Tungt…

I dag er det 15 dpo og jeg har tatt den første testen denne syklusen. Egentlig helt unødvendig for jeg kjenner på meg at tanta snart kommer og banker på døra. Testen var selvfølgelig negativ. I går hadde jeg en lang og god samtale med verdens beste pappa på telefonen og nå som jeg endelig kan slappe av litt etter flyttingen, så begynte selvfølgelig tårene å renne.

Det er mange følelser som jeg nå kan begynne å kjenne på. Jeg vurderer om jeg får til neste Købentur, det blir iallefall den siste på en stund. En annen viktig begivenhet er at min svigerinne har termin i dag. Jeg gleder meg så utrolig mye til å bli tante, jeg er spent, jeg sitter og gråter her bare jeg tenker på det. Jeg gleder meg til å holde mitt tantebarn i armene, men samtidig, så vet jeg ikke om jeg klarer det uten å bryte sammen. Derfor gruer jeg meg også. Jeg vet ikke om jeg klarer å være en søster for broren min og jeg vet ikke om jeg klarer å være svigerinne for henne og tante til barnet… akkurat nå.

Akkurat nå er det en ting jeg klarer bra, og det er å holde tankene vekk fra barn. Det eneste jeg klarer er å fokusere på er hverdagen min her og nå. Jeg kan gå på jobb, glede meg over å ha flotte kolleger og elever og jeg kan drive på hjemme i leiligheten min for å få det fint rundt meg her. Så lenge jeg gjør det, har jeg det strålende. Men jeg vet ikke om jeg klarer å sette meg ned å ta alle følelsene virkelig innover meg. Den dagen barnet blir født, vet jeg at det kommer, enten jeg vil eller ei: Følelsene. Hvordan skal jeg klare å være den jeg ønsker å være da, når jeg selv ikke får være det jeg aller mest ønsker?

Den eneste familierollen jeg føler å mestre oppi alt dette er rollen som datter, men foreldra mine er selvfølgelig helt oppi skyene begeistret over den nye rollen som besteforeldre. Jeg VET at jeg ikke skal tenke slik, men jeg kjenner et stikk av sjalusi. Ikke ovenfor broren min og hans kjære, for jeg unner dem dette og alt annet godt. Jeg blir missunnelig fordi det er ikke er mitt barn som blir mamma og pappas første barnebarn…. herregud hvor barnslig jeg er. Det hadde hjulpet så utrolig mye om jeg bare hadde fått en positiv test i dag. Det hadde faktisk gjort alt annerledes og jeg kunne svevet rundt på en rosa sky og bare gledet meg over alt det fantastiske som skjer rundt meg for tiden, for det er mye.

Ønskemor

13 Comments:

  1. Uff, noen ganger (stort sett?) henger ikke følelsene sammen med fornuften og slik er det bare. Noen ganger er det lov å legge seg ned å si: "fy fader, dette suger!" Men, jeg tror at du blir en fantastisk tante selv om du må føle på disse følelsene. Følelsene blir ofte store og vonde nå man sitter og kjenner på dem, og frykter dem, men i det store perspektiv så ordner det seg som regel. Jeg håper broren din er klar over hva du er igjennom slik at han har det i bakhodet selv i sin egen lykkerus, og at du har noen gode venner rundt deg som du kan støtte deg på, for familien din vil sikkert være opptatt av dette nye barnet en stund fremover. Ønsker deg alt godt!

  2. Uff jeg har så vondt av deg! Du skal ikke ha dårlig samvittighet for at du føler som du gjør!Det er helt naturlig at du føler missunnelse, og at du ønsket å være den som først fikk gi foreldrene dine et barnebarn! At det er ekstra sårt nå skjønner jeg kjempegodt! Alle gleder seg over babyen som skal komme, og det er jo helt naturlig, men det blir ekstra vondt for deg som så gjerne skulle bært på en liten skatt selv! Betyr jo ikke at du ikke gleder deg til å bli tante og ønsker både baby og foreldrene alt godt!Godt å høre at du har masse å engasjere deg i både med leiligheten og med jobben! Det værste er å bli sittende for mye å tenke! Om noen dager/uker er jeg sikker på at du føler deg bedre og mer positiv igjen! Det blir din tur snart 🙂 Trøsteklem fra Gro

  3. Kramar till dig! Mitt försök (nr 7) funkade inte heller :'(

  4. Stor klem til deg! Rakk selv å få intet mindre enn 3 tantebarn mens vi selv prøvde å bli gravide så den følelsen kjenner jeg såååå godt!

  5. Jeg håper det snart går din vei, det hadde jeg unnet deg! 🙂

  6. Hei!Dette er nok ikke NOEN trøst i det hele tatt! Men min storebror fikk barn før meg, selv om vi hadde prøvd i flere år og de ble gravide på første forsøk. Min trøst ble at da ble mamma og pappa farmor og farfar først, og så kunne de glede seg til å bli mormor og bestefar til mitt barn senere. For jeg tror at samme hvor god kontakt man har med en svigerdatter, så er det en helt annet følelse når din egen datter får barn. Jeg er kanskje rar, men man finner på de rareste ting for å trøste seg selv og holde seg selv gående! Da min nevø ble født var jeg midt i mellom to IVF-forsøk, men han var så liten, så fantastisk og sååå nydelig at alle tanker ble HELT borte!Nå får du kjenne på den FANTASTISKE tante følelsen først 🙂 Og så får man god trening i bleieskift, mating og trilleturer før det er ens egen tur. Måtte det bli din tur snart…Du nevnte tidligere at det var like stor sjanse med "din måte" som "vår måte" Men jeg kan ikke skjønne at det er like stor sjanse når man på IVF faktisk putter inn perfekte befruktede egg som "bare" trenger å feste seg…hmmm. Kanskje jeg har gått glipp av noe vesentlig 😉 Gå ut og nyt sola, det hjelper uansett følelser 🙂

  7. Ånei, det var kjempetrist å lese. Og veldig godt skrevet! Kan virkelig sette meg inn i hvordan du opplever denne vanskelige situasjonen. Før "tante-rød" kommer er det fortsatt lov å håpe…God klem fra november

  8. Tusen takk alle sammen. Det er så godt å ha dere som virkelig forstår hvordan jeg har det. Jeg trur ikke det er så lett for folk som ikke har vært gjennom dette selv å vite hva jeg går gjennom. Jeg får bare bite tennene sammen og gå på med krum rygg og møte virkeligheten. Man har jo tross alt ikke noe annet valg og da er det lurt å gjøre det beste ut av det, ellers kan det bli vel tøft. Jeg skal prøve så godt jeg kan.

  9. HUff… tenker på deg, skjønner faktisk hvordan du tenker, å det er ikke noe å skamme seg over. Vi er også prøver om dagen selv om det er på den "normale" måten. Endelig i starten av juli fikk vi 2 streker på testen, men neei den gleden varte ikke lenge…. hadde MA nå i midten av august:( men vi fortalte mine svigers om den gledlige nyheten, og de ble såååå glade, så gikk det slik :/ De gledet seg vilt til dette første barnebarnet. og selvsagt nå som dette gikk galt har min svigerinne også funnet ut att de vill prøve… jeg er desperat etter og få det til først, føler meg som en tulling faktisk. men av og til tror jeg vi rett og slett desperate og sammen med det egoistiske. Derfor er det godt og høre om fler som tenker litt "ego" av og til.. Åpnet bloggen din idag, og mens jeg ventet på den skulle åpne krysset jeg faktisk fingrene for deg.. Ønsker deg masse lykke til vidre..

  10. Skjønner deg veldig godt jeg. Og jeg har fem barn. Selvfølgelig så synes du at du også fortjener denne lykken. Du blir nok en god mor. Det tar bare litt lengre tid enn du hadde tenkt. Jeg heier på deg:) Og du blir nok en herlig tante;)

  11. Åh 🙁 Sender over en trøsteklem!Tro meg, du kommer til å elske tantebarnet ditt. Min lillesøster fikk før meg, jeg ønsker meg jo også så inderlig barn, men de kommer liksom ikke av seg selv. Men jeg er veldig glad for denne pjokken, som er litt min også :)Skal jo selvfølgelig ikke sammenlikne, for jeg prøver ikke bli gravid. Men du skjønner sikkert hva jeg mener.. Uansett, jeg heier fortsatt på deg og dyreparken legger de jo ikke ned med det første! 🙂

  12. Huff! Selvfølgelig har du både lov og rett til å føle misunnelse! Det er bare sånn det er det, når du ønsker noe så sterkt selv og må stå og se på at andre får det. Du unner dem jo å bli foreldre og besteforeldre, men du har lov til å la din egen lengsel slippe til også.Det eneste jeg kan love deg er at du kommer til å elske tantebarnet ditt det øyeblikket du får det i armene og da kan du jo la tårene dine gå for å være lykketårer på deres vegne…

  13. Mari-Anne: Ja, akkurat slik er det. Jeg vet at du har rett og i dag har jeg hatt en lang og god samtale med broren min… fine mannen… kjenner meg så godt og forstår meg. Alt kommer til å gå bra til slutt

Legg inn en kommentar