• Få nye innlegg på epost

På tide å by litt mer på seg selv?

Jeg er et kontrastfyllt menneske: Jeg er tålmodig, giddaslaus og rastløs, jeg trives på kaffebar,på jakt, teater og contryfestival. Jeg er sosial, men trives når jeg er alene.Jeg liker byen, landet, fjellet og havet. Jeg er glad i å leke, men er ogsåveldig seriøs. Jeg er kreativ, men samtidig er jeg realist og interessert ivitenskap (og det meste mellom himmel og jord).
Dette er et av mine stolteste øyeblikk… mitt bevis på hvajenter kan, om de vil og at en oppvekst i byen er ingen hindring.
Denne reinsbukken måte bøte med livet den 9/9-2007. Hunden var glad for å kunne bidra (med slaktingen). En time etter at dette bildet ble tatt, begynte det å snø og det mørknet (kvelden) vi bar ned kjøtt i mørket. Å slakte et så stort dyr ved 0 grader, frister ikke til gjentakelse. Men i ettertid kan jeg bare si at jeg er skikkelig stolt.
(til dyrevernere som har tenkt å kommentere på dette; kjøttet jeg spiser, har levd et lykkelig langt liv i naturlige omgivelser, jeg traff bukken i hjertet, så den har ikke kjent noenting. Ta dere en tur inn i et oksefjøs eller grisefjøs før dere gidder å kritisere meg eller bli vegetarianere (jeg var vegetarianer i to år etter at jeg hadde vært inne i et oksefjøs for første gang) det må da også være bra for miljøet å bruke dette kjøttet som “beiter” på fôr som få andre arter kan nytte seg av og lever i et klima som få overlever)
Skal prøve å vise mer av livet mitt i bilder framover.

Ønskemor

Lønningsdag

Noen dager er bedre enn andre dager… denne merkes godt etter alle pengene jeg har brukt i DK, og jeg har unnet meg noe skikkelig godt til middag 🙂

Bloggingen har også begynt å bære frukter… ikke i form av materielle ting eller penger, men kompetanse jeg kan bruke i jobben min. I dag har jeg vært primus motor og inspirator for norsklærerne på trinnet, siden de ville sette igang med bloggprosjekt i undervisningen. Det blir spennende, og elevene så ut til å like oppgaven. Gleder meg til å hjelpe dem videre 🙂

Om to uker skal jeg få se hva som blir vist på Puls, spent ja.

Nå må jeg snart bli flinkere til å legge inn flere bilder i bloggen… hmm….

Ønskemor

Overasket…

Ha ha… jeg ble skikkelig overasket da en kollega kom til meg og sa at han hadde lest om meg i Aftenposten på fredag. Jeg tenker så mye på det tv-programmet at jeg glemmer helt at dette på en måte allerede er ute i det offentlige rom.

Ønskemor

Tålmodighet…

…blir en dyd i tiden framover. Jeg har ikke råd til noe ivf-forsøk før til sommeren, og jeg synes det er helt forferdelig vanskelig å tenke på at jeg må vente så lenge. Enda vanskeligere er det faktisk å tenke på at jeg må vente nesten like lenge før jeg får svar på om jeg har endometriose eller ikke. Skulle så gjerne tatt den lapraskopien så fort som mulig, bare for å vite.

En ting jeg kan gjøre imellomtiden, er å planlegge en tur til Finnland. Ava-klinikken krever nemlig at man kommer inn til en forundersøkelse og en samtale om ivf-bahandlingen, der legen skal avgjøre hvilket regime som skal brukes i behandlingen. Det må jeg prøve å få til slik at jeg kan gjøre det i en ferie, så da blir det vel mest sannsynlig vinterferien, siden jeg har så god tid på meg. Huff… det er lenge til det også. Men jeg har iallefall mulighet til å få tak i billige biletter da. Jeg har aldri vært i Finnland før, så det kan jo bli spennende i seg selv… men jeg skulle jo helst allerede ha vært der i går da. Veien videre føles så inmari lang.

Jeg har prøvd å gi meg selv gode grunner til at det er bra å vente. En av disse grunnene er at da blir det nesten to år mellom min nevø og mitt barn og da kommer jeg til å arve klær, og det kan jo komme godt med siden jeg bruker opp alle pengene mine til denne behandlingen. En annen fordel er at jeg ikke trenger å stresse med å få istand leiligheten min til å ta imot et barn, men jeg kan gjøre det gradvis (jeg har begynt så smått, med å kaste ut en del og jeg har satt opp et skap på badet, som på en enkel måte kan bli et stellebord). Så er det jo dette singellivet som faktisk har sine fordeler. Jeg kan gjøre akkurat som jeg vil til enhver tid uten å tenke på å ta hensyn til andre enn meg selv. Joda, jeg må da prøve å nyte dette…

Ønskemor

Tur til gynekologen

I dag mens jeg ventet på timen hos gynekologen fikk jeg tilbake den følelsen jeg hadde da jeg skulle inn til han første gangen (Da jeg hadde vært på sykehuset og fått en skikkelig stygg og dårlig opplevelse dagen føre i forhold til babyprosjektet mitt). Jeg tok megselv i å begynne å grue meg skikkelig. Hva var det jeg egentlig skulle der? Jeg hadde helt glemt det. Jeg hadde glemt at jeg skulle diskutere mulighetene for lapraskopi, og det eneste jeg klarte å tenke på var om hva han i det hele tatt syntes om ivf-behandling.

Heldigvis ble timen en opptur etter dette. Han tok seg god tid til å prate med meg, enda han var langt på overtid, jeg var siste pasienten, sekretæren hans var dratt og tydelig at han hadde planer om at han skulle vært hjemme for lenge siden (vi ble litt avbrutt av noen telefoner). Uansett, så følte jeg at jeg fikk den samtalen jeg trengte og han brukte god tid på å forklare til meg alt jeg lurte på.

Det første spørsmålet mitt dreide seg jo om lapraskopi, og selv om jeg nesten hadde glemt det fordi hodet er fullt av tanker om ivf, så hadde jeg heldigvis skrevet ned en del om dette i mailen da jeg ba om timen, så det var også det vi diskuterte – og ivf selvfølgelig.

Heldigvis var han ikke negativ til å ta en lapraskopi. Tvert imot, han mente det ville være veldig interessant å finne ut om det kunne være en grunn til at jeg ikke ble gravid. Han var også helt enig med meg i at å fortsette med inseminering nå, etter syv runder, kanskje ikke var det lureste. Heldigvis. Det er så deilig å få støtte. Jeg fortalte han også om hvorfor jeg hadde begynt å få mistanker om at jeg hadde endometriose og da kunne han bekrefte at mine tanker kunne være helt riktige. Jeg har nemlig ingen klare symptomer på endometriose når jeg har sett på listen over symptomer. MEN jeg kom over en gang en blogg av ei som hadde endometriose som beskrev smerter når hun var på do når hun hadde mensen. Min umiddelbare tanke var da: Er ikke det normalt? Jeg har jo veldig vondt når jeg er på do når jeg har mensen. Jeg trur ikke jeg har hatt det bestandig, men jeg har ikke tenkt på at det kunne være noe galt i det. Gynekologen kunne fortelle meg hvorfor det kunne skje at man får vondt når man er på do under menstruasjonen på grunn av endometriose.

Vi endte opp med konklusjonen om at jeg skulle bli henvist til lapraskopi. MEN, da sa han at siden jeg har planer om å vente til neste sommer med ivf-behandling, så bør jeg også vente med lapraskopien. Dersom det viser seg at jeg har endometriose, vil de brenne vekk så mye de klarer av det endometriosevevet, og siden dette med tiden vil komme tilbake, så er det lurt å sette igang før det kommer tilbake. Derfor blir det litt seinere. Men DU så deilig det er å ha en plan. Videre ble vi enige om at jeg skulle finne en gynekolog i Oslo som jeg skal fortsette hos, siden det blir litt langt for meg å reise til han jeg har nå hver gang. Da vil han henvise meg til denne gynekologen. Det bør være en gynekolog som får refusjon fra staten, slik at det ikke blir så himla dyrt for meg, så nå er jeg åpen for gode tips om gynekologer i Oslo. Linda Johansen som jeg var hos sist, får ikke noe refusjon, derfor blir det sinnsykt dyrt om jeg skal gå til henne. Jeg trenger tips om gode gynekologer som er offentlige eller halvprivate ved at de får støtte.

Planen nå er klinkende klar: Lapraskopi litt sent utpå våren og ivf-behandling i Finnland til sommeren. Fram til det skal jeg bare slappe av og nyte livet 🙂

Donor – ”en håndplukket idealfar”?

I dag våknet jeg opp til beskjeden om hvordan Aftenposten har valgt å reklamere for morgendagens a-magasin. Først er det et stort bilde av ”Jeppe” på 25 år og som er sæd-donor. Tittel: ”Den perfekte far?” Allerede her mikser journalisten sammen ”far” og ”donor” og mine bange anelser blir ytterligere bekreftet når jeg leser videre: ”Single norske kvinner strømmer til Danmark for å håndplukke idealfar til sine barn”.
 
Journalisten har virkelig ikke forstått hva dette dreier seg om. Med en gang ble jeg sint og jeg angret bittert på at jeg har latt meg intervjue av denne mannen som tydeligvis ikke har forstått hva jeg har snakket om i det hele tatt og vi snakket lenge. Nå har jeg derimot fått tenkt meg om og jeg vet jo hva mitt bidrag til denne reportasjen er, og jeg har lest og godkjent det som handler om meg (med noen små korrigeringer).
Det jeg tenker om denne reportasjen nå, etter å ha fått tenkt meg litt om, er at det KAN komme noe godt ut av dette tross alt. Jeg har jo veldig lenge savnet dette temaet i den offentlige debatten og derfor tenker jeg at en provoserende overskrift kanskje er det som skal til for å engasjere folk. Så har jeg tenkt at dersom jeg ikke hadde stilt opp og at ingen andre kvinner som meg hadde stilt opp, men kun en av de veldig få som faktisk er svært opptatt av å finne den perfekte donoren til sitt barn (Finnes de? De gjør kanskje det, men jeg tviler på at de er særlig mange), så hadde jo bildet i alle fall ikke blitt nyansert. Jeg håper at jeg med mitt bidrag viser en annen side. Nå er det vår jobb og fortelle at donor ALDRI er det samme som en far og at vi IKKE er interessert i å designe vår egen baby.
Ønskemor

Litt nedtur

Jeg har ventet og ventet og ventet på svar på mail som jeg sendte til AVA-klinikken i Riga før helgen. Endelig fant jeg ut at den lå i “søppelposten”. Vel der kunne den gjerne bli for min del. De utfører ikke ivf med åpen donor der på grunn av lovene. Da var det ny runde igen. Det ser ut som at Finland blir det beste alternativet så langt. Litt dyrere, og vanskeligere å komme seg dit, men åpen donor er viktig for meg, så da må jeg gjøre det. Håper jeg kan gjøre det på den billige måten uten de altfor dyre medisinene.

Er det noen som leser dette som vet noe om hvor det er billig, de er flinke OG kan bruke åpen donor på SINGLE kvinner? Alle tips mottas med takk.

Jeg har nå sendt mail til to forskjellige klinikker i Finland, AVA-klinikken er en av dem. Håper de kan gi meg de svarene jeg er ute etter, så jeg iallefall kan vite med sikkerhet at jeg kan få den behandlingen som jeg ønsker så inderlig.

Ønskemor

Veien videre

Det er helt klart at veien videre for meg nå er ivf. Jeg skal reise til Latvia neste sommer, det er iallefall planen nå. Jeg kjenner at det er så utrolig viktig å ha en plan. Hadde jeg ikke hatt det, så hadde jeg gått rett i kjelleren. Derfor skal jeg til min flinke gynekolog igjen. Jeg fikk time på torsdag, så nå begynner jeg å bli veldig spent på hva han har å si. Aller mest spent er jeg på om han er enig i min vurdering om at prøverør er neste skritt. Jeg håper at han allerede har noe erfaring fra samarbeid med klinikker i Riga og at han er enig i at det er lurt å prøve på det. Jeg håper også at han kan si noe om hvilke anbefalinger  han vil gi til hva slags regime jeg skal bruke og om jeg bør betale for en pakke med tre forsøk med en gang. Håper at jeg kan sette igang så tidlig som mulig, men det avhenger jo av hva det kommer til å koste. Jeg håper at jeg allerede nå kan begynne å forberede meg på hva jeg skal gjøre. Liker å ha ting klart for meg, selv om det som regel blir endringer i planene i siste liten… vi får nå se.

Det nærmer seg…

… dagen da Puls på nrk skal handle om meg. Det gikk egentlig ikke opp for meg før i går, hvor nærme det egentlig er. Da hun som har ansvaret for innslagene om meg fortalte om prosessen videre fram til programmet skulle bli sendt, skjønte jeg hvor snart det skulle skje. Jeg er fantastisk spent, og det er egentlig på tide å informere kollegene mine om det. Det er jo ikke lenge til de plutselig kommer til å se meg på tv, så kan det jo være greit å fortelle om det, slik at de ikke blir veldig overrasket.

Jeg har allerede sagt det til en del og tilbakemeldingene er utelukkende positive. Jeg kjenner mer og mer at jeg er stolt over valgene jeg har tatt. Jeg er stolt over å valget om å bli mamma på egenhånd, og jeg er stolt over at jeg tør å stå for det. Jeg har bare positive følelser med tv-program og rundt dette. Jeg vet at noen ikke synes noe om at jeg velger å stå fram slik og grunnen til det, er at de ikke ser stoltheten i det, og heller ikke hvor viktig jeg faktisk synes at dette kommer mer fram i media.

Jeg skal foresten til gynekologen min neste torsdag (husker ikke om jeg har sagt det). Det blir nok siste timen hos han, siden det blir altfor langt å reise. Det finnes da sikkert like gode gynekologer i Oslo som jeg kan gå til, så jeg må høre med han om hvem jeg bør velge. Jeg må nesten skrive en liste før den timen, med oversikt over alt jeg må passe på å huske å spørre om.

Det viktigste spørsmålet dreier seg om lapraskopi og om det er noe jeg burde gjøre nå, siden jeg enda ikke er blitt gravid. Tenk om det er en grunn til at jeg ikke er gravid enda som kan avdekkes og kanskje gjøres noe med ved en lapraskopi? Jeg får ikke den tanken ut av hodet. Det hjelper ikke samme hvor mye alle “ekspertene” som har sett på meg skryter så voldsomt over hvor flott alt ser ut inni der. De kan da ikke se alt? Jeg tror ikke jeg helt klarer å slå meg til ro med det om jeg ikke får tatt en lapraskopi. Men samtidig, så vet jeg jo at jeg bør høre på råd fra han legen som har drevet med fertilitetsbehandling i mange år og kan dette ut og inn.

Når det gjelder prøverør/ivf og en eventuell reise til Latvia har jeg en voldsom mengde med spørsmål egentlig. Jeg vil i første omgang spørre ut litt mer om ivf og medisiner og hva gynekologen anbefaler at jeg skal gjøre. Kanskje jeg også egentlig bør fortsette til han, siden han allerede har begynt å behandle meg. Jeg får spørre om det også. Det er vel iallefall viktig å ha en lege her i landet som kan samarbeide med den klinikken som skal gjøre forsøket på meg, slik at jeg slipper å være i Riga i mange uker før uttak og innsett. Det får da holde å være der kun under uttak og innsett? Noen som har noe erfaring med dette? Jeg syntes det sto på sidene til AVA-klinikken i St.Petersburg om at en lege skal gjøre hele oppfølgingen og at det er viktig at kvinnen har mulighet til å være inærheten av klinikken helt fra man begynner på hormonene og til og med en konsultasjon på forhånd for å planlegge forsøket. Da blir det voldsomt dyrt, og veldig frustrererende når man vet at man kan få gjort det meste her i landet. Er det noen som vet noe om dette?

Klem fra Ønskemor