Tung dag.

Vinteren og den mørke årstiden er virkelig i anmarsj. Ute daler snøen fra himmelen for første gangen i år og mitt humør går også inn i mørke baner. Jeg våknet med tungsinn i dag. Skal jeg virkelig nok en gang til Danmark? Skal jeg virkelig nok en gang ta ut egg og sette tilbake? Skal jeg virkelig nok en gang gå i fjorten dager og lure på om det fester seg? Og hva så? Kommer det til å feste seg denne gangen? Hvor mange får jeg ut? Hvor mange blir befruktet og får god kvalitet? Jeg hadde trodd og håpet at det skulle gå like bra denne gangen som sist, siden jeg kjører akkurat samme medisinopplegg, men nei. Slik er det ikke. Det eneste jeg kan håpe på nå, er at jeg får minst to fine til innsett og i det lengste håper jeg også at jeg iallefall får to på frys. Men jeg er sliten og lei i dag. Jeg er lei av å håpe, lei av å bruke så mye penger på dette. Lei av alle bekymringene for om det i det hele tatt skal gå.

De var jo så positive på klinikken sist, men nå klarer jeg ikke å se det positive. Nå ser jeg bare alle pengene som flyr og at jeg presser kroppen min gjennom heftige hormonkurer nok en gang. Jeg klarer ikke å tro på at jeg skal lykkes i dag. Jeg klarer ikke å tro at jeg skal være så heldig at jeg får lov til å bære fram mitt eget barn. Hvordan skal jeg klare å leve med det? Hvordan skal jeg komme gjennom den sorgprosessen som eventuelt ligger foran meg når jeg må innse at det er slik det blir?

Jeg vet ikke. I dag vet jeg ikke. I dag vet jeg ikke engang hvordan jeg skal komme meg gjennom uken som kommer og enda verre blir det med de to neste. Hvordan skal jeg bearbeide dette om det ikke går? Ja, jeg har et forsøk til, men det føles som at for hvert mislykkede forsøk, så minsker sjansene for at dette skal gå i det hele tatt.

Beklager. Jeg har bare en slik dag. Jeg vet at det blir bedre i morgen.

 

image

 

Ønskemor

14 Comments:

  1. Uff, kjedelig med tunge dager. Been there. Men heldigvis føles alt (som regel) bedre etter en god natts søvn. Jeg er nettopp ferdig med hormonrunde og medisiner for denne gang. Har vært sykemeldt i en måned. Sliten både psykisk og fysisk, men nå begynner jeg å bli meg selv igjen. Deilig å orke å gå tur igjen! Jeg fikk ut bare tre egg denne gangen. Så, var der nervepirrende å høre om noen var blitt befruktet. Og ja, to ble det. Også var det spenningen for å se om de overlevde til innsetting. Heldigvis overlevde ett! Så nå er jeg ruger.
    Masse lykke til og velkommen etter. 😉

    • Åh…. men da krysser jeg fingrene for at det egget er gullegget! Dette er virkelig ikke en prosess man orker veldig mange ganger (hverken økonomisk, fysisk eller psykisk)

  2. Det er helt lov og veldig forståelig å ha en møkkadag med alt du går gjennom for å få ungen din! God klem til deg 🙂

    • Ja, jeg vet jo det. Det er bare så kjipt, når man har skrudd opp forventningene så voldsomt. Note to self: hold på pesimismen, så slipper du å bli skuffet igjen.

  3. Sandramedhjertetihånden

    <3

    Varme tanker og klemmer

  4. Varm og god klem til deg! Jeg kjenner meg veldig igjen, og dette er en berg og dalbane med følelser, forventninger, skuffelser, gleder….så må man bestemme seg for hvor langt man er villig til å gå mens det fremdeles er verdt det – psykisk, fysisk og økonomisk. Har du noen du kan snakke med om dette som virkelig SKJØNNER det? Ønsker deg uansett en fin søndags kveld! Ta en dag av gangen, så klarer du dette!

    • Jada, jeg har et godt nettverk rundt meg. Både min nærmeste familie, mine beste venner, og ikke minst et nettverk av single prøvere, så jeg har folk å prate med. Det er bare det at noen slike dager kommer også må man bare gjennom dem. Det blir likar imorra…

      Tusen takk for fine ord.

  5. Det er jo ikke forgjeves at du forsøker. Går det denne gangen så vil alle sorger og alle tunge skyer være glemt. Gjør det beste du kan for å holde håpet og troen oppe vennen.
    Lykke til vennen, jeg håper i alle fall på at det kommer godt ut av dette! *klem*

  6. Hei vennen! Hvordan er formen i dag?
    Husk på at tall er tall. Og du må slippe kontrollen litt og overlate dette til skjebnen. Tall vil aldri kunne fortelle deg om du vil bli gravid eller ei. De vil ikke kunne fortelle om gullegget sitter denne gangen eller ei. Ønsker deg en riktig nydelig dag! 🙂 *klem*

  7. Kjære deg. Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen. Testet negativt i går jeg også. Hadde håpet helt til siste slutt, men nå brast det. Kjenner en enorm fortvilelse og desperasjon. Er sykemeldt og hadde ikke klart meg uten. De var så positive på klinikken. Det er de alltid. Forstår ikke hvorfor dette ikke går. Det hjelper så lite. Ingen egg fester seg. Så dukker spørsmålene om, akkurat som du skriver. Det verste for meg er at menneskene rundt meg gir opp. De mister håpet om at jeg noen gang kan bli mor. Jeg sitter igjen og er den eneste som klamrer meg til håpet om at dette skal jeg en gang få til. Det er sårt. Jeg skulle ønske at menneskene rundt meg opprettholdt håpet for meg og at jeg kunne vært den som fikk lov å tvile. Jeg skulle ønske at menneskene rundt meg ikke ble oppgitt over at jeg har hatt ett ivf forsøk og 2 fryseforsøk. Jeg ser jo på nett at det ikke er mye i ivf-verden. Men for arbeidsgiver og andre som ikke aner hva dette dreier seg opp er 3 forsøk mye og har tatt lang tid. Sender alle mulige gode tanker til deg. Jeg skal holde håpet oppe for deg <3

    • Kjære «Håp»: Ja, akkurat det. Hvorfor går det ikke?
      Og ja, du sier det så fint. Man trenger å kunne være den svake noen ganger, og ha noen rundt seg som holder troa når man er i ferd med å gi opp selv, for da KAN man kjenne litt på det også, på håpløsheten. Når alle andre er i ferd med å gi opp, så må man liksom begynne å argumentere selv for at det er rett å fortsette og være sterk. Og det er så viktig at det er de nærmeste. Når fremmede kommer og er positive, så aner de jo ikke hva de snakker om. Men de gangene mamma har sagt. «Jammen, vi gir oss ikke, dette skal vi få til». Så er det så utrolig god støtte å få. Men jeg får også mye av den følelsen av at de rundt meg bare lurer på hvor lenge jeg skal holde på med dette. En gang må man jo gi seg. Men jeg vil finne ut av det selv og at de rundt meg støtter meg i å fortsette så lenge det er det som er mest riktig for meg. Og så lenge klinikken sier at det ikke er noen grunn til å gi seg, så hører jeg på det. En dag så må det jo feste seg eller? Argh… ja, dette ER frustrerende. Men tusen takk for en veldig fin kommentar, som jeg kjenner meg Så godt igjen i.

Legg inn en kommentar