• Få nye innlegg på epost

Guttene heter…

Guttene er klar for livets første biltur på vei ut fra sykehuset etter fire døgn på barsel.

Mens jeg lå på sykehuset skrev jeg et innlegg der jeg publiserte navnene jeg så for meg at guttene skulle få. Jeg følte meg virkelig så sikker på de navnene at jeg så ingen grunn til å la være å dele dem med dere. Der fikk dere også vite hva Storkfrøken egentlig heter.

Det tok ikke veldig lang tid før jeg ble usikker på navnene. Jeg har hele tiden visst at de skulle ha dobbeltnavn begge to, og ett av de fire navnene jeg da tenkte på var jeg helt sikker på. Men resten ble jeg gradvis mer usikker på. Da de ble født var jeg fremdeles bare helt sikker på det ene, første navnet til tvilling 1.

Etter fødsel kom jeg ganske raskt fram til det første navnet til tvilling 2 og veldig lenge har de bare blitt hetende de to navnene. Det gikk en hel måned før jeg ble helt sikker på alle fire navnene. I anledning månedsbursdagen deres registrerte jeg derfor navnene på altinn og var så strålende fornøyd at jeg la ut dette bildet på facebook:

Men nå har jeg et problem. Jeg vil ikke bruke navnene deres her på bloggen. De må få sine egne kallenavn slik som Storkfrøken har fått. Men jeg vet ikke helt hva det skulle være for noe. Så derfor spør jeg dere nå om forslag. Jeg har tenkt mye på at de ble til av embryoer som har vært frosset ned. Så kanskje noe som trives i veldig lav temperatur? Det er mange som kaller barn av frosne embryoer for “eskimoer”. Selv kaller jeg dem veldig ofte for “Lille Storebror” og “Store Lillebror” nettopp fordi han som er minst kom først og motsatt. Men jeg vet ikke om det er det jeg vil bruke her på bloggen. Hva synes dere?

Beklager

Mine to nyfødte vakre skatter. Tvilling 1 til høyre og tvilling 2 til venstre. Foto: Eva Rose

Igjen må jeg beklage om jeg kanskje har feilvurdert når jeg skrev dette innlegget. Når jeg ser på det nå, så skjønner jeg hvorfor dere reagerte. Jeg vil prøve å forklare hva jeg har tenkt, så får det være opp til dere å avgjøre hva dere mener. Jeg tenker iallefall ikke at jeg har gjort noe veldig galt. Hensikten har vært god og jeg håper jeg klarer å få formidlet det jeg ønsker å formidle.

Jeg må også beklage siste ukes fravær på bloggen. Som sagt ble jeg forkjølet forrige uke og igrunnen har jeg hatt tøffere forkjølelser… trodde jeg… Forkjølelsen gikk over i en pinsehelg med to gutter som hadde økedøgn, en storesøster som også trengte mammaen sin og deretter bihulebetennelse som sitter i enda. Jeg forsøker å fullamme, men måtte gi meg litt på det. Jeg tror nok ikke fullamming hadde vært noe problem for meg dersom jeg kunne amme og amme og amme slik man bør når de har økedøgn. Men situasjonen min tillater ikke det. Jeg prøver heller å ta det igjen når Storkfrøken er i barnehagen. Det blir litt morsmelkserstatning også da. Jeg må nok innse at jeg må pumpe en del, selv om jeg synes det er gruelig kjedelig. Så lenge de får die en del og en god del morsmelk så sier jeg meg fornøyd med det når det betyr at alle tre barna har det bra. Mamming foran amming.

Men tilbake til hvorfor det forrige innlegget ble som det ble:

Først vil jeg si litt om hvorfor jeg blogger i utgangspunktet. Det handler ikke om underholdning. Men det handler først og fremst at jeg har noe på hjertet som jeg vil si. Det får jeg formidlet med varierende hell og mye av det jeg ønsker å si, får jeg aldri tid til å begynne på en gang… men en dag kanskje….

Jeg føler selv at jeg ikke er en supergod skribent. Men jeg prøver og jeg lærer stadig noe nytt ved å lese en del og skrive selv. Når det er sagt, så får man heller ikke formidlet det man ønsker til mange mennesker dersom man ikke klarer å underholde noe med skrivingen sin. Skriver man kjedelig, vil ingen lese. Så jeg må si at det ER et mål for meg å skrive så godt at flere vil lese bloggen min. Det er kun på den måten jeg kan nå ut til flere med det jeg ønsker å si. Sånn er det bare. Jeg må finne den gode balansen på hva jeg utleverer av mitt private liv og barna sitt liv. Det er en hårfin balanse og siden denne balansen ofte er helt umulig å treffe, så burde jeg kanskje slutte å blogge nå som barna er her og jeg ikke er en anonym person. Men jeg har valgt å fortsette fordi jeg tror at barna har godt av at temaet jeg skriver om blir normalisert. Det tror jeg at jeg bidrar til ved å skrive blogg og ved å stille opp i media. Jeg skulle ønske flere gjorde det, men jeg forstår også hvorfor ikke det er for alle.

Først og fremst har det vært viktig for meg å skrive om det å bli selvvalgt enslig mor med bruk av donor. Det sier seg vel selv. Men da jeg ble gravid med tvillinger, så opplevde jeg mye uvitenhet om hva et tvillingsvangerskap er. Både på den ene og den andre måten. Derfor har jeg nå også et ønske om å få formidlet litt mer om det å gå med tvillinger. Og helt sikkert etterhvert om det å være mor til tvillinger og særlig alenemor til tvillinger pluss en storesøster.

Da jeg gikk gravid, møtte jeg mange mennesker som tilsynelatende tok det som en selvfølge at jeg kom til å få premature barn tatt med keisersnitt. Jeg skal innrømme at jeg selv også trodde det var veldig høy sjanse for det. Heldigvis er det ikke helt slik. Det er veldig stor sjanse for å gå til termin, eller nesten helt til termin da. Tre uker før termindato regnes jo som termin. Men samtidig er det ingen selvfølge og man ER i et risikosvangerskap som ikke likner et enlingesvangerskap på noen måte. Man MÅ ta noen forsiktighetsregler for å øke sannsynligheten for at det går bra. Noen få kan leve ganske normalt som gravid med tvillinger i magen og gå helt til minst tre uker før termindato. Men hvem det er, kan jo ikke være godt å vite. Derfor bør alle tvillinggravide være litt ekstra forsiktige mener jeg.

MEN når jeg skriver at man bør være forsiktig, så er det heller ingen grunn til å gå å bekymre seg. Det gagner nemlig ingen og aller minst deg selv. Da jeg ble innlagt på sykehus tok jeg det med knusende ro (sånn bortsett fra at jeg savnet Storkfrøken). Jeg hadde heldigvis lært mye mer om tvillingsvangerskap på den tiden jeg hadde gått gravid, enn det jeg visste om det helt i starten av svangerskapet. Jeg visste at jeg var i de tryggeste hender på sykehuset og at uansett så kom det til å gå så bra som det kunne. Jeg visste hva jeg kunne gjøre for å holde dem lengst mulig i magen og jeg visste at dersom det skjedde, det jeg ikke kunne kontrollere, så var jeg i det beste hender på den tryggeste plassen. Babyene mine kom det til å gå bra med uansett. Det visste jeg.

Jeg visste at, jo, de kunne bli født for tidlig. De kunne få fødselsskader. De kunne bli veldig premature. Det kunne være de trengte mye hjelp i starten og at de kunne få en del senskader og problemer. Men jeg visste, og jeg vet, at et fullverdig liv og et liv verdt å leve kan man ha på tross av alt dette. Jeg visste også, at i verste fall kunne en eller begge dø. Men heldigvis så visste jeg også at sjansen for det var veldig liten. Kunnskapen gjorde meg trygg på det. Disse risikoene finnes jo dessuten i alle fødsler og svangerskap. Og ikke minst – jeg visste at det beste jeg kunne gjøre, var å ta det hele med ro og overlate hendelsene til skjebnen. Om jeg tok det rolig og var trygg, så var sjansen enda større for at det skulle gå bra. Jeg visste at, dersom jeg stresset og dersom jeg stadig gikk og tenkte på alt som kunne gå galt, så ville det i verste fall gjøre situasjonen verre. Uansett, så ville jeg selv bli helt utslitt av det. Jeg trengte alle kreftene til det som skulle komme. Derfor tok jeg sykehusinnleggelsen som en gylden anledning til å “kose” meg litt. I den grad man kan kose seg på sykehus. Jeg gjorde ting som ga meg gleder. Jeg syslet med ting jeg liker på pc’n (og det kan jeg kose meg med leeenge), jeg strikket, hørte på radio, kikket litt på tv, selv om det ble lite tid til det, og jeg tegnet og øvde på håndskrift (caligrafi og brush lettering). Ting jeg visste med sikkerhet at jeg ikke kom til å få tid til på lenge etter fødsel.

Da jeg begynte å blogge i 2011, fulgte jeg mange større og mindre blogger. Blant annet ei som blogget om å miste sitt barn i fødsel på grunn av en sykehustabbe. Jeg leste og jeg gråt, og jeg utviklet en angst for å føde og redsel for å oppleve det samme. Jeg ville ha barn, men jeg var livredd for å føde og jeg følte ikke at sykehuset var noen trygg plass. I mitt første svangerskap hadde jeg nok gjerne tatt et keisersnitt om jeg kunne. Men heldigvis fikk jeg hjelp til å innse at det tryggeste for oss begge var å føde vaginalt. Det fikk jeg gjennom å lese, lytte og lære. Det var litt jobb å bli kvitt fødselsangsten, men jo nærmere fødsel jeg kom, jo tryggere følte jeg meg. Fødselen opplevde jeg som fantastisk og det kvittet meg med de siste restene av angst. Heldigvis. Takket være et fantastisk sykehus, med rolige, profesjonelle folk som virkelig var mennesker midt oppi det hele. Selv om det ble en tøff fødsel, så var det en fantastisk opplevelse og jeg følte meg ikke redd et sekund. Det tror jeg er viktig. Å være redd er ikke noe godt utgangspunkt for en fødsel. Om fødekvinnen klarer å slappe av, så gir det de beste forutsetninger for en god fødsel.

Da jeg ble gravid med tvillinger, ble jeg medlem i tvillingmødregrupper på facebook. I tvillingmødre 2017 fikk jeg følge mange tvillinggravide og jeg lærte masse. Jeg lærte at man fint kan gå til termin og dersom man ikke gjør det, så går det også stort sett bra. I de aller fleste tilfeller føder man to friske barn. Mange kan reise hjem fra barsel etter kort tid og noen må bli litt lenger uten at det er noe dramatisk ved det. Jeg opplevde også noen få historier der det ikke gikk så bra. Utrolig trist, vondt og vanskelig. Det er klart det gikk inn på meg. Men jeg klarte å se at de var i et veldig lite mindretall. Jeg så statistikken og følte meg mer og mer trygg. Kunnskap altså…. kunnskap! Så utrolig langt man kommer med kunnskap. Jeg er så takknemlig for at jeg slapp å være redd og for disse to vakre guttene som ligger og sover så søtt i dagsengen min akkurat nå. Friske og fine.

Derfor ble det en cliffhanger i forrige innlegg. En cliffhanger der det virker som at tvilling 2 svever mellom liv og død. Det gjorde han aldri. Jeg visste det. Men allikevel var det ingen løgner i innlegget. Han kom ut blå, slapp og livløs og det gikk kun sekunder før legen beordret han ut til barnelege. Det er sant. Virkeligheten kunne virke så dramatisk som avslutningen på innlegget virket. Men kunnskapen jeg hadde gjorde meg trygg. Heldigvis. Jeg visste fra øyeblikket han ble tatt ut til barnelegen at det kom til å gå veldig bra. Jeg visste at det ikke kom til å gå lang tid før han var inne på brystet mitt igjen. Jeg visste det ikke fordi jeg har en magisk morsfølelse som bare vet slik. Nei, jeg visste det fordi jeg hadde lyttet til fagfolk og lest og lært om tvillingfødsler. Jeg var godt forberedt på at nettopp dette kunne skje. Det skjer i veldig mange tvillingfødsler. Så mange tvillingfødsler at det er obligatorisk å forberede tvillingmoren på dette. Jeg hadde også videreformidlet dette til de som var med meg. Jeg hadde sagt fra at det er stor sannsynlighet for at det kan virke dramatisk selv om det ikke trenger å være det. Jeg måtte forberede mamma på at hun mest sannsynlig ikke kom til å kunne klippe navlestrengene slik hun gjorde med Storkfrøken. Det betydde ikke at det var noe galt. Det betydde bare at vi var i trygge hender som gjorde alt de kunne for best mulig start for guttene mine.
En god start kan jeg virkelig skrive under på at guttene mine og jeg har fått. En helt fantastisk start egentlig. Nå er det gått 6 uker i dag og alle de som har ment at dette kom til å bli tøffere enn med Storkfrøken tok grundig feil. Man kan virkelig ikke forutse hvordan barn blir altså. De er jo så ulike. Storkfrøken hadde kollikk og gråt hver ettermiddag/kveld fra hun var ca to uker til hun var ca 8 uker. Hun gråt i mange timer hver dag og jeg travet rundt i huset mitt og prøvde å lindre og roe så godt jeg kunne. Jøjemeg så sliten jeg var. Storkfrøken var av typen som kun sov i bevegelse eller ved puppen på dagtid. Jeg klarte knapt å ordne meg mat. Jeg holdt på å bli helt koko. Selv om hun sov godt på natten, så var dagen og særlig kveldene virkelig utfordrende. Jeg hadde ikke søvnunderskudd, for jeg fikk sove nok totalt sett på natten. Men jeg var så sliten av gråt og uro og at hun alltid måtte bæres eller vugges på dagtid.

Disse to guttene er av et annet slag. De første ukene gikk det kun i soving, spising og bæsjing. Jeg hadde jo fritid! Nå er de litt mer våkne og iblant har de nok litt magevondt og trenger hjelp til lindring. Men det skulle vel bare mangle. Så hvis jeg skal oppsummere de første 6 ukene med ett barn kontra tvillinger  pluss storesøster, så har faktisk livet bare vært fryd og gammen nå i det siste tilfellet. Man kan virkelig ikke forutse hvordan livet blir. Det beste er å ta det som det kommer og ikke bruke energi på å grue seg for det man ikke vet noe om. Utfordringene kommer tidsnok allikevel og da skal iallefall jeg ha nok energi til å gjøre det beste ut av situasjonen.

Katinka

Fødselshistorien – del 3 – tvilling 2

Foto: Eva Rose

I dag skal dere få vite en hemmelighet jeg har gått og bært på. Den nervepirrende avslutningen på fødselshistorien min kommer senere. I dag kommer en avsløring. Sist skrev jeg at den første tvillingen ble født i seteleie og var frisk og fin når han kom ut. Dessverre kunne jeg ikke si det samme om tvilling to. Han ble lagt livløs på magen min og ble fort sendt ut til barnelegen. Hvordan det gikk med han, kommer senere.

Det er en ting jeg har ventet med å fortelle dere om fødselen min. Jeg nevnte noe om en overaskelse. Overaskelsen handler om hvem som var med meg på fødselen. De viktigste som var med, var de samme som var med da jeg fødte Storkfrøken. Nemlig moren min og min fantastiske venninne Mia som reiste helt fra Oslo til Tønsberg for å være der for meg.

Denne gangen hadde jeg med tre personer til. Normalt er det ikke greit å ha med så mange på en fødsel. Men dette var et spesielt unntak som var godkjent av sykehuset og de som var på jobb den dagen. Jeg hadde nemlig med meg fødselsfotograf og et filmteam bestående av to herlige damer. Eva Rose er en dyktig fødselsfotograf og jeg hadde henne som inspirasjon da jeg ba Mia om å fotografere fra Storkfrøken sin fødsel. Jeg er så takknemlig for alle de fine bildene jeg nå har både fra Storkfrøken ble født, og fra tvillingfødselen. De er uerstattelige for meg. Mia satte også opp filmkamera så jeg fikk noen fine snutter da Storkfrøken kom. Film har jeg også denne gangen.

Aftenposten TV har nemlig en serie gående om Eva Rose sin jobb som fødselsfotograf. Før min fødsel var det kommet ut 5 episoder i serien og det var vel planlagt at den 6. episoden skulle ut allerede før jeg fødte, men siden de gikk glipp av en fødsel, så ble det min fødsel som skulle bli den 6.episoden på etterskudd. Man kan trygt si at fødestua mi var full. Fra sykehuset var det to leger, jordmor og to barnepleiere. Snakk om fest!

Filmen har jeg gått og ventet på lenge. Planen var at den skulle komme ut for lenge siden. Men på grunn av forsinkelser så har den latt vente på seg. Derfor har jeg også vært treg med oppdateringer. Jeg ville time det slik at filmen ble publisert sammen med siste del av fødselshistorien på bloggen.

I mellomtiden kan dere jo kose dere med de fem første episodene av serien som jeg og guttene mine avslutter.

Fødselsfotografen episode 5 (Noen episoder krever innlogging for at du kan se de, men denne episoden er iallefall tilgjengelig. Link til tidligere episoder ligger nederst i innlegget)

Klem Katinka

Ps. Bildene i disse innleggene er det Eva Rose som har tatt:
https://www.enestaaendemor.no/planlagt-keisersnitt-volume-1/
https://www.enestaaendemor.no/planlagt-keisersnitt-volume2/
https://www.enestaaendemor.no/min-fodselshistorie-tvillinger/
(Jeg delte dem først i disse innleggene uten å kreditere henne, siden jeg enda ikke hadde fortalt at jeg hadde henne med.)

Fantastiske bilder eller hva?

Edit: Dette innlegget ble skrevet en stund før det ble publisert som alle de siste innleggene mine har blitt. Skrevet i forkant, publisert i ettertid. Siden det har kommet en del reaksjoner på mitt forrige innlegg og siden dette innlegget heller ikke svarer helt på disse reaksjonene, så beklager jeg det. I dag ligger jeg med kraftig forkjølelse med vondt i hodet og bihuler så jeg får ikke skrevet alt jeg har på hjertet nå. Men for å berolige dere som nå er veldig bekymret, så kan jeg si at alt gikk bra med tvilling to. Jeg har to friske gutter som spiser og sover. Tvilling 2 trengte bare å komme seg litt etter en tøff fødsel. Men var frisk og sugde godt av brystet mitt med en gang han ble lagt til. Akkurat som broren sin.

Kort kan jeg si at grunnen til at jeg har delt opp fødselshistorien min er at det ville blitt et altfor langt innlegg om jeg skulle skrive alt på en gang. Jeg skrev alt uken etter fødsel og stresset egentlig veldig med å skrive fordi filmen skulle egentlig komme ut ganske fort. Men så ble den forsinket og dermed måtte jeg prøve å spre innleggene utover slik at jeg etter planen skulle publisere det forrige innlegget akkurat idet filmen ble publisert, slik at dere skulle få en link i innlegget til filmen og få svaret med en gang. Siden det ble så forsinket, så valgte jeg å allikevel dele det forrige innlegget og tenkte at dette innlegget skulle svare på spørsmålene deres. Men det ser jeg jo nå at det ikke gjorde. Det var dumt av meg.

Jeg vil skrive mer utdypende om hva jeg ønsker å formidle med innleggene og filmen om fødselen min senere når jeg kommer sterkere tilbake.

Min fødselshistorie – tvillinger – del 2

I tid er det ikke mye igjen å fortelle om min fødsel. Altså tiden det tok å føde. Jeg er kommet til den siste timen i fødselen min. Alt var klart og det var tid for å presse.

Dette var en risikofødsel. På operasjonsstua sto de klar til å ta i mot meg på øyeblikket dersom det skulle bli nødvendig. Jeg skulle føde tvilling 1 i seteleie og tvilling 2 lå i tverrleie, så hvilken vei han ville komme ut var for tidlig å vite noe om. Det var også umulig å forutse sikkert om han ville komme ut vaginalveien, eller om de måtte hente han ut som en keiser.

Ikke nok med at dette var en tvillingfødsel med første tvilling i seteleie, men tvilling 2 hadde også unormal blodstrøm i hodet og hadde det ikke optimalt. Helsa hans begynte å skrante. Det visste vi og det var en risiko som legene hadde i bakhodet hele tiden. Vi hadde ikke god tid. Tvillingene måtte ut fort. Jeg måtte virkelig gi alt jeg hadde.

Stemningen i rommet var spent og alle heiet på meg. Jeg trykket, men følte jeg ikke fikk gitt alt jeg hadde. Legene begynte å stresse. Nå MÅ du trykke hardt, var den klare beskjeden jeg fikk. Den første gutten på vei ut hadde det trangt. Dette kunne ikke stå på lenge. Jeg visste at de vurderte keisersnitt kontinuerlig. Tiden var knapp før jeg eventuelt ville bli sendt ut til operasjonsstua. Jeg skjønte alvoret og ble frustrert. Heldigvis fikk frustrasjonen min gitt fart på kreftene mine. Jeg ga det jeg hadde og enda litt. Jeg hadde så mye smertelindring at det ikke gjorde vondt. Jeg kjente knapt riene, så jeg var litt usikker på når jeg hadde rie så jeg kunne trykke. Jeg kjente knapt at jeg hadde noe som kom ut gjennom underlivet mitt. Men ut kom han. Først rumpa, deretter resten av kroppen, armene og hodet. Han ble lagt på magen min og han skrek. En sprek gutt var han. Stor lettelse, men jobben var ikke over.

Tvilling 1 Foto: Eva Rose

Nå gjensto den mest risikofylte delen av fødselen. Kroppen min hadde nå registrert at den hadde født og dermed visste jeg det var normalt å miste riene. Hvordan skal man få ut en baby uten rier? Tvilling to måtte jo også ut.

Den første tvillingen fikk ikke ligge lenge på magen min før den ble klippet navelsnora av og en lege og en barnepleier sto på hver side av meg og trykket på magen min for å styre den andre babyen i riktig retning nedover. Først forsøkte de å få hodet ned, men de måtte gi opp, og heller få beina ned. Til slutt fikk den andre legen tak i en fot og holdt på den. Og en fot til. Men så fikk jeg ikke mer rier.

Hvordan hadde den lille gutten min det da mon tro? Vi visste at han ikke var helt på topp fra før og nå ble han dratt ut med beina først gjennom den trange åpningen. Det var ingenting jeg kunne gjøre fra eller til annet enn å bare ligge der og ikke spenne meg. Jeg hadde ikke rier, og da var det lite jeg kunne få gjort. De fikk ut bein, kropp og armer, men så var det stopp. De bøyde, snudde og prøvde alle manøvre for å få ut hodet hans, men det satt fast i bekkenet mitt. Bom fast.

Så ble det bedt om tang. De måtte ta gutten min med tang. Jeg har hørt så mye om hvor smertefullt det er. For meg var det ikke det. Jeg hadde fått en god dose epidural og hadde det greit tross alt. Det eneste jeg kunne gjøre var å slappe av og la dem ta seg av jobben. Endelig fikk de ut babyen og han ble lagt rett på magen min. Det var det verste synet jeg noen gang har sett. Kroppen hans var slapp og livløs. Tvillingen som hadde vært mest aktiv i magen min hadde ingen krefter igjen. Han hadde ingen fin rosa hudfarge som man ønsker at babyene skal ha når de kommer ut. Han pustet ikke og han var helt slapp i kroppen. Han lå ikke lange tiden på magen min før de klipte navelstrengen og han ble tatt med ut av rommet for å komme til en barnelege. Tiden som fulgte gikk sakte. Hvordan gikk det egentlig med han?

Som du sikkert skjønner, så gikk det veldig bra. Jeg hadde ikke skrevet dette om ikke det gjorde det. Jeg forteller mer i detaljer om det siden.

Tvilling 2 Foto: Eva Rose

Klem fra Katinka
Edit: innlegget er oppdatert: 30.05.2017 kl. 17.30

Min fødselshistorie – tvillinger – del 1

Nå er jeg kommet så langt i min fødselshistorie at det begynner å bli vanskelig å skrive. Det er tungt rett og slett… det var tøft og heftig… så mye som skjedde. Husker jeg alt? Og, husker jeg det viktigste? Eller sitter jeg og husker på masse uvesentlig? For meg er jo alt viktig. Hele fødselen ligger i hodet som en godt sammenblandet grøt egentlig. Jeg har gått litt tilbake i noen logger og fått skrevet ut hendelsesforløpet fra sykehuset, så jeg skal gjøre et forsøk.

Jeg fortalte før helgen om igangsettelsen. Tidsmessig ser det slik ut:
ca 13.00: Ballongkateter satt og det falt ut igjen før det var gått en time
ca 14.00: Tabelett gitt for å fremkalle rier.
ca 17.00: Jeg har spist middag og slappet av litt… mener bestemt at ingenting har skjedd. Ikke rier iallefall
ca 18.00: Ny vurdering: JØSS! 5 cm åpning og jordmoren måtte tilkalle flere for å se om de kjente det samme. Joda, både to jordmødre og to leger var enige i at her var det 5 cm åpning. Jeg var pr definisjon i aktiv fødsel. Det var bare å sende melding til heiagjengen min som skulle komme og være der på fødsel. Det gjorde jeg klokka 19.00.

Så kommer fortsettelsen:

Jeg fikk føderom etter ikke så altfor lenge og de overvåket både meg og tvillingene. Denne gangen fikk jeg satt inn kateteret til epiduralen med en gang. Det er ganske vanlig med tvillinger. Veldig godt for meg å vite at jeg slapp å vente på det midt i alle smertene og slitet, men før det hele startet. Anestesiminutter kunne være så lange de bare ville da. Jeg slapp uansett å vente i smerte.

Jeg lovte å sende en STOOOR takk til denne usedvanlig kjekke, og morsomme anestesilegen. Jeg tror jeg kunne gjort mye for han om han krevde det for å få satt den nåla altså. Herlehet som han gjorde underverker for min fødselsopplevelse. TAKK! Foto: Eva Rose

Det skjedde ikke mye mer av seg selv, så til slutt avgjorde de å ta vannet. Det tok de ca 22.00. Etter at vannet var gått, så fikk jeg litt mer rier. Endelig litt mer framgang og åpningen ble gradvis større. Deilig å vite at nå gikk det rette veien. Men rundt midnatt stoppet det litt opp igjen… 7cm… dette var kjent for meg. Jeg hadde jo fødselen til Storkfrøken i minnet der det hadde stoppet opp på 7cm. “Er det sånn kroppen min skal være liksom?” tenkte jeg. “At det ikke skal være mulig å få god framgang etter 7 cm da?” Jeg så for meg en lang natt med 7 cm. Jeg tenkte for meg selv at klokken kom nok til å bli langt ut på neste formiddag før jeg kunne ligge med tvillingene mine i armene.

De forsøkte å gi meg drypp for å få bedre rier, men det resulterte bare i for mange rier, så de måtte ta det av igjen. Denne gangen ble jeg ikke sint. Jeg syntes rett og slett ikke åpningsriene var like ille denne gangen. Mulig jeg hadde fått litt epidural da siden jeg følte det, men jeg er rett og slett usikker.

Heldigvis så varte det ikke så lenge at det stoppet på 7cm. Det tok seg opp igjen sakte, men sikkert. Når klokka var litt over 5 på morningen var endelig åpningen på 10 cm. Nå måtte vi bare vente litt til. Selv om jeg hadde full åpning, så var nemlig ikke rumpa til tvilling 1 kommet helt ned enda. De ville at den skulle komme helt ned før jeg fikk trykke.

Da SOVNET jeg!!!!!! Er det mulig da? Joda, det var det. Jeg fikk en god dose med epiduralen da. Så jeg kjente faktisk ikke mer til riene. Dermed sovnet jeg. Det var nok veldig godt for meg. Men jøjemeg så forvirret jeg var da jeg våknet og legene sto der og ville sjekke meg, fordi de trodde at det var klart for å trykke. “HÆ?” sa jeg. “Jeg kan jo ikke trykke uten rier”. “Men du har rier” var svaret jeg fikk. Jeg tittet opp på skjermen og så at det stemte. “Men jeg kjenner dem jo ikke. Hvordan er det mulig da?” lurte jeg på. “Jo, du har fått en del epidural” var svaret. “Og du har sovet godt”. “Har jeg sovet?” Jeg må jo ha sett utrolig forvirret ut. Jeg VAR forvirret. Skjønte rett og slett ingen ting og jeg var iallefall ikke klar for å trykke ut noen unger NÅ. “Hvor lenge har jeg sovet da” spurte jeg og fikk til svar at jeg hadde sovet omtrent en time. Herlehet så forvirret jeg var. Jeg var så absolutt ikke klar for å trykke. Jeg hadde nok sovet ganske godt, og egentlig kjentes det ut som at jeg gjerne kunne sove litt til. Kanskje ikke så rart igrunnen.

Så da var det tid for ny sjekk. Joda, nå var det i tillegg til full åpning, en stykk babyrumpe som var kommet helt ned under spina. Ikke helt til bekkenbunnen, men godt nok til at det ble avgjort at det bare var å sette igang. Jøjemeg.

Er du klar for fortsettelsen? Det er ikke jeg. Nå trenger jeg en ny pause i skrivingen. Og så er det helg og da gjelder kanskje det samme som sist helg, at jeg rett og slett ikke finner tid til å skrive. Sånn er det. Dere får bare smøre dere med tålmodighet. Så lover jeg å fortelle resten så snart jeg har mulighet.

Katinka

Da Storkfrøken kom til verden – min fødselshistorie

Så gikk det noen dager igjen. Helgen ble hektisk og veldig hyggelig med mye Storkfrøkentid og besøk fra familie og venner. Jeg liker å planlegge litt hyggelige ting for Storkfrøken når det er helg. Ukene med barnehage raser jo avgårde. Så helgen blir viktig kvalitetstid og tid til å gjøre ting vi ikke rekker iløpet av hverdagene. Jeg synes helgene er slitsomme, selv om de er hyggelige, så da er det godt med noen rolige hverdager også. Neste uke er det både kristihimmelfartsdag og inneklemt dag med planleggingsdag i barnehagen, så da blir det virkelig en slitsom langhelg. Jeg får bare lade opp. Jeg synes 17.mai feiring også ble i overkant slitsomt. Det er så mye som skal bli klart før en slik feiring også, så mandagen og tirsdagen ble ikke akkurat rolige de heller. Derfor har jeg ikke fått skrevet noe mer før i dag.

Som jeg skrev i forrige del i min fødselshistorie, lå jeg på sykehuset og ventet på at ting skulle starte og mimret tilbake til den gangen for litt over to år siden da Storkfrøken kom til verden. I dag tenkte jeg å fortelle dere om den gangen jeg fødte henne. Jeg tror den kanskje vil gi en forklaring på hvorfor jeg så gjerne ønsket å føde vaginalt også denne gangen med tvillingene. Men ut fra denne historien, så vil dere nok også forstå at jeg ikke så på en vaginal fødsel som en enkel utvei. Fødselen til Storkfrøken var rett og slett ganske slitsom, men også helt fantastisk. Jeg fikk virkelig kjenne på min egen styrke og utholdenhet og følte virkelig at det var noe jeg fikk til bra. Selv om jeg gjerne ville gi opp underveis.

Mens jeg lå på sykehuset tenkte jeg også mye på at jeg bar tvillinger og at det pr definisjon var høyrisiko. Jeg tenkte på alle de andre tvilling-gravide og -mødrene jeg hadde pratet med på facebook den senere tiden. Det var ikke alle som fødte uten komplikasjoner. Enkelte kunne fortelle om dramatikk som hadde endt opp med traumatiske hastesnitt… eller katastrofesnitt som mange av dem kalte det. Klart at det gjorde meg skremt. Men intuisjonen min sa meg at jeg ikke hadde noe å frykte. Jeg følte meg så utrolig trygg på dette sykehuset. Alle jeg hadde møtt der hadde vært så trygge og profesjonelle, så det var virkelig vanskelig å se for seg at noe kunne gå galt.

Ja, så var det fødselshistorien fra den gangen jeg fødte Storkfrøken. Jeg hadde jo termin på min 38-årsdag den gangen, men hadde håpet på at hun ville komme noen dager før. Kom hun etter min dag, så ville jo min dag for alltid forsvinne i forberedelser til hennes bursdag. Kom hun før, så kunne min dag være en gyllen anledning til å spise kakerester.

Men bursdagen min kom uten noe tegn til at det nærmet seg. Da håpet jeg hun ville vente noen dager til. Jeg nøt rett og slett å gå høygravid med henne så jeg kunne gjerne nyte det noen dager til og kjenne på de deilige sparkene fra henne. Jeg skulle også “bare” montere ferdig det jeg hadde strikket til henne (det ligger fremdeles umontert for å si det sånn).

Jeg hadde litt gjester på bursdagen min. Først fine Lone og da hun hadde gått, var jeg klar til å motta de neste gjestene; ei annen venninne og hennes datter. Men rett før de kom skjedde det noe. Magen gjorde plutselig vondt. En skikkelig vond kynner liksom. Men det kunne da ikke være rie eller? Mamma hadde sagt at rier gjorde vondt i ryggen. Hvis jeg ikke hadde vondt i ryggen, så var det ikke rier, mente hun. Jeg hadde ikke vondt i ryggen, så jeg tok det helt med ro og tenkte at dette ikke var virkelige rier… kanskje bare noe slags forvarsel om at det snart skulle skje noe, tenkte jeg. Men gjestene jeg hadde på besøk mente nok at jeg burde reagere, for det så visst ikke helt godt ut mot slutten av visitten og de vonde takene kom ganske regelmessig. Jeg tok tiden mellom takene for sikkerhets skyld, så jeg tenkte jo at jeg skulle ringe føden når de kom veldig hyppig. Sånn for sikkerhets skyld. Men jeg trodde nok ikke noe på at det var rier.

Jeg fikk pappa til å hente meg så jeg iallefall var oppe hos foreldrene mine dersom det skulle skje noe mer, og da jeg kom dit var broren min der, og han beordret meg rett til sykehuset. Han var ikke i tvil og han hadde jo vært med på to fødsler før. Vi ankom sykehuset på kvelden og jeg måtte vente litt før jeg ble sjekket, men da jeg endelig ble sjekket, hadde jeg fire cm åpning og var faktisk allerede i aktiv fødsel. Godt jeg hadde dratt altså. Vel vitende om min mors opplevelser med styrtfødsel regnet jeg med at dette skulle gå unna og var ganske sikker på at Storkfrøken ville rekke å komme før midnatt slik at vi fikk bursdag på samme dag. Men nå har jeg lært at man aldri skal ta for gitt at man er lik sin mor når det kommer til fødsel. Iallefall ikke jeg.

Neste gang jeg ble undersøkt noen timer senere tror jeg at jeg allerede var oppe i 7 cm, så jeg var fremdeles nokså sikker på at dette skulle gå fort. Men så snudde det og tok forferdelig lang tid før det skjedde noe mer. Det var 7 cm og 7cm og 7 cm…. himmel så irriterende altså. Jeg lå praktisk talt hele natten med 7 cm. Da blir man lei altså. Riene var jo ikke akkurat behagelige, og så lenge det var framgang å spore, syntes jeg liksom ikke det gjorde så mye at det gjorde vondt. Jeg fikk jo belønning for smertene. Men etter maaange timer uten framgang begynte jeg å bli sliten og lei. Når hun så sjekket og mente jeg hadde 6cm åpning ble jeg rett og slett forbandet. Da måtte hun gjøre noe. Hun satte meg på drypp for å få kraftigere rier. Å FY FADER sier jeg bare. DA ble jeg sint da. Det gjorde så himla vondt! Det var nok ikke lenge etter dette at hun mente jeg burde få epidural. Men for meg føltes det som en evighet. Og ikke nok med det: etter at det var bestemt at jeg skulle få epidural, så måtte vi jo vente på anestesilege og det varte og rakk enda lenger. Til slutt var det en fra anestesi som stakk hodet inn og sa at de skulle komme til meg om 15 min. Glede. Jeg kikket på klokken for å telle ned. Men 15 minutter ble iallefall 45 minutter før de kom. Nå har jeg lært at anestesiminutter er helt annerledes enn minutter for oss vanlige folk.

Når anestesilegen endelig kom, fikk jeg satt epiduralen og når den hadde begynt å virke ble jeg straks mer optimistisk. Det var så utrolig godt å slippe å kjenne på den smerten. Da fikk jeg vel sikkert mer drypp og jeg kunne slappe litt av, så tok det ikke så lang tid før alt egentlig var klart til å trykke. Alt, bortsett fra en ting; Storkfrøken var ikke klar. Hun hadde fått lav puls og hadde det ikke helt bra. Derfor kunne jeg ikke presse enda, men bare roe helt ned, slik at hun fikk kommet seg. På dette tidspunktet var fødestua mi fylt seg opp av folk. Jeg aner ikke hvor mange som var der inne til slutt… men det føltes som en skikkelig stor heiagjeng. Dette kunne visst bli heavy greier. De hadde gjort klart vakuum for det var neimen ikke sikkert at jeg ville klare å få henne ut selv, med svake rier. I ettertid viste det seg også at hun hadde kommet ut med armen sammen med hodet som supermann. Ikke rart at dette ble heftig.

Når jeg ENDELIG fikk lov til å trykke, hadde jeg hentet krefter fra en annen dimensjon føltes det som. Ikke tale om at de skulle ta ut jenta mi med vakuum altså. Dette skulle jeg søren meg klare selv. Trykkingen gikk som en drøm. Dette klarte jeg virkelig! Jeg følte meg som verdens sterkeste kvinne. Her ble det ikke snakk om noe vakuum nei, og ut kom hun. Verdens vakreste lille skapning. Fy søren for et adrenalinkick det var å klare dette uten vakuum. Jeg følte meg som superwoman. Det var rett og slett en helt syk opplevelse. Jeg hadde aldri trodd underveis at avslutningen kunne føles så perfekt og bra når veien dit hadde vært så langvarig, slitsom og smertefull. Men sånn er det visst ofte med vaginal fødsel. Det vondeste er jo faktisk åpningsriene sier de. Mens pressriene ikke kjennes helt på samme måte. Men hva kan jeg si om det som fikk en god dose med epidural? Vel, uansett så spiller det ingen rolle. Man kan uansett ikke sammenlikne fødsler. Jeg var helt euforisk etter hele opplevelsen og av synet av Storkfrøken som lå der så fredelig på brystet mitt. Alt var helt perfekt og fullkomment. Jeg kunne ikke ønsket meg en bedre fødsel slik jeg hadde det akkurat da, selv om den på alle måter var annerledes enn hva jeg hadde sett for meg. Vekk fra hukommelsen var all smerten og slitet. Jeg husket kun den siste timen, som var seiersetappen.

Den første rien hadde jeg ca 17.30 og jeg kom nok inn på sykehuset rett etter klokka ni på kvelden og rundt ti hadde jeg fire cm. Rundt ett fikk jeg føderom og da hadde jeg 7 cm åpning. 7 cm åpning hadde jeg fremdeles på morgenkvisten. Hva som skjedde videre utover dagen husker jeg ikke i tid rett og slett. Men hun kom ut 13.20. Så det gikk en god del timer ja og absolutt ingen styrtfødsel som var det jeg hadde sett for meg og nesten fryktet… jeg vet ikke om dette var veldig mye bedre egentlig.

Tenk at bak hvert eneste menneske du møter på din vei finnes det en mor som har vært gjennom en slik hinsides opplevelse. Det ga meg en ny respekt for livet. En enda sterkere følelse av hvor mye et menneske faktisk er verdt. Klisjé ja, men det får så være. Det er jo ikke mindre sant for det.

Dette var altså det jeg lå og tenkte på etter at jeg hadde blitt satt igang og ventet på riene på sykehuset nå i slutten av april. Jeg tenkte med glede på den gangen jeg hadde slitt meg gjennom så mange timer før Storkfrøken plutselig var der. Jeg var så utrolig spent på hvordan det ville bli denne gangen med tvillinger. Jeg visste at dette kom til å bli helt annerledes. Jeg regnet vel egentlig bare med at det kom til å bli mye tøffere med tvillingene. Men jeg visste jo allikevel at uansett hvor tøff en fødsel kan være, så kan man legge den bak seg og heller fokusere på det nye familiemedlemmet og gledes over det.

Jeg var klar for tvillingfødsel… eller så klar man kan bli. Jeg følte meg ikke veldig klar for fødsel, men jeg følte meg veldig klar for å slippe å gå gravid lenger og heller få lov til å starte på resten av livet, og hverdagen med Storkfrøken og de to små guttene. Fødsel kunne jeg ikke klargjøre meg til. Måtte bare ta den som den kom. Det hadde jeg gjort en gang før, så jeg visste at jeg ville klare det igjen… på et eller annet vis. Jeg slapp alle tanker om hvordan jeg ønsket at det skulle bli og åpnet meg opp for det som måtte komme og i full tillit til alle de fantastiske menneskene som jobbet der.

 

Igangsettelsen og magevideo

Det er tid for ny episode i min fødselshistorie. Ja, for nå tror jeg dere har skjønt såpass at denne siste uken i april endte med fødsel. Jeg tar dere gjennom min fødselshistorie i små drypp. Skulle jeg skrevet alt dette i ett innlegg, ville det blitt så gruelig langt at jeg heller har valgt å porsjonere det litt utover. Jeg kan love dere fortsatt spenning. Faktisk helt til siste innlegg er det spenning og etter det har jeg enda en overraskelse på lur. Jeg tror ikke dere blir skuffet etter all ventingen. Jeg skjønner at dere er spente. Men jeg kan love dere at jeg er kanskje den som er aller mest spent på den siste overraskelsen. Jeg har nemlig ikke sett den selv enda, jeg vet bare at den kommer. Det er en viss fare for at tårer blir felt.

Så var jeg altså kommet til igangsettelsen. De startet med å sette inn et ballongkateter. Det vil si at de setter inn et vanlig urinkateter (slik jeg har forstått det) og fyller det med vann innenfor livmorhalsen. Når livmorhalsen er tilstrekkelig myk og åpen, så vil ballongen falle ut. Dersom det går lang tid før den faller ut, så betyr det at det ikke har vært veldig modent i forkant. Men faller den raskt ut, så er det et tegn på at her var det allerede ganske modent før den ble satt inn. Min falt ut veldig fort. Så det var jo et godt tegn. Men jeg hadde ingen rier. Jeg fikk så en tablett som skulle få riene i gang og dermed var det bare å vente. To timer gikk uten en eneste rie. Noen kynnere hadde jeg, men det hadde jeg jo hatt lenge og disse var ikke noe annerledes. Men litt vonde var de. Akkurat som de hadde vært en god stund allerede. De kom ikke hyppig heller. Mens jeg ventet drømte jeg meg tilbake til den gangen for litt over to år siden da Storkfrøken kom til verden. Tenk at jeg snart skulle få oppleve dette igjen.

Det var noen tårer som rant da lille vakre Storkfrøken ble lagt på brystet mitt første gangen.

Etter to timer, så skulle jeg få en ny tablett. Men heldigvis var det en smart jordmor som fant ut at hun kanskje skulle sjekke livmortappen først. AU! fyttekatta så vondt det gjorde altså. Hun kjente og hun kjente og funderte og funderte, men hun sa ingenting. Hun så rett og slett ut som et stort spørsmålstegn. Når hun endelig var ferdig, så sa hun at hun måtte nesten hente en kollega for å høre om hun kjente det samme som henne. Den andre jordmoren kom og skjønte like lite som den første, men nå pratet de sammen, så jeg fikk jo høre hva de lurte på. Begge var enige i at de syntes det kjentes ut som at jeg allerede hadde en åpning på 5 cm og grunnen til at de lurte på om det kunne stemme var jo at jeg ikke hadde hatt noen rier. De ble enige om at de måtte hente legene for å få dem til å vurdere. Så da gjorde de det.

Jeg nevnte at det gjorde himla vondt når jeg ble undersøkt? Det var ikke noe bedre å bli sjekket av noen av de andre heller. Så jeg måtte jo bare pine meg gjennom. Vel vitende om at jeg hadde en fødsel foran meg, så burde jeg vel strengt tatt ikke klage, men bare holde ut. De var alle enige om at jeg hadde 5 cm åpning og var dermed i aktiv fødsel. Så da var det bare å ringe de som skulle være med på fødselen og få dem tilbake. Jeg hadde nemlig sendt dem hjem, siden jeg hadde hørt om igangsettelser som tok så lang tid og jeg hadde jo strengt tatt over 3 uker igjen til termin, så jeg trodde jo aldri at dette skulle gå så fort. To døgn hadde jeg tippet. Jeg husket nemlig godt fødselen til Storkfrøken som var alt annet enn en styrtfødsel.

Mens jeg ventet hadde jeg også tatt denne filmen av magen min. Fascinerende å tenke på der og da at jeg snart skulle få se de to som laget alt det livet.

Nå er det straks helg her hos oss. Det betyr at all min ledige tid går til Storkfrøken. Kanskje har jeg overskudd til å skrive litt videre, hvis ikke så må dere kanskje vente helt til mandag før neste oppdatering kommer. Hvis jeg har tid, så skriver jeg mer i helgen, men jeg kan ikke love noenting.

Klem Katinka

Planlagt keisersnitt?? volume2

Nå skal dere endelig få vite hvordan det så ut på ultralyden. Om navlestrengen fremdeles lå i veien og om jeg fikk muligheten til å velge vekk keisersnitt.

Foto: Eva Rose

Jeg trodde knapt mine egne øyne for det var helt tomt der… ingen navlestreng. Bare en liten rumpe helt uti kanten av bildet. Rumpa til min baby. Jeg turte nesten ikke tro hva jeg hørte heller når legen sa at navlestrengen ikke lå slik at den utgjorde noen risiko lenger. Dermed fikk jeg valget. Jeg kunne fremdeles få keisersnitt denne dagen dersom jeg ønsket det. Alternativt, så kunne jeg reise hjem og vente videre på at noe skulle skje av seg selv. Men jeg måtte velge. Skulle jeg gå for keisersnitt og bare bli ferdig med det?

Det var virkelig ikke noe enkelt valg. Det var bare jeg alene som måtte velge. Legene støttet begge alternativene. Det fristet VELDIG å bare bli ferdig med det på en ganske enkel måte. Keisersnitt ville være en enkel utvei. Bare tanken på å reise hjem igjen med uforrettet sak denne dagen bøy meg rett og slett i mot. Men jeg hadde jo egentlig bestemt meg for lenge siden for vaginal fødsel og jeg valgte å holde på den tanken. Jeg valgte å reise hjem og avvente til det skjedde noe mer. Jøjemeg, hvor sprø går det an å bli, tenkte jeg samtidig. Vil jeg virkelig meg selv så vondt? Dette kommer jeg garantert til å angre på.

Vi gikk tilbake på fødestuen for å pakke sammen sakene våre og lage planer for hvordan vi skulle gjøre det framover. Jeg hadde jo noen med meg som måtte bli oppringt og slikt. Men vi hadde heldigvis ikke kommet noen vei før legen var tilbake. Det var en ting til han gjerne ville sjekke som han hadde glemt. Så da var det tilbake på undersøkelsesrommet for å gjøre en ny ultralyd. Han ville nemlig sjekke at babyene hadde det bra i magen fremdeles. Han gjorde blodstrømmålinger av navlestrengene og i hodene deres. Hos tvilling nummer en så alt helt fint ut. Men hos tvilling nummer to, gjorde det dessverre ikke det. Eller kanskje heldigvis? Det var iallefall ikke veldig ille. Men tvilling nummer to hadde litt høyere blodgjennomstrømning i hodet sitt og det kunne bety at han begynte å få dårlig med med tilførsel fra livmor. Da vil kroppen sentralisere og fokusere på de viktigste organene og dermed var strømmen høyere i hodet hans. Så det var absolutt ingen fare for han enda. Men det var nok til at legen mente at fødselen måtte skje med en gang. Det var ingenting å utsette lenger. Vi skulle altså ikke lenger vente til uken etter allikevel.

Så ble jeg stilt for valget igjen, men denne gangen var det enklere. Jeg hadde jo allerede valgt vaginal fødsel og det sto jeg for enda. Dermed ble det bestemt at jeg skulle igangsettes umiddelbart. WOW! For en utvikling. Jeg var så lettet over at jeg slapp å reise hjem med uforrettet sak denne dagen.

Så selv om igangsettelse heller ikke sto på min ønskeliste, så ble det det og det kjentes som en stor lettelse. Der og da visste jeg at jeg mest sannsynlig kom til å være trebarnsmor om bare timer eller dager. Men ikke mange dager. Merkelig følelse altså. Hvor lang ville det ta fra igangsettelse til guttene lå i armene mine mon tro?

Det tror jeg at jeg skal skrive mer om i neste innlegg.

Katinka

Planlagt keisersnitt??? volume 1

Så er vi endelig kommet til den store dagen i min gjennomgang av siste uken i april. Torsdagen og tid for planlagt keisersnitt. Eller blir det egentlig det?

Jeg ankommer sykehuset i akkurat passe god tid, skrubbsulten og fastende. Nå skal jeg prøve å gjenfortelle alt som skjedde denne dagen. Det er virkelig ikke så enkelt. Så mange detaljer, men i hvilken rekkefølge? Det er jeg litt usikker på, så jeg prøver meg på å skrive det omtrent slik jeg tror at jeg husker det iallefall.

Når jeg ankommer får jeg fødestue med en gang. Det blir gjort klart som om jeg skulle ha keisersnitt. Jeg var ikke satt opp til keisersnitt før ganske langt ut på dagen, så det var ikke noe stress. Bare forsiktige forberedelser. Jeg fikk smertestillende og fikk samtidig nyte et glass vann.

Sitter og venter på å få ultralydundersøkelse. Foto: Eva Rose

Så kom legen, og det var tid for å undersøke hvordan navlestrengen lå. Jøjemeg så spent jeg var. Lå den fremdeles nederst i livmoren foran livmorhalsen? Eller hadde den kommet høyere opp, slik at den ikke utgjorde noen fare lenger? Og visste jeg egentlig hva jeg ville? Kom jeg til å klare å velge vaginal fødsel dersom jeg fikk mulighet til det? Eller ville det være enklere valg tross alt og bare gjøre et keisersnitt? En ting var sikkert. Jeg hadde ikke sovet godt den siste natten og jeg hadde kommet sent i seng. Så jeg var ikke akkurat uthvilt. Jeg hadde så ekstremt ambivalente følelser til dette at jeg nesten håpet på at navlestrengen lå slik at det ikke var noen tvil om at keisersnitt var det eneste riktige. Slik at jeg slapp å måtte velge.

Utfallet av undersøkelsen og mitt valg skriver jeg mer om i neste innlegg.

Katinka

 

Følelsesmessig berg- og dalbane og sammenbrudd

Som du sikkert nå har forstått, så ble den siste uken i april i overkant tøff og slitsom for meg. I min gjennomgang av den uken er jeg nå kommet til tirsdag den 25.april og preoperativ undersøkelse på sykehuset.

Jeg var veldig spent på hva en slik undersøkelse innebærer. Kommer de til å gjøre en ny vurdering om keisersnitt egentlig er nødvendig? Og har jeg i det hele tatt noen mulighet til å påvirke om det faktisk må bli det? I mitt hode var det nemlig en teoretisk mulighet for at forutsetningene for å ta keisersnitt var endret og at navlestrengen var flyttet seg høyere opp og ikke lenger utgjorde noen fare for tvilling 1.

Det var ikke lagt opp til en ny vurdering og på et kontor hos en sykepleier kom sammenbruddet. Jeg visste rett og slett ikke hva jeg ville lenger. Kanskje jeg egentlig ville ta keisersnitt? Eller kanskje ikke? Og hva skulle jeg be om? Og, og, og…. hodet var FULLT opp av tanker og følelser jeg ikke klarte å kontrollere på noe vis. Jeg gråt og jeg gråt. Vi endte opp med at jeg skulle få prate med en gynekolog (gynekolog altså… ikke psykolog, selv om det helt sikkert hadde vært en god idé det også).

Gynekologen kikket hardt på meg og sa: “Sier du at du prøver å overtale oss til å droppe keisersnitt for at du skal få en vaginal fødsel?” “Ja, jeg tror kanskje jeg gjør det”, svarer jeg. “Jøss, det har jeg aldri vært borti før. Normalt er det jo omvendt” sier han. Jeg kikker tilbake og er usikker på hva jeg skal si. “Kanskje jeg bare skal si at jeg angrer og tar gjerne keisersnitt allikevel?” tenker jeg. Gråten sitter klar i halsen, men denne gangen klarer jeg å holde meg. Jeg tenker at iallefall er det best å få kjøpe meg litt tid, så jeg svarer at “ja, det ønsker jeg. Hvis det er noen mulighet for at jeg kan føde vaginalt, så vil jeg veldig gjerne få gjort en ny vurdering”. Det hele ender opp med at vi avtaler at jeg møter opp torsdagsmorgen fastende og forberedt på keisersnitt som tidligere avtalt, men at legene som tar imot meg på føden skal sjekke grundig en gang til om keisersnitt er det beste alternativet og om det er nødvendig.

Jeg følte meg absolutt ikke noe klokere, sterkere eller sikrere på valget mitt da jeg reiste hjem. Jeg måtte rett og slett forberede meg på det mest sannsynlige alternativet, og det var vel keisersnitt… var det ikke?

 

Dagen etter preoperativ undersøkelse, onsdagen hadde jeg lenge hatt avtale med ei som legger vippeextensions på meg. I svangerskapet har jeg hatt så lite overskudd at jeg har følt meg som en grå mus, men ork til å drive med sminke og maskara, det har jeg ikke hatt. Så derfor tok jeg en enkel løsning og la på løsvipper. Nesten litt deilig å slippe å se det slitne ansiktet i speilet, for jeg ser virkelig litt mer opplagt ut synes jeg med litt kraftigere vipper. Da føler jeg meg også litt freshere også merkelig nok. Så der, på benken hos henne, fikk jeg slappe av halvannen time. Nesten litt deilig… neida, det var tull… det er ikke deilig å ligge i ro på en benk som høygravid med tvillinger. Onsdagen, dagen før planlagt keisersnitt, ble en dag jeg brente kruttet på alle måter. Jeg måtte bare få tankene vekk. Så etter at jeg hadde fått lagt vippene, ble det shopping for å skaffe meg de siste tingene jeg trengte til babyene og en storesøstergave til Storkfrøken: en løpesykkel.

I hodet ble denne dagen litt “stille før stormen”. Jeg fortrengte alt som skulle skje eller ikke skje dagen etter, Og fokuserte kun innover på meg og mitt.

Jeg var så fornøyd med løpesykkelen som jeg kjøpte til Storkfrøken og jeg gledet meg som en unge til å gi henne den. Hun ER så ivrig på å sykle for tiden, så denne sykkelen vil helt sikkert bli en stor utfordring for henne, samtidig som jeg vet at den blir super når hun bare får lært seg å bruke den. Ellers ble det handlet inn litt mer sengetøy til barnevogna og tepper som matchet kalesjene til tvillingvognen min.

Skikkelig overfladisk dag. Men det trengte jeg.

I neste innlegg skal jeg fortelle om torsdagen, den store dagen. Blir det keisersnitt? Eller hva skjer egentlig? Jeg hadde så utrolig mange spørsmål i hodet denne kvelden før dagen. Så mange spørsmål og så få svar. Jeg visste ingenting om utfallet, men måtte vente. Det må dere også.

Klem Katinka