Sosiale medier, på godt eller vondt?

Jeg kom over denne artikkelen om donorbarn som søker etter sine biologiske halvsøsken på facebook. Det er visst flere i Danmark som gjør dette. Der begynner det jo å vokse opp en del av disse barna nå. Jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke om det, jeg forstår det jo så inderlig godt. Jeg tenker selv at jeg ville vært uhyre nysgjerrig på å treffe biologiske halvsøsken om jeg hadde noen, og kanskje særlig om jeg ikke hadde noen mulighet til å finne min donor. Jeg ville jeg nok absolut selv gjort dette i den situasjonen. Umiddelbart så er jeg jo positiv til dette, men som det står nederst i artikkelen, så sier Ole Schou, stifter av Cryos Danmark at det kan skremme donorene fra å være donorer. Jeg visste ikke at en mottaker av anonym donorsæd faktisk signerer en avtale om å ikke søke opp donor eller halvsøsken. Det ville faktisk vært straffbart. At mor ikke skal søke etter donor, sier seg kanskje selv da, men biologiske halvsøsken? Det kan selvfølgelig ikke være straffbart for barnet å søke. Disse barna har jo ikke signert noen kontrakt. De har bare blitt født de.

Det har faktisk ikke slått meg før nå, hvilken mulighet disse barna har til å komme i kontakt med hverandre. Dette må vi voksne være forberedt på og være oppmerksomme på når vi prater med, støtter og veileder barna våre som skal vokse opp med kunnskapen om at de har blitt til ved hjelp av donor. Jeg tror denne digitale verden kan gi dem mange store gleder, men også mange skuffelser, det må vi vite og ruste barna til å takle.

Ønskemor

Kilde:

http://www.metroxpress.dk/nyheder/donorbrn-bruger-facebook-i-jagten-pa-halvsskende/KOblbf!LAbS6vjWHTWXQ/

6 Comments:

  1. Hmmm… Jeg hadde nok følt et lite gufs nedover ryggen, hadde jeg vært anonym donor og sett et slikt oppslag i media. En donor ønsker jo å hjelpe andre å starte familie, ikke selv å skape noen familie. Dette er ikke helt bra.
    Jeg mistenker også at andre føler det samme overfor å bli donor. Slike oppslag gjør at man med en gang føler at det blir så mye mer «farlig» å være donor. I den forstand at man risikerer at både barn og mor står på døren plutselig, heh, hvorfor ikke en hel gjeng, og vil hilse på fordi man er donor nummer 168452.
    Jeg tror det er viktig å huske på i denne sammenheng at donor er en donor. Donor er ikke en familie-noe-som-helst.

    Lurer på om det er vanligere for enebarn (altså barn uten søsken) å søke opp andre «donor-søsken» på denne måten enn det er for andre donor-barn?

    • Ja, det er akkurat det jeg tenker. Men EGENTLIG, så burde jo ikke dette komme som en stor overraskelse og en donor bør nok tenke grundig over dette på forhånd. Jeg trur nok sikkert at du gjør en god vurdering i at det kanskje er noe større andel enebarn som søker søsken enn barn som har søsken. Samtidig ser jeg litt på sporløs på tv2, og har tenkt at noen har nok bare det behovet, andre ikke.

      Jeg trur vel ikke sannsynligheten er stor for at en anonym donor blir oppsøkt da. Og egentlig, så unner jeg jo disse barna å søke etter søsken om de ønsker det. Men jeg skjønner at det kan skremme vekk donorer.

      Jeg tenker kanskje dette har litt sammenheng med at dette ikke enda er så vanlig i vårt samfunn. Når dette blir mer vanlig, så blir det lettere å ha et mer avslappet forhold til det hele. Både for donorer og barn og til og med mødre…. og selvfølgelig alle rundt.

  2. Jo, du har et poeng i at det kan føles rart ut fordi det ikke er så vanlig i samfunnet vårt…

    Nei, det er vel ikke donor disse søker etter først og fremst men «donor-søsken» ja.

    Jeg har det med å spørre mye om hvorfor og vanskelig for å akseptere, «sånn er det bare». Men det er vel noen som bare er slik, samme hva som ligger bak.

  3. Jeg kom over denne rørende historien på en blogg. For et sterkt menneske
    http://fotballfrue.no/?p=9471#comments

    • Ja, hun forklarer så godt hva hun synes er vanskelig. Jeg trur virkelig ikke det er bra å vente med å fortelle om donoropphavet. Barnet bør aldri ha noe annet i bevisstheten enn at det er en donor som er opphavet. Det å ha en dato for «den dagen det ble fortalt» er ikke bra. Det må ha vært et sjokk for henne. Selv kan jeg spare meg for en del av kommentarene under. Jeg orket ikke lese alle.

Legg inn en kommentar