• Få nye innlegg på epost

Tusen takk!

Jeg må bare innom i dag for å få takke for alle de hyggelige gratulasjonene og lykkeønskningene. Selv går jeg litt i svime og får ikke gjort stort fornuftig. I hodet surrer bare “tvillinger, tvillinger, tvillinger…. himmel, hvordan skal dette gå… takler jeg dette tro?”

Jeg må jo bare takle det. Jeg gjør jo det. Men jeg merker at jeg verdsetter kosen og hyggen sammen med Storkfrøken enda litt ekstra faktisk akkurat nå. Jeg tenker jo litt med gru på den dagen hun ikke kan få all oppmerksomhet alene lenger. Og dermed gir jeg henne litt ekstra nå. Jeg bare nyter det. Kjenner litt ekstra på følelsen av å bare ha fullt fokus på henne. En dag kommer da hun blir nødt til å dele meg med to kravstore små babyer som bare kjenner sine behov for mat, varme og trygghet. Da blir det krevende å være mor. Da må jeg virkelig være god på å fordele meg på alle tre. Akkurat nå klarer jeg ikke å se for meg at det skal gå og hvordan jeg skal klare det. Men jeg vet jo, at så lenge man MÅ klare det, så gjør man jo det på et vis. Det blir tøft, men jeg skal klare det.

Jeg har fått mange råd om å be om hjelp tidlig. Og kanskje heller før jeg trenger det, enn for sent. Mange mener også at jeg kan trenge litt hjelp mot slutten av svangerskapet. Det er nok helt riktig. Og veldig klokt. Jeg må det. Men jeg kjenner det mye enklere å be familien om hjelp og da er det mamma jeg gjerne spør, enn andre venner. Selv om jeg vet at jeg kommer til å trenge hjelp fra flere enn det familien min klarer å tilby. Jeg tenker selv at mat som kan fryses og bare varmes i microbølgeovn vil være gull verdt de første månedene med nyfødte. Det var det med bare en også. enda viktigere med to små. Så *note to self: be om hjelp.

I dag har jeg virkelig fått dilla på pickles. Himmel så godt. Nammmmmmm…. jeg må til butikken og hamstre mer av dette.

Klemmer fra Ønskemor

Å komme seg ovenpå

Jeg skrev litt i går om hvordan de siste ukene har vært: Tøffe!  Jeg begynte jo egentlig å bli forkjølet før Storkfrøken fikk omgangssyken. Men så ga det seg liksom mens hun og jeg var syke, så tenkte jeg egentlig ikke over at jeg var forkjølet. Men så fort jeg begynte komme meg til hektene igjen etter min runde, så kjente jeg det stramme seg til i hals, bihuler, ører, nese osv. Og så himla vondt i hodet. Torsdagen var ille (uke 38 snakker jeg om nå). Jeg var på jobb og hadde turdag med elevene. Jeg elsker jo normalt slike utedager på jobb. Men etter denne dagen var jeg helt skutt altså. Litt bedre på fredag. Men jøjemeg, så godt det er med helg når man er så sliten. Ja, helg og helg… er man alene med små barn, så er det liksom aldri helt tiden til å hente seg inn da dessverre. Men deilig iallefall å ikke ha noen agenda. Vi gikk på formiddagstur til en gapahuk i nærheten og fikk selskap av en søt, liten rødstrupe mens vi spiste lunsj ute. Deilig med utelunsj altså. Da smaker maten ekstra godt. Det trengte vi etter sykdom. Men kakao ville hun ikke ha. Det må være melk eller “mei”. Et av de få ordene hun sier. Dette roper hun normalt. Lille kalven min.

På ettermiddagen kjente jeg det stakk bak det ene øyet… himmel, skal ikke dette gi seg da? Migreneanfall var det siste jeg hadde på ønskelisten for helgen. Natten og formiddagen gikk til DET migreneanfallet og jeg var SÅ ekstremt sliten når arbeidsuken skulle igang igjen. Men på mandagen kom jobben ubønnhørlig tilbake. Heldigvis var det bare fem dager til høstferie. Jeg jeg tenkte det skulle bli så deilig. Jeg hadde masse planer. Blandt annet skal jeg snekre gulv på loftet. Målet mitt var å få orden i alle kroker før nye babyer kommer. Høstferien skulle bli essensiell for å få til dette. Det var før kvalmen slo til. Nå har jeg slitt med kvalmen i en uke og jeg kjenner virkelig at dette kan bli tøft. Denne uken kan jeg prøve å hente meg inn og samle litt krefter, men på mandag er det jobb. Da er jeg 100% lærer, 100% alenemor og 100% gravid (minst) og kvalm. Jeg lurer virkelig på om jeg kommer til å klare det.

Men herrgud! Jeg skal bli trebarnsmamma! Hvor sprøtt er ikke det da? Er det mulig? Storkfrøken OG tvillinger. Det er jo helt galskap? Det har virkelig ikke gått opp for meg enda. Jeg må noen ganger si det høyt til meg selv og da bryter jeg bare ut i latter… minner sikkert litt om en gal person. Føler meg litt gal. Men det SKAL gå. Det MÅ jo bare gå. Jeg må bare stokke alle tankene og følelsene mine først. Godt de ikke kommer i morgen.
Klemmer fra Ønskemor

Jeg blir tvillingmamma!

Herlehet. Ja. Da var det avklart. I magen gjemmer det seg to små reker. De lever i hvert sitt lille rom og har perfekte, bankende hjerter. Selv om jeg ikke kan si at det var noen stor overaskelse, så var det allikevel absolutt et stort sjokk. Det er helt surrealistisk å se på en skjerm at to små liv vokser i magen.

Jeg beklager at jeg har vært så dårlig med å oppdatere i det siste. Men etter sykdom kom forkjølelsen og tok meg og deretter et migreneanfall som slo meg ut forrige helg når planen var å hente seg inn igjen. Kun et par ok dager fikk jeg før gravidkvalmen slo inn for fullt på onsdag. Selv om det er et godt tegn, så skulle jeg virkelig ønske at jeg slapp for dette går virkelig hardt utover psyken. Det blir tunge dager som handler om å ta vare på meg selv, Storkfrøken og jobb oppå det hele. Heldigvis er det høstferie denne uken så jeg kan ta det litt med ro og nyte fridager med Storkfrøken i barnehagen.

Klemmer fra Ønskemor

Så er vi kommet oss gjennom det verste

Det var vel for mye  å håpe på at jeg skulle slippe omgangssyken selv. I går begynte jeg å kjenne følelsen komme smygende utover dagen. Etterhvert måtte jeg bare innse at dette var ikke snakk om gravidkvalme. Det var bare å forberede seg på at min tur skulle komme. Jeg sørget for at det aller viktigste var gjort og ringte broren min så han fikk handlet inn litt nødvendig for meg. Så sto jeg og hang opp det siste våte tøyet fra maskinen når det braket løs.

Heldigvis kom det såpass seint at da var det ikke lenge igjen til Storkfrøken skulle sove. Men huff, så redd hun ble når mamma plutselig forsvant ut på badet og lagde rare lyder. Det likte hun absolutt ikke og hun gråt og hun gråt. For en ekstrem påkjenning for mammahjertet å høre på når jeg absolutt ikke var istand til å trøste henne og trygge henne på at alt var i orden. Men heldigvis fikk jeg roet henne straks jeg var ferdig.

Storkfrøken hadde virket helt fin form både  fredag og hele lørdag, men hun fikk ikke i seg så mye mat, så før hun skulle sove, så tenkte jeg at jeg skulle prøve å få i henne noe mat. Det gikk veldig dårlig, for da var hun i gang med oppkast igjen. Så da tok jeg bare kveldsstellet, dusjet raskt med henne og la henne. Heldigvis ble det ikke mer oppkast fra henne. Jeg, derimot, holdt det gående i noen timer. Det var deilig at hun sov mesteparten av tiden jeg holdt på.

Så begynte det endelig å roe seg for min del utover kvelden og natten. Men det varte ikke lenge så begynte hun å gråte. Og hun gråt og hun gråt. Til slutt var det ingenting annet å gjøre enn å installere oss på stua i sofaen med Drømmehagen på tv. Da roet hun seg, og sovnet. Og jeg sovnet. Våknet etter en stund og bar henne inn i sengen igjen. På morgenkvisten våknet hun tidlig igjen og gråt, så da ble det ny runde med Drømmehagen på sofaen og der har vi vel egentlig blitt siden. Jeg har vært så slapp og dårlig, men det har jammen meg hun også vært. Hun har bare ligget på sofaen i hele dag og halvsovet til tv. Jeg tok meg i å få litt dårlig samvittighet for at jeg var litt glad for at hun var så rolig når jeg selv trengte å komme meg til hektene igjen.

På slike dager er det utrolig godt å ha sovesofa på stuen og slå den ut slik at vi virkelig bare kan slenge rundt i den og sove når det passer.

Nå er vi mye bedre, men Storkfrøken sover igjen. Så det blir nok hjemme fra jobb og barnehage i morgen for oss begge også. Alt i alt, så vil jeg oppsummere denne ilddåpen som alenemor med sykdom i hus med at dette kommer man seg da også gjennom. Heldigvis var det verste for meg fort over. Så da har jeg ikke følt at jeg sviktet mammarollen mens det sto på. Men det ER da virkelig skrekken å ikke klare å være tilstede for barna sine når de absolutt trenger deg mest, eller hva?

Det jeg fryktet

Det siste døgnet har vært et mareritt. Eller fra i går kveld til nå. Jeg har jo fryktet det, og forberedt meg mentalt på at det kom til å skje. Det er kanskje slik at når jeg forbereder meg slik, så takler jeg det på et vis og kommer meg gjennom allikevel. Tross alt. Heldigvis er alt mye bedre akkurat nå enn det var klokka 11 i går kveld. Da lå alt sengetøy, pysj og undertøy i maskinen og jeg og Storkfrøken sto i dusjen. Gråtende. Deretter var det bare å vaske gulvet fra sengen og ut på badet.

Jeg hadde fått et lite forvarsel allerede da jeg hentet Storkfrøken i barnehagen litt tidligere på dagen. Der sto det nemlig at et av barna på avdelingen hadde fått omgangssyken. Jeg tenkte litt bråkjekt at Storkfrøken blir jo aldri syk, så da berger vi vel nå også. Men neida…. i titiden våknet hun og gråt. Hun gråt og hun gråt og jeg kunne ikke skjønne hva som var galt. Hun gråt så ille at naboen banket på og lurte på om alt var bra med oss (jeg er så takknemlig for fantastiske naboer som bryr seg om hvordan jeg har det, det gjør meg litt mindre sårbar). Like etter at han hadde vært der, braket det løs. Storkfrøken spydde ned alt av sengetøy og både hennes egne og mine nattklær. Deretter bar det ut på badet for å vaske oss. Og der ble vi i flere runder med spy. Mellom slagene fikk hun ligge på stellematten på gulvet med håndkle over seg og slappe av. Stakkars liten. Man vet jo hvor grusomt det er og man kan ikke gjøre noen ting fra eller til.

Enn så lenge har jeg berget. Nå krysser jeg fingrene for at jeg slipper det også. Og at vi får en fin helg. Storkfrøken var dårlig noen timer før vi fikk sove en stund begge to. I dag tidlig virket hun nesten helt normal. Frisk og rask og vi har til og med vært litt ute og lekt. Utrolig hvor fort det går. Heldigvis at det ikke står på lenger. Nå ligger hun og sover ute i vognen sin. Håper hun får sove noen timer nå da, for det trenger hun nok virkelig.

Ikke akkurat lite tøyvask – og dette er bare begynnelsen. Mer er på vei.

Dermed ble det tidlig helg på oss. Akkurat nå klarer jeg faktisk å nyte det litt. Siden hun virker så frisk igjen. Håper bare jeg forblir frisk. Tanken på å være syk selv med barn har jeg fryktet… herlehet…. tenk hvordan dette blir med tre barn da. Grøss og gru.
Ønskemor

Symptomfri

Det er ikke lite en nygravid, langtidsprøver skal bekymre seg for. Jeg bekymrer meg nå for manglende symptomer på graviditet. Jeg har jo hatt både ligamentsmerter og en del kvalme veldig tidlig. Men i det siste har jeg ikke merket noen ting. Med Storkfrøken hadde jeg noen forferdelige dotter i ørene fra dpo 13 og hadde det kontinuerlig langt utover første trimester. Jeg husker virkelig ikke hvor lenge jeg hadde disse dottene. Men jeg tror det var omtrent fram til ordinær ultralyd før de forsvant. Så kom de litt tilbake i slutten av svangerskapet, men absolutt ikke like kraftig som de var i første omgang. Nå går jeg bare og savner disse dottene. De var jo et ganske sikkert tegn på graviditeten. Derfor blir jeg nå bekymret for at jeg ikke kjenner noen ting. Jeg føler meg helt normal jeg. Ikke kvalm, ikke ligamenstmerter, ikke dotter i ørene. Hvorfor? Kan jeg ikke bare få et lite tegn på at alt er som det skal? Et lite kvalmeslag eller et ligamentstrekk? Liksom bare for å fortelle meg at det er som det skal inni der? Det hadde vært fint for dette er det lett å bli litt tullete av.

Det er vel egentlig galskap å ønske seg plager. Jeg ønsker ikke mye, bare litt… bittelitt…

Ønskemor

Endelig kom svaret.

Jeg har endelig fått svaret på blodprøven fra fürst. På onsdag, 13 dpo, hadde jeg 256 og på fredag burde jeg ha ca 500 (dobling) for å ha en god stigning. Men jeg hadde 697 på fredag som var 15 dpo. Det vil si mye over dobling, så det må jeg vel være fornøyd med. Må vel fremdeles si at det er en viss sjanse for at det er tvillinger.

Så nå skal jeg bare slappe av fram til tidlig ultralyd. I dag droppet jeg testing. Kommer nok ikke til å teste mer heller fordi det kommer ikke til å fortelle meg noe som helst.

Neste uke har jeg fått time til fastlegen fordi klinikken mener jeg bør få fragmin (blodfortynnende sprøyter). Jeg trur jeg skal høre litt om hvordan oppfølging jeg kan regne med dersom det viser seg å være tvillinger også.

Har ligget litt våken på nettene i det siste og grublet over hvordan jeg skal klare å skaffe alt jeg trenger av utstyr. Får jeg tvillinger, med toåring fra før, så trenger jeg vel vogn til tre da? Og da trenger jeg iallefall en stor bil og et bilsete til. Og en del mer klær. Himmel. Og det er bare starten. Hadde igrunnen ikke tenkt på det med vognen altså. At jeg kommer til å behøve så stor vogn.

Jøjemeg. Ideer taes imot med takk.

Klem fra Ønskemor i en litt småbekymret lykkerus

Testdato! JEG ER GRAVID! Eller ny berg- og dalbane?

Herlehet. Dette innlegget begynte jeg å skrive i går. Tøff i trynet og høy i hatten skrev jeg at jeg var gravid. Sååå begynte jeg å kikke nærmere på testen og fant ut at, den var neimen ikke like sterk som på fredag og jeg begynte å tvile. Så kikket jeg på den fra torsdag og fant ut at den også var litt svakere enn den på onsdag igjen også. Heldigvis hadde den på fredag vært sterkere da. Så jeg gikk i hele går med klump i magen og kjente frykten for at jeg skulle få samme berg-og dalbane-opplevelse som jeg hadde forrige gang. I dag er testen heldigvis sterkere igjen. Men den er ikke like sterk som den var på fredag.  I dag er faktisk teststreken sterkere enn kontrollstreken, men så er kontrollstreken også svakere enn den var på torsdag. Da jeg ble gravid med Storkfrøken konkluderte jeg med at jeg trodde ikke teststreken kunne bli like sterk som kontrollstreken en gang.

Gurimalla, man kan bli GAL av dette altså!!!!

Nei, nå har jeg bestemt meg for at i dag skal jeg prøve å slappe mer av og ha is i magen til i morgen og til jeg får svaret på blodprøven. I morgen skal jeg teste min siste test tror jeg. Det skal jo ikke være nødvendig å fortsette å teste sånn, selv om det er vanskelig å la være.

I går ble iallefall mailen til klinikken sendt. Det var en utrolig deilig følelse. I går var også den offisielle testdatoen, så jeg burde kunne med god samvittighet senke skuldrene et par hakk og nyte at jeg faktisk er gravid!

Den følelsen jeg faktisk kjenner aller mest på akkurat nå, er lettelsen over at jeg mest sannsynlig aldri mer skal gå på masse dyre hormoner, gjøre egguttak og innsett. Samtidig kjenner jeg frykten for å bli skuffet nå, og innse at jeg må igang igjen. Tenk at jeg kanskje aldri mer skal gjennomgå ttww (the two terrible week wait) og at pengene mine kan brukes til hjem og familie. Med tid og stunder kan jeg til og med kanskje selge de siste 5 stråene jeg har kjøpt ekstra med svømmere fra donor.

Nå skal jeg egentlig kunne se ganske så lyst på livet. Gleder meg til noen uker fram i tid når jeg forhåpentligvis får se og høre ett eller to bankende hjerter på ultralyd. Time er bestilt til mandag den 3.oktober. Det passer fint for da har jeg høstferie. Måtte de tre ukene rase av gårde i et enormt tempo for nå er jeg utålmodig.

Mange klemmer fra Ønskemor

Så var det dette blodprøveresultatet da.

Da jeg var og tok blodprøve i dag tidlig, så var det ikke noe problem å få dem til å merke den med “haster” og da mente de at jeg skulle få svaret allerede i ettermiddag/kveld.

Dessverre, så kom ikke prøvene tidsnok fram til laboratoriet til det, så nå må jeg smøre meg med tålmodighet og vente helt til mandag før jeg får svar.

Imellomtiden så kan jeg vel egentlig ta livet helt med knusende ro og bare drømme om framtiden. Jeg har jo disse testene å titte på og de gir ikke mye grobunn for bekymringer må jeg si. Tror jeg rett og slett bare bestiller time til tidlig ultralyd om 3 uker og sender mail til klinikken i morgen.

14225615_10155085545991002_962287258295529991_n

Ønsker dere alle en god helg og fredagskveld. Jeg legger meg straks. God natt

Ønskemor.