Psykologen

Som jeg skrev tidligere, var jeg ganske nervøs for dette møtet. Jeg skulle bli vurdert i forhold til om jeg skulle få lov til å bruke donor i Finland. Denne skrekken var helt ubegrunnet. Det var ei trivelig dame jeg snakket med, omtrent som å prate med ei god venninne.

Det vi skulle gjennom var min livssituasjon og om jeg var klar for å bli mor helt på egenhånd og om jeg var klar over den finske lovgivingen i forhold til dette.

For å ta det siste først. Den finske lovgivingen: Det er kun lov til å bruke åpen donor i Finland. De tenker mye som i Norge, og mener at barna har rett på å vite. De er derimot ikke helt sikre på hvordan dette blir da loven er ganske ny. Jeg fikk vite at jeg ikke får et donornummer fra klinikken. Men det er helt greit for meg. Barnet får donornummer og id når barnet er 18 år om det ønsker. Informasjonen blir tatt vare på av klinikken fram til barnet ber om å få informasjonen. Om klinikken blir lagt ned, plikter klinikken at informasjonen er tilgjengelig likevel. Det er ikke veldig mye finsk donorsperm tilgjengelig, men ikke krise. Uansett, har man mulighet til å velge dansk sperm. Psykologen anbefalte dansk sæd, siden det er lettere å kommunisere  med dansker for nordmenn. Jeg tenker at det er mange andre fordeler også. For eksempel at de har drevet lenger med dette i Danmark, og har et litt annet (avslappet?) forhold til det og gode rutiner allerede. Vi diskuterte også dette med åpen og anonym donor, og hun hadde rett og slett ikke tenkt over ulemper med å bruke en åpen donor virket det som (hvordan dette kan skuffe barnet). Men uansett, var vi jo enige om at åpen donor tross alt var det beste. Det er jo derfor jeg reiser dit. I Finland får man vite litt mindre om donor enn man får vite i Danmark: Øye- og hårfarge og høyde. Trur kanskje det var vekt også, men husker ikke riktig. Det er helt greit for meg. Det viktigste for meg er at donor ikke har brune øyne, for det blir altfor ulikt meg, og at barnet har mulighet til å få mer informasjon senere om ønskelig.

Så var det min livssituasjon. Vi gikk gjennom livet mitt: Jobb, bosituasjon, osv. Om jeg hadde noen til å hjelpe meg. Vi pratet masse om hva man skal prate med barnet om og hennes klare råd var åpenhet fra så tidlig som mulig. Det er jeg jo enig i. Jeg ble spurt om hvordan jeg takler stress, og det syntes jeg kanskje var det vanskeligste å snakke om. Jeg tenker jo det at alle kan komme til et punkt da livet blir i tøffeste laget, og da tenker jeg at det er viktig å ha noen som kan hjelpe, og at man faktisk kan be om hjelp. Det virket som at hun veldig enig i det også. Jeg går jo ikke rundt og trur at det blir bare enkelt å være alenemor. Det virket som at hun syntes jeg burde flytte nærmere familien min da, og det er jeg jo forsåvidt enig i, men da jeg fortalte om at jeg har et nettverk her i Oslo, og kontakt med andre alenemødre, syntes hun nok det var greit å se det an litt. Det er jo det jeg har tenkt. Jeg ser det an, og finner jeg ut at det hadde vært fint å ha familien nærmere, så får jeg bare flytte nærmere da. Foreløpig trives jeg såpass bra i jobben min, og ser ikke for meg at jeg skal bytte jobb med det første. Vi får bare se. Vi snakket en del om hvor viktig det er å ha et nettverk. Vi var enig i det aller meste, så det gikk jo aldeles strålende.

Til slutt fikk jeg en liste med anbefalt literatur. Jeg holder på å skrive en side med bokliste over anbefalt literatur for voksne og barn, så jeg legger ut de nye titlene der. Kommer snart.

Som oppsummering kan jeg bare si at det var en positiv opplevelse å prate med psykologen og ikke noe å grue seg til i det hele tatt.

Ønskemor

Legg inn en kommentar