grusomme ting fra en tid langt tilbake. Langt i fra stemningen jeg kjenner fra fertilitetsklinikkene jeg har vært på, som har utstrålet varme og optimisme om en lykkelig framtid.

Jeg kjenner meg virkelig ikke igjen i bildene. Mitt liv som enestående mor er et liv fylt av glede og framtidsoptimisme. Jeg er ikke ensom og forlatt og jeg er ikke et offer som jeg får følelsen av i disse bildene. Jeg har etablert livet mitt i et område der jeg tenker det skal være godt å vokse opp og jeg feirer tilværelsen. Dagene består stort sett av glede og latter. Joda, å være mor er ikke bare dans på roser og har sine baksider som gjør meg sliten. Men energien og gleden er allikevel det som får råde i livet mitt og ikke minst i livet til datteren min. Jeg er på ingen måte ensom og trist selv om jeg er enslig. Jeg omgir meg med mennesker som jeg trives sammen med og som ønsker meg godt. Den ene lille detaljen som jeg «mangler» i livet mitt betyr uendelig lite i den store sammenhengen. Jeg synes rett og slett det er feilaktig og dårlig gjort av LouLou D’Aki å fremstille dette på en så trist måte. Dette er ikke dokumentarisk. En dokumentar skal vise virkeligheten. Dette er i beste fall et kunstprosjekt som i realiteten retter kritikk mot vår familieform og jeg er fornærmet.

Det stemmer nok ikke at jeg blindt hopper på alle mediaprosjekter jeg blir forespurt nei. Og jeg tror IKKE at all omtale er god reklame. Dette er definitivt et prosjekt jeg er glad jeg ikke har bidratt til.

Katinka

 

Med ett var navnene klare

Jeg trener på brush lettering og måtte bare prøve å skrive navnet til alle tre barna mine i boken min <3 <3 <3 (og anonymisert i ettertid)

Det er rart å tenke på at jeg allerede har ligget her på sykehuset i en uke. En hel uke i seng og med bare korte gåturer. Jeg synes faktisk tiden har gått fort. Plutselig har jeg et helt annet liv og det andre livet der hjemme er blitt så fjernt for meg. Veldig rart at kontrasten til livet der hjemme er så stort. Tenk at jeg har klart det og at jeg må regne med å klare mange uker til. Det er veldig rart.

Her på sykehuset jobber det mange fantastiske mennesker. Jeg føler meg så godt ivaretatt her. Noen av dem tar seg litt ekstra tid til å prate litt med meg. Det er veldig hyggelig. I går kveld kom ei av de hyggelige jordmødrene innom for å gi meg dagens sprøyte med fragmin og satte seg ned for å skravle litt samtidig. Hun lurte på om guttene mine hadde fått navn. Det spørsmålet har jeg virkelig utsatt. Jeg tenkte på det en del i starten, men til slutt måtte jeg bare legge det vekk for jeg klarte ikke å bli enig med meg selv om noe og ble ikke fornøyd med noen av navnene. De navnene jeg likte klarte jeg ikke å sette i kombinasjon med hverandre.

På spørsmålet fra jordmoren sa jeg som sant var at jeg sleit veldig. Det hadde vært så enkelt om det var jenter, for da hadde jeg mange gode forslag og jeg vet at ei av dem skulle iallefall hete Alva Johanne. Så fortalte jeg at jeg hadde lurt på et guttenavn på B og da foreslo hun umiddelbart det andre navnet jeg hadde lurt på sammen med det navnet. Og da ble det helt klart for meg at tvilling nr 1, den som ligger nederst, han skal hete B-J.

Men tvilling nummer to vet jeg ikke sa jeg…. jeg har L på blokka, men jeg er veldig usikker. Og egentlig før hun rakk å foreslå noe, så kom jeg på at, jo, nå vet jeg det. Tvilling nr 2 skal hete A-L. Det var en rar følelse å få det klart. Men nå er det klart. Begge navnene klinger godt sammen med storesøster sitt. Plutselig ble jeg så sikker.

Til storesøster bruker jeg hele dobbeltnavnet i hverdagen. Jeg er ikke sikker på om jeg kommer til å fortsette med det når guttene kommer. Det er mulig at alle tre bare får et navn som vi aktivt bruker. Eller at iallefall guttene får det. Eller kanskje det ender opp med at vi bruker alle. Vi får se. Jeg skal møte dem nå før jeg bestemmer meg for det. Det haster jo ikke.

Ønsker dere alle en god fredagskveld.

Katinka

Jeg kjeder meg ikke – ny adresse, nytt navn, ny blogg – og mye mer


Endelig har jeg fått tid og ro på meg til å gjøre noe jeg har tenkt på veldig lenge. Jeg har følt at jeg har vokst litt vekk fra Ønskemornavnet og Mitt Storkebarn. Jeg er definitivt ferdig med å prøve å bli gravid og jeg ønsker egentlig ikke at bloggen bare skal handle om barn, og det er jo ikke bare snakk om ett lenger heller. Dette er MIN personlige blogg og handler om meg og mitt liv. Selvfølgelig er Storkfrøken og guttene en STOR del av livet mitt, så det å holde dem helt unna bloggen kommer nok ikke til å skje. Jeg er jo fremdeles en selvvalgt enslig mor og det er det viktigste i mitt liv. Barna er det aller viktigste. Men livet med barn skal også la seg kombinere med jobb, fritid, vennskap, hus og heim og alt det livet dreier seg om. Da synes jeg begrepet «enestående mor» beskriver godt meg og mitt. Fra nå av skriver jeg ikke lenger under pseudonymet Ønskemor, men som meg selv, Katinka. Det er jo uansett lenge siden jeg skrev anonymt.

Å sitte med tekniske utfordringer på pc og web og slikt var jo en stor del av livet mitt før jeg ble mamma til Storkfrøken. Litt sånn nerding som jeg kan fordype meg og kose meg veldig med har jeg knapt hatt tid til de siste to årene. Derfor har jeg faktisk kost meg litt med å få et uplanlagt sykehusopphold. I morgen har jeg vært her en uke og jeg har virkelig klart å kose meg litt med et par små prosjekter som jeg aldri hadde tatt meg tid til hjemme nå rett før fødsel.

Så her har dere altså min nye blogg. Jeg kommer nok til å gjøre litt flere endringer framover. Men jeg har også litt andre prosjekter som jeg skal pusle med. En ting jeg har brukt litt tid på er bullet journaling. Jeg har begynt å lage min egen almanakk denne uken og jeg har øvd på håndskrift med penseltusjer. Koser meg faktisk veldig med det.

Klem fra Katinka

Det som smerter aller mest.

Mamma sender meg stadig noen hyggelige bildemeldinger om hva de driver med. Godt å følge litt med på livet hennes som jeg ikke kan være en større del av akkurat nå.

Sykehusinnleggelsen kom på ingen måte som noen stor overaskelse på meg. Jeg har heldigvis hatt kontakt med mange tvillinggravide den siste tiden og fått med meg at veldig mange opplever nettopp det jeg opplever nå. Og selv med kort livmorhals og en del kynnere, så har de klart å unngå fødselen i lang tid. De fleste blir født så sent at det går veldig bra med babyene. Noen klarer til og med å gå så langt som til uke 37-38 som er mitt hovedmål å klare. Men første delmål er uke 34 og 6.april. Jeg trøster meg med at nå gjør jeg bare det som er riktig og øker mulighetene for å nå disse målene.

Det tøffeste med innleggelsen er at jeg savner Storkfrøken. Det var jeg jo på en måte forberedt på. Men klarer man egentlig å forberede seg på noe slikt? Det å se jenta si kun i korte besøker er virkelig ikke barebare…. ikke for mammaen iallefall. Det er helt tydelig at det ikke er så enkelt for henne heller. Men det er helt annerledes enn jeg hadde sett for meg. Og dette skjedde veldig mye tidligere enn jeg hadde klart å forberede meg mentalt på.

Jeg fikk besøk av henne første gangen på lørdag og da hadde jo ikke hun rukket å savne meg en gang. Hun hadde jo da bare hatt en helt vanlig overnatting hos bestemoren sin som hun pleier en gang i uken. Det var nok veldig rart for henne å komme hit og besøke meg mens jeg var koblet til drypp og kunne ikke gå ut av sengen en gang. Jeg hadde jo kanskje trodd at hun ville komme en tur opp i senga mi og gi meg en kos i det minste. Men hun ville bare vekk derfra hun. Fant fram klærne sine og skulle dra igjen ganske raskt. Hun skulle hjem og mamma skulle være med. Hun ristet på hodet da vi sa at hun skulle til bestemoren igjen. Men jublet «JAAAA» når hun fikk vite at fetteren hennes også skulle komme dit. Så, ja…. hun har det jo helt fint hun. Så fint hun kan ha det iallefall.

Hun var en tur på besøk på mandag også. Da hadde jeg på meg mine egne klær igjen og kunne være med litt ut i gangen. Jeg kunne sette meg ned og være mer ordentlig sammen med henne. Det var nok fremdeles veldig uvant og fremmed for henne, men hun gråt litt når hun skulle dra. Huff… det er jo vondt for mammahjertet det også. Jeg lurer på hvordan det er å være to år og besøke mammaen sin på sykehus og ikke helt forstå hva som skjer.

Jeg og mamma har pratet en del om hvordan vi skal gjøre dette for at det skal bli best mulig for henne. Og vi er opptatt av å se hennes behov først og fremst. Vi har kommet fram til at vi må finne en god balanse i forhold til hvor ofte og hvor lenge hun skal være her om gangen. For hun blir nok litt sliten av å komme hit. Besøkene minner henne om at hun ikke ser meg så mye lenger. Samtidig som besøkene holder forholdet vårt iallefall nogenlunde ved like. Dette er vanskelig altså. Men jøjemeg så glad jeg er for at hun er to år og ikke så mye eldre. Dette kommer til å gå helt fint tenker jeg. Selv om det er forferdelig vondt i hjertet mitt akkurat nå.

Litt vemodige klemmer fra Ønskemor

Innlagt på ubestemt tid

«Endelig» har jeg plenty av tid til å oppdatere bloggen med alt som har skjedd i det siste. Det er ikke akkurat frivillig, for anledningen er at jeg har blitt innlagt og har ligget på sykehuset siden fredag.

Det er absolutt ikke like dramatisk (føler jeg) som det kan virke som. Men et tvillingsvangerskap er et risikosvangerskap og da tar ikke legene noen sjanser. Det er jeg veldig glad for akkurat nå, selv om jeg ikke får vært sammen med Storkfrøken i en veldig lang periode. I det lange løp er nok dette uansett det aller beste for både henne, meg og ikke minst guttene.

I de siste ukene synes jeg kynnerne har stadig kommet gradvis tiltagende både i hyppighet og styrke. Forrige søndag lurte jeg litt på om jeg skulle ringe føden, men droppet det, fordi jeg tenkte at det sikkert gikk fint. Dessuten var det ikke så lenge til neste undersøkelse allikevel. Neste undersøkelse var forrige torsdag da passerte jeg 28 uker. Undersøkelsen var helt fin den. Livmorhalsen fin, begge guttene i hodeleie og de veide +/-1200 gram. Herlig. Ingen bekymringer og bare enorm lettelse for nok en milepæl.

Rett etter undersøkelsen mens jeg satt og snakket med legen, så fikk jeg en veldig kraftig kynner og da var beskjeden klar: Slike kynnere skal du ikke ha mange av før du ringer, for den der var ganske kraftig. Så fikk jeg spurt litt mer om hva som regnes som «ofte» for eksempel. Det gjorde at jeg hadde en grei målestokk følte jeg å gå etter. Jeg er så glad for det i dag. Det er neimen ikke lett å være ufaglært gravid og være den som har ansvaret for å gi beskjed om noe endrer seg og kan være av bekymring.

På fredag fikk jeg nemlig flere kraftigere kynnere som begynte å komme svært regelmessig utover ettermiddagen. Det tok ikke lang tid før jeg ikke var i tvil om at jeg måtte ringe føden. Jeg kom inn for undersøkelse og livmorhalsen hadde blitt ganske mye kortere siden undersøkelsen dagen før. Etter litt trykk på den nederste tvillingen, kom den ned i 1.8, så de valgte å legge meg inn i første omgang. De tok en fibronektintest som kan antyde om fødselen er nært forestående. Den er ikke like sikker på tvillingsvangerskap som den er på enlingesvangerskap. Men er den negativ, så er det et svært godt tegn. Den var heldigvis negativ, og det var i utgangspunktet ikke nødvendig å sette inn andre tiltak enn at de ville ha meg på sykehuset. Men så målte de livmorhalsen igjen etter et par timer og da var den nede i 1,4 cm. Så da ble det raskt avgjort at jeg skulle legges på drypp for å stoppe kynnerne i helgen og jeg fikk lungemodningssprøyte slik at tvillingene vil tåle en tidlig fødsel bedre dersom det verste skulle skje.

Så nå har jeg ligget med drypp hele helgen og det ble jo spennende hva som ville skje etter at jeg ble tatt av dryppet. Kynnerne har absolutt tatt seg opp igjen og kommer nå ganske regelmessig, men ikke like kraftig og hyppig som de kom på fredag. I går og i dag har jeg blitt forsiktig mobilisert. Det vil si at jeg har fått lov til å gå litt på avdelingen, dusje og hente mat selv. I helgen fikk jeg bare lov til å gå på do.

I dag ble livmorhalsen sjekket igjen og var da fremdeles på 1,4cm, så det betyr at kynnerne iallefall ikke har klart å forverre situasjonen igjen. Men legen bestemte at jeg skulle fortsette å være innlagt inntil videre.

Så her ligger jeg da. Og prøver å slappe av mest mulig. Det synes jeg så langt går ganske greit, men det er utrolig tøft å være borte fra Storkfrøken. Men jeg vet at dette er det beste for alle slik situasjonen er nå. Storkfrøken har et svært godt og tett forhold til mamma, og blir ivaretatt av henne. Så hun har det godt (iallefall godt nok). Jeg vet at det siste hun trenger er to svært premature brødre. Det hun trenger først og fremst nå er at de får bli i magen så lenge som mulig. Slik at tiden på barsel og/eller nyfødtintensiv blir så kort som mulig og at de er sterke og har minst mulig problemer når de kommer ut. Det er det som er fokuset mitt nå. Selv om dette selvfølgelig er utrolig tøft for mammahjertet å gå gjennom.

Skal prøve å bli flinkere til å skrive litt her framover. Jeg har savnet bloggen en del. Nå har jeg jo tid.

Klem fra Ønskemor