Så er vi kommet oss gjennom det verste

Det var vel for mye  å håpe på at jeg skulle slippe omgangssyken selv. I går begynte jeg å kjenne følelsen komme smygende utover dagen. Etterhvert måtte jeg bare innse at dette var ikke snakk om gravidkvalme. Det var bare å forberede seg på at min tur skulle komme. Jeg sørget for at det aller viktigste var gjort og ringte broren min så han fikk handlet inn litt nødvendig for meg. Så sto jeg og hang opp det siste våte tøyet fra maskinen når det braket løs.

Heldigvis kom det såpass seint at da var det ikke lenge igjen til Storkfrøken skulle sove. Men huff, så redd hun ble når mamma plutselig forsvant ut på badet og lagde rare lyder. Det likte hun absolutt ikke og hun gråt og hun gråt. For en ekstrem påkjenning for mammahjertet å høre på når jeg absolutt ikke var istand til å trøste henne og trygge henne på at alt var i orden. Men heldigvis fikk jeg roet henne straks jeg var ferdig.

Storkfrøken hadde virket helt fin form både  fredag og hele lørdag, men hun fikk ikke i seg så mye mat, så før hun skulle sove, så tenkte jeg at jeg skulle prøve å få i henne noe mat. Det gikk veldig dårlig, for da var hun i gang med oppkast igjen. Så da tok jeg bare kveldsstellet, dusjet raskt med henne og la henne. Heldigvis ble det ikke mer oppkast fra henne. Jeg, derimot, holdt det gående i noen timer. Det var deilig at hun sov mesteparten av tiden jeg holdt på.

Så begynte det endelig å roe seg for min del utover kvelden og natten. Men det varte ikke lenge så begynte hun å gråte. Og hun gråt og hun gråt. Til slutt var det ingenting annet å gjøre enn å installere oss på stua i sofaen med Drømmehagen på tv. Da roet hun seg, og sovnet. Og jeg sovnet. Våknet etter en stund og bar henne inn i sengen igjen. På morgenkvisten våknet hun tidlig igjen og gråt, så da ble det ny runde med Drømmehagen på sofaen og der har vi vel egentlig blitt siden. Jeg har vært så slapp og dårlig, men det har jammen meg hun også vært. Hun har bare ligget på sofaen i hele dag og halvsovet til tv. Jeg tok meg i å få litt dårlig samvittighet for at jeg var litt glad for at hun var så rolig når jeg selv trengte å komme meg til hektene igjen.

På slike dager er det utrolig godt å ha sovesofa på stuen og slå den ut slik at vi virkelig bare kan slenge rundt i den og sove når det passer.

Nå er vi mye bedre, men Storkfrøken sover igjen. Så det blir nok hjemme fra jobb og barnehage i morgen for oss begge også. Alt i alt, så vil jeg oppsummere denne ilddåpen som alenemor med sykdom i hus med at dette kommer man seg da også gjennom. Heldigvis var det verste for meg fort over. Så da har jeg ikke følt at jeg sviktet mammarollen mens det sto på. Men det ER da virkelig skrekken å ikke klare å være tilstede for barna sine når de absolutt trenger deg mest, eller hva?

22 Replies to “Så er vi kommet oss gjennom det verste”

    1. Vi, eller iallefall jeg, er skikkelig sliten etter sykdommen. Og nå har forkjølelsen kommet for fullt til meg. Så da blir det mest mulig hvile. Ellers merker jeg ikke mye til graviditeten. Men den er nok der den. Blir spennende om halvannen uke å finne ut hva som gjemmer seg inni der.

    1. Og nå skjønte jeg hvem Heidi det var når jeg gikk inn på pc. Så utrolig hyggelig å tilby seg altså. Tuuuusen takk. <3 Men jeg holder fast på at jeg ikke ønsker å smitte noen med denne styggedommen.

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.