Min fødselshistorie – tvillinger – del 2

I tid er det ikke mye igjen å fortelle om min fødsel. Altså tiden det tok å føde. Jeg er kommet til den siste timen i fødselen min. Alt var klart og det var tid for å presse.

Dette var en risikofødsel. På operasjonsstua sto de klar til å ta i mot meg på øyeblikket dersom det skulle bli nødvendig. Jeg skulle føde tvilling 1 i seteleie og tvilling 2 lå i tverrleie, så hvilken vei han ville komme ut var for tidlig å vite noe om. Det var også umulig å forutse sikkert om han ville komme ut vaginalveien, eller om de måtte hente han ut som en keiser.

Ikke nok med at dette var en tvillingfødsel med første tvilling i seteleie, men tvilling 2 hadde også unormal blodstrøm i hodet og hadde det ikke optimalt. Helsa hans begynte å skrante. Det visste vi og det var en risiko som legene hadde i bakhodet hele tiden. Vi hadde ikke god tid. Tvillingene måtte ut fort. Jeg måtte virkelig gi alt jeg hadde.

Stemningen i rommet var spent og alle heiet på meg. Jeg trykket, men følte jeg ikke fikk gitt alt jeg hadde. Legene begynte å stresse. Nå MÅ du trykke hardt, var den klare beskjeden jeg fikk. Den første gutten på vei ut hadde det trangt. Dette kunne ikke stå på lenge. Jeg visste at de vurderte keisersnitt kontinuerlig. Tiden var knapp før jeg eventuelt ville bli sendt ut til operasjonsstua. Jeg skjønte alvoret og ble frustrert. Heldigvis fikk frustrasjonen min gitt fart på kreftene mine. Jeg ga det jeg hadde og enda litt. Jeg hadde så mye smertelindring at det ikke gjorde vondt. Jeg kjente knapt riene, så jeg var litt usikker på når jeg hadde rie så jeg kunne trykke. Jeg kjente knapt at jeg hadde noe som kom ut gjennom underlivet mitt. Men ut kom han. Først rumpa, deretter resten av kroppen, armene og hodet. Han ble lagt på magen min og han skrek. En sprek gutt var han. Stor lettelse, men jobben var ikke over.

Tvilling 1

Nå gjensto den mest risikofylte delen av fødselen. Kroppen min hadde nå registrert at den hadde født og dermed visste jeg det var normalt å miste riene. Hvordan skal man få ut en baby uten rier? Tvilling to måtte jo også ut.

Den første tvillingen fikk ikke ligge lenge på magen min før den ble klippet navelsnora av og en lege og en barnepleier sto på hver side av meg og trykket på magen min for å styre den andre babyen i riktig retning nedover. Først forsøkte de å få hodet ned, men de måtte gi opp, og heller få beina ned. Til slutt fikk den andre legen tak i en fot og holdt på den. Og en fot til. Men så fikk jeg ikke mer rier.

Hvordan hadde den lille gutten min det da mon tro? Vi visste at han ikke var helt på topp fra før og nå ble han dratt ut med beina først gjennom den trange åpningen. Det var ingenting jeg kunne gjøre fra eller til annet enn å bare ligge der og ikke spenne meg. Jeg hadde ikke rier, og da var det lite jeg kunne få gjort. De fikk ut bein, kropp og armer, men så var det stopp. De bøyde, snudde og prøvde alle manøvre for å få ut hodet hans, men det satt fast i bekkenet mitt. Bom fast.

Så ble det bedt om tang. De måtte ta gutten min med tang. Jeg har hørt så mye om hvor smertefullt det er. For meg var det ikke det. Jeg hadde fått en god dose epidural og hadde det greit tross alt. Det eneste jeg kunne gjøre var å slappe av og la dem ta seg av jobben. Endelig fikk de ut babyen og han ble lagt rett på magen min. Det var det verste synet jeg noen gang har sett. Kroppen hans var slapp og livløs. Tvillingen som hadde vært mest aktiv i magen min hadde ingen krefter igjen. Han hadde ingen fin rosa hudfarge som man ønsker at babyene skal ha når de kommer ut. Han pustet ikke og han var helt slapp i kroppen. Han lå ikke lange tiden på magen min før de klipte navelstrengen og han ble tatt med ut av rommet for å komme til en barnelege. Tiden som fulgte gikk sakte. Hvordan gikk det egentlig med han? Ville han klare dette? Var jeg blitt mamma til to gutter på jorden, eller til en på jorden og en i himmelen? Svaret kommer senere. Det kommer ved neste fødselsoppdatering når jeg er klar for å dele den.

Tvilling 2

Klem fra Katinka

Min fødselshistorie – tvillinger – del 1

Nå er jeg kommet så langt i min fødselshistorie at det begynner å bli vanskelig å skrive. Det er tungt rett og slett… det var tøft og heftig… så mye som skjedde. Husker jeg alt? Og, husker jeg det viktigste? Eller sitter jeg og husker på masse uvesentlig? For meg er jo alt viktig. Hele fødselen ligger i hodet som en godt sammenblandet grøt egentlig. Jeg har gått litt tilbake i noen logger og fått skrevet ut hendelsesforløpet fra sykehuset, så jeg skal gjøre et forsøk.

Jeg fortalte før helgen om igangsettelsen. Tidsmessig ser det slik ut:
ca 13.00: Ballongkateter satt og det falt ut igjen før det var gått en time
ca 14.00: Tabelett gitt for å fremkalle rier.
ca 17.00: Jeg har spist middag og slappet av litt… mener bestemt at ingenting har skjedd. Ikke rier iallefall
ca 18.00: Ny vurdering: JØSS! 5 cm åpning og jordmoren måtte tilkalle flere for å se om de kjente det samme. Joda, både to jordmødre og to leger var enige i at her var det 5 cm åpning. Jeg var pr definisjon i aktiv fødsel. Det var bare å sende melding til heiagjengen min som skulle komme og være der på fødsel. Det gjorde jeg klokka 19.00.

Så kommer fortsettelsen:

Jeg fikk føderom etter ikke så altfor lenge og de overvåket både meg og tvillingene. Denne gangen fikk jeg satt inn kateteret til epiduralen med en gang. Det er ganske vanlig med tvillinger. Veldig godt for meg å vite at jeg slapp å vente på det midt i alle smertene og slitet, men før det hele startet. Anestesiminutter kunne være så lange de bare ville da. Jeg slapp uansett å vente i smerte.

Jeg lovte å sende en STOOOR takk til denne usedvanlig kjekke, og morsomme anestesilegen. Jeg tror jeg kunne gjort mye for han om han krevde det for å få satt den nåla altså. Herlehet som han gjorde underverker for min fødselsopplevelse. TAKK!

Det skjedde ikke mye mer av seg selv, så til slutt avgjorde de å ta vannet. Det tok de ca 22.00. Etter at vannet var gått, så fikk jeg litt mer rier. Endelig litt mer framgang og åpningen ble gradvis større. Deilig å vite at nå gikk det rette veien. Men rundt midnatt stoppet det litt opp igjen… 7cm… dette var kjent for meg. Jeg hadde jo fødselen til Storkfrøken i minnet der det hadde stoppet opp på 7cm. «Er det sånn kroppen min skal være liksom?» tenkte jeg. «At det ikke skal være mulig å få god framgang etter 7 cm da?» Jeg så for meg en lang natt med 7 cm. Jeg tenkte for meg selv at klokken kom nok til å bli langt ut på neste formiddag før jeg kunne ligge med tvillingene mine i armene.

De forsøkte å gi meg drypp for å få bedre rier, men det resulterte bare i for mange rier, så de måtte ta det av igjen. Denne gangen ble jeg ikke sint. Jeg syntes rett og slett ikke åpningsriene var like ille denne gangen. Mulig jeg hadde fått litt epidural da siden jeg følte det, men jeg er rett og slett usikker.

Heldigvis så varte det ikke så lenge at det stoppet på 7cm. Det tok seg opp igjen sakte, men sikkert. Når klokka var litt over 5 på morningen var endelig åpningen på 10 cm. Nå måtte vi bare vente litt til. Selv om jeg hadde full åpning, så var nemlig ikke rumpa til tvilling 1 kommet helt ned enda. De ville at den skulle komme helt ned før jeg fikk trykke.

Da SOVNET jeg!!!!!! Er det mulig da? Joda, det var det. Jeg fikk en god dose med epiduralen da. Så jeg kjente faktisk ikke mer til riene. Dermed sovnet jeg. Det var nok veldig godt for meg. Men jøjemeg så forvirret jeg var da jeg våknet og legene sto der og ville sjekke meg, fordi de trodde at det var klart for å trykke. «HÆ?» sa jeg. «Jeg kan jo ikke trykke uten rier». «Men du har rier» var svaret jeg fikk. Jeg tittet opp på skjermen og så at det stemte. «Men jeg kjenner dem jo ikke. Hvordan er det mulig da?» lurte jeg på. «Jo, du har fått en del epidural» var svaret. «Og du har sovet godt». «Har jeg sovet?» Jeg må jo ha sett utrolig forvirret ut. Jeg VAR forvirret. Skjønte rett og slett ingen ting og jeg var iallefall ikke klar for å trykke ut noen unger NÅ. «Hvor lenge har jeg sovet da» spurte jeg og fikk til svar at jeg hadde sovet omtrent en time. Herlehet så forvirret jeg var. Jeg var så absolutt ikke klar for å trykke. Jeg hadde nok sovet ganske godt, og egentlig kjentes det ut som at jeg gjerne kunne sove litt til. Kanskje ikke så rart igrunnen.

Så da var det tid for ny sjekk. Joda, nå var det i tillegg til full åpning, en stykk babyrumpe som var kommet helt ned under spina. Ikke helt til bekkenbunnen, men godt nok til at det ble avgjort at det bare var å sette igang. Jøjemeg.

Er du klar for fortsettelsen? Det er ikke jeg. Nå trenger jeg en ny pause i skrivingen. Og så er det helg og da gjelder kanskje det samme som sist helg, at jeg rett og slett ikke finner tid til å skrive. Sånn er det. Dere får bare smøre dere med tålmodighet. Så lover jeg å fortelle resten så snart jeg har mulighet.

Katinka

Da Storkfrøken kom til verden – min fødselshistorie

Så gikk det noen dager igjen. Helgen ble hektisk og veldig hyggelig med mye Storkfrøkentid og besøk fra familie og venner. Jeg liker å planlegge litt hyggelige ting for Storkfrøken når det er helg. Ukene med barnehage raser jo avgårde. Så helgen blir viktig kvalitetstid og tid til å gjøre ting vi ikke rekker iløpet av hverdagene. Jeg synes helgene er slitsomme, selv om de er hyggelige, så da er det godt med noen rolige hverdager også. Neste uke er det både kristihimmelfartsdag og inneklemt dag med planleggingsdag i barnehagen, så da blir det virkelig en slitsom langhelg. Jeg får bare lade opp. Jeg synes 17.mai feiring også ble i overkant slitsomt. Det er så mye som skal bli klart før en slik feiring også, så mandagen og tirsdagen ble ikke akkurat rolige de heller. Derfor har jeg ikke fått skrevet noe mer før i dag.

Som jeg skrev i forrige del i min fødselshistorie, lå jeg på sykehuset og ventet på at ting skulle starte og mimret tilbake til den gangen for litt over to år siden da Storkfrøken kom til verden. I dag tenkte jeg å fortelle dere om den gangen jeg fødte henne. Jeg tror den kanskje vil gi en forklaring på hvorfor jeg så gjerne ønsket å føde vaginalt også denne gangen med tvillingene. Men ut fra denne historien, så vil dere nok også forstå at jeg ikke så på en vaginal fødsel som en enkel utvei. Fødselen til Storkfrøken var rett og slett ganske slitsom, men også helt fantastisk. Jeg fikk virkelig kjenne på min egen styrke og utholdenhet og følte virkelig at det var noe jeg fikk til bra. Selv om jeg gjerne ville gi opp underveis.

Mens jeg lå på sykehuset tenkte jeg også mye på at jeg bar tvillinger og at det pr definisjon var høyrisiko. Jeg tenkte på alle de andre tvilling-gravide og -mødrene jeg hadde pratet med på facebook den senere tiden. Det var ikke alle som fødte uten komplikasjoner. Enkelte kunne fortelle om dramatikk som hadde endt opp med traumatiske hastesnitt… eller katastrofesnitt som mange av dem kalte det. Klart at det gjorde meg skremt. Men intuisjonen min sa meg at jeg ikke hadde noe å frykte. Jeg følte meg så utrolig trygg på dette sykehuset. Alle jeg hadde møtt der hadde vært så trygge og profesjonelle, så det var virkelig vanskelig å se for seg at noe kunne gå galt.

Ja, så var det fødselshistorien fra den gangen jeg fødte Storkfrøken. Jeg hadde jo termin på min 38-årsdag den gangen, men hadde håpet på at hun ville komme noen dager før. Kom hun etter min dag, så ville jo min dag for alltid forsvinne i forberedelser til hennes bursdag. Kom hun før, så kunne min dag være en gyllen anledning til å spise kakerester.

Men bursdagen min kom uten noe tegn til at det nærmet seg. Da håpet jeg hun ville vente noen dager til. Jeg nøt rett og slett å gå høygravid med henne så jeg kunne gjerne nyte det noen dager til og kjenne på de deilige sparkene fra henne. Jeg skulle også «bare» montere ferdig det jeg hadde strikket til henne (det ligger fremdeles umontert for å si det sånn).

Jeg hadde litt gjester på bursdagen min. Først fine Lone og da hun hadde gått, var jeg klar til å motta de neste gjestene; ei annen venninne og hennes datter. Men rett før de kom skjedde det noe. Magen gjorde plutselig vondt. En skikkelig vond kynner liksom. Men det kunne da ikke være rie eller? Mamma hadde sagt at rier gjorde vondt i ryggen. Hvis jeg ikke hadde vondt i ryggen, så var det ikke rier, mente hun. Jeg hadde ikke vondt i ryggen, så jeg tok det helt med ro og tenkte at dette ikke var virkelige rier… kanskje bare noe slags forvarsel om at det snart skulle skje noe, tenkte jeg. Men gjestene jeg hadde på besøk mente nok at jeg burde reagere, for det så visst ikke helt godt ut mot slutten av visitten og de vonde takene kom ganske regelmessig. Jeg tok tiden mellom takene for sikkerhets skyld, så jeg tenkte jo at jeg skulle ringe føden når de kom veldig hyppig. Sånn for sikkerhets skyld. Men jeg trodde nok ikke noe på at det var rier.

Jeg fikk pappa til å hente meg så jeg iallefall var oppe hos foreldrene mine dersom det skulle skje noe mer, og da jeg kom dit var broren min der, og han beordret meg rett til sykehuset. Han var ikke i tvil og han hadde jo vært med på to fødsler før. Vi ankom sykehuset på kvelden og jeg måtte vente litt før jeg ble sjekket, men da jeg endelig ble sjekket, hadde jeg fire cm åpning og var faktisk allerede i aktiv fødsel. Godt jeg hadde dratt altså. Vel vitende om min mors opplevelser med styrtfødsel regnet jeg med at dette skulle gå unna og var ganske sikker på at Storkfrøken ville rekke å komme før midnatt slik at vi fikk bursdag på samme dag. Men nå har jeg lært at man aldri skal ta for gitt at man er lik sin mor når det kommer til fødsel. Iallefall ikke jeg.

Neste gang jeg ble undersøkt noen timer senere tror jeg at jeg allerede var oppe i 7 cm, så jeg var fremdeles nokså sikker på at dette skulle gå fort. Men så snudde det og tok forferdelig lang tid før det skjedde noe mer. Det var 7 cm og 7cm og 7 cm…. himmel så irriterende altså. Jeg lå praktisk talt hele natten med 7 cm. Da blir man lei altså. Riene var jo ikke akkurat behagelige, og så lenge det var framgang å spore, syntes jeg liksom ikke det gjorde så mye at det gjorde vondt. Jeg fikk jo belønning for smertene. Men etter maaange timer uten framgang begynte jeg å bli sliten og lei. Når hun så sjekket og mente jeg hadde 6cm åpning ble jeg rett og slett forbandet. Da måtte hun gjøre noe. Hun satte meg på drypp for å få kraftigere rier. Å FY FADER sier jeg bare. DA ble jeg sint da. Det gjorde så himla vondt! Det var nok ikke lenge etter dette at hun mente jeg burde få epidural. Men for meg føltes det som en evighet. Og ikke nok med det: etter at det var bestemt at jeg skulle få epidural, så måtte vi jo vente på anestesilege og det varte og rakk enda lenger. Til slutt var det en fra anestesi som stakk hodet inn og sa at de skulle komme til meg om 15 min. Glede. Jeg kikket på klokken for å telle ned. Men 15 minutter ble iallefall 45 minutter før de kom. Nå har jeg lært at anestesiminutter er helt annerledes enn minutter for oss vanlige folk.

Når anestesilegen endelig kom, fikk jeg satt epiduralen og når den hadde begynt å virke ble jeg straks mer optimistisk. Det var så utrolig godt å slippe å kjenne på den smerten. Da fikk jeg vel sikkert mer drypp og jeg kunne slappe litt av, så tok det ikke så lang tid før alt egentlig var klart til å trykke. Alt, bortsett fra en ting; Storkfrøken var ikke klar. Hun hadde fått lav puls og hadde det ikke helt bra. Derfor kunne jeg ikke presse enda, men bare roe helt ned, slik at hun fikk kommet seg. På dette tidspunktet var fødestua mi fylt seg opp av folk. Jeg aner ikke hvor mange som var der inne til slutt… men det føltes som en skikkelig stor heiagjeng. Dette kunne visst bli heavy greier. De hadde gjort klart vakuum for det var neimen ikke sikkert at jeg ville klare å få henne ut selv, med svake rier. I ettertid viste det seg også at hun hadde kommet ut med armen sammen med hodet som supermann. Ikke rart at dette ble heftig.

Når jeg ENDELIG fikk lov til å trykke, hadde jeg hentet krefter fra en annen dimensjon føltes det som. Ikke tale om at de skulle ta ut jenta mi med vakuum altså. Dette skulle jeg søren meg klare selv. Trykkingen gikk som en drøm. Dette klarte jeg virkelig! Jeg følte meg som verdens sterkeste kvinne. Her ble det ikke snakk om noe vakuum nei, og ut kom hun. Verdens vakreste lille skapning. Fy søren for et adrenalinkick det var å klare dette uten vakuum. Jeg følte meg som superwoman. Det var rett og slett en helt syk opplevelse. Jeg hadde aldri trodd underveis at avslutningen kunne føles så perfekt og bra når veien dit hadde vært så langvarig, slitsom og smertefull. Men sånn er det visst ofte med vaginal fødsel. Det vondeste er jo faktisk åpningsriene sier de. Mens pressriene ikke kjennes helt på samme måte. Men hva kan jeg si om det som fikk en god dose med epidural? Vel, uansett så spiller det ingen rolle. Man kan uansett ikke sammenlikne fødsler. Jeg var helt euforisk etter hele opplevelsen og av synet av Storkfrøken som lå der så fredelig på brystet mitt. Alt var helt perfekt og fullkomment. Jeg kunne ikke ønsket meg en bedre fødsel slik jeg hadde det akkurat da, selv om den på alle måter var annerledes enn hva jeg hadde sett for meg. Vekk fra hukommelsen var all smerten og slitet. Jeg husket kun den siste timen, som var seiersetappen.

Den første rien hadde jeg ca 17.30 og jeg kom nok inn på sykehuset rett etter klokka ni på kvelden og rundt ti hadde jeg fire cm. Rundt ett fikk jeg føderom og da hadde jeg 7 cm åpning. 7 cm åpning hadde jeg fremdeles på morgenkvisten. Hva som skjedde videre utover dagen husker jeg ikke i tid rett og slett. Men hun kom ut 13.20. Så det gikk en god del timer ja og absolutt ingen styrtfødsel som var det jeg hadde sett for meg og nesten fryktet… jeg vet ikke om dette var veldig mye bedre egentlig.

Tenk at bak hvert eneste menneske du møter på din vei finnes det en mor som har vært gjennom en slik hinsides opplevelse. Det ga meg en ny respekt for livet. En enda sterkere følelse av hvor mye et menneske faktisk er verdt. Klisjé ja, men det får så være. Det er jo ikke mindre sant for det.

Dette var altså det jeg lå og tenkte på etter at jeg hadde blitt satt igang og ventet på riene på sykehuset nå i slutten av april. Jeg tenkte med glede på den gangen jeg hadde slitt meg gjennom så mange timer før Storkfrøken plutselig var der. Jeg var så utrolig spent på hvordan det ville bli denne gangen med tvillinger. Jeg visste at dette kom til å bli helt annerledes. Jeg regnet vel egentlig bare med at det kom til å bli mye tøffere med tvillingene. Men jeg visste jo allikevel at uansett hvor tøff en fødsel kan være, så kan man legge den bak seg og heller fokusere på det nye familiemedlemmet og gledes over det.

Jeg var klar for tvillingfødsel… eller så klar man kan bli. Jeg følte meg ikke veldig klar for fødsel, men jeg følte meg veldig klar for å slippe å gå gravid lenger og heller få lov til å starte på resten av livet, og hverdagen med Storkfrøken og de to små guttene. Fødsel kunne jeg ikke klargjøre meg til. Måtte bare ta den som den kom. Det hadde jeg gjort en gang før, så jeg visste at jeg ville klare det igjen… på et eller annet vis. Jeg slapp alle tanker om hvordan jeg ønsket at det skulle bli og åpnet meg opp for det som måtte komme og i full tillit til alle de fantastiske menneskene som jobbet der.

 

Igangsettelsen og magevideo

Det er tid for ny episode i min fødselshistorie. Ja, for nå tror jeg dere har skjønt såpass at denne siste uken i april endte med fødsel. Jeg tar dere gjennom min fødselshistorie i små drypp. Skulle jeg skrevet alt dette i ett innlegg, ville det blitt så gruelig langt at jeg heller har valgt å porsjonere det litt utover. Jeg kan love dere fortsatt spenning. Faktisk helt til siste innlegg er det spenning og etter det har jeg enda en overraskelse på lur. Jeg tror ikke dere blir skuffet etter all ventingen. Jeg skjønner at dere er spente. Men jeg kan love dere at jeg er kanskje den som er aller mest spent på den siste overraskelsen. Jeg har nemlig ikke sett den selv enda, jeg vet bare at den kommer. Det er en viss fare for at tårer blir felt.

Så var jeg altså kommet til igangsettelsen. De startet med å sette inn et ballongkateter. Det vil si at de setter inn et vanlig urinkateter (slik jeg har forstått det) og fyller det med vann innenfor livmorhalsen. Når livmorhalsen er tilstrekkelig myk og åpen, så vil ballongen falle ut. Dersom det går lang tid før den faller ut, så betyr det at det ikke har vært veldig modent i forkant. Men faller den raskt ut, så er det et tegn på at her var det allerede ganske modent før den ble satt inn. Min falt ut veldig fort. Så det var jo et godt tegn. Men jeg hadde ingen rier. Jeg fikk så en tablett som skulle få riene i gang og dermed var det bare å vente. To timer gikk uten en eneste rie. Noen kynnere hadde jeg, men det hadde jeg jo hatt lenge og disse var ikke noe annerledes. Men litt vonde var de. Akkurat som de hadde vært en god stund allerede. De kom ikke hyppig heller. Mens jeg ventet drømte jeg meg tilbake til den gangen for litt over to år siden da Storkfrøken kom til verden. Tenk at jeg snart skulle få oppleve dette igjen.

Det var noen tårer som rant da lille vakre Storkfrøken ble lagt på brystet mitt første gangen.

Etter to timer, så skulle jeg få en ny tablett. Men heldigvis var det en smart jordmor som fant ut at hun kanskje skulle sjekke livmortappen først. AU! fyttekatta så vondt det gjorde altså. Hun kjente og hun kjente og funderte og funderte, men hun sa ingenting. Hun så rett og slett ut som et stort spørsmålstegn. Når hun endelig var ferdig, så sa hun at hun måtte nesten hente en kollega for å høre om hun kjente det samme som henne. Den andre jordmoren kom og skjønte like lite som den første, men nå pratet de sammen, så jeg fikk jo høre hva de lurte på. Begge var enige i at de syntes det kjentes ut som at jeg allerede hadde en åpning på 5 cm og grunnen til at de lurte på om det kunne stemme var jo at jeg ikke hadde hatt noen rier. De ble enige om at de måtte hente legene for å få dem til å vurdere. Så da gjorde de det.

Jeg nevnte at det gjorde himla vondt når jeg ble undersøkt? Det var ikke noe bedre å bli sjekket av noen av de andre heller. Så jeg måtte jo bare pine meg gjennom. Vel vitende om at jeg hadde en fødsel foran meg, så burde jeg vel strengt tatt ikke klage, men bare holde ut. De var alle enige om at jeg hadde 5 cm åpning og var dermed i aktiv fødsel. Så da var det bare å ringe de som skulle være med på fødselen og få dem tilbake. Jeg hadde nemlig sendt dem hjem, siden jeg hadde hørt om igangsettelser som tok så lang tid og jeg hadde jo strengt tatt over 3 uker igjen til termin, så jeg trodde jo aldri at dette skulle gå så fort. To døgn hadde jeg tippet. Jeg husket nemlig godt fødselen til Storkfrøken som var alt annet enn en styrtfødsel.

Mens jeg ventet hadde jeg også tatt denne filmen av magen min. Fascinerende å tenke på der og da at jeg snart skulle få se de to som laget alt det livet.

Nå er det straks helg her hos oss. Det betyr at all min ledige tid går til Storkfrøken. Kanskje har jeg overskudd til å skrive litt videre, hvis ikke så må dere kanskje vente helt til mandag før neste oppdatering kommer. Hvis jeg har tid, så skriver jeg mer i helgen, men jeg kan ikke love noenting.

Klem Katinka

Planlagt keisersnitt?? volume2

Nå skal dere endelig få vite hvordan det så ut på ultralyden. Om navlestrengen fremdeles lå i veien og om jeg fikk muligheten til å velge vekk keisersnitt.

Jeg trodde knapt mine egne øyne for det var helt tomt der… ingen navlestreng. Bare en liten rumpe helt uti kanten av bildet. Rumpa til min baby. Jeg turte nesten ikke tro hva jeg hørte heller når legen sa at navlestrengen ikke lå slik at den utgjorde noen risiko lenger. Dermed fikk jeg valget. Jeg kunne fremdeles få keisersnitt denne dagen dersom jeg ønsket det. Alternativt, så kunne jeg reise hjem og vente videre på at noe skulle skje av seg selv. Men jeg måtte velge. Skulle jeg gå for keisersnitt og bare bli ferdig med det?

Det var virkelig ikke noe enkelt valg. Det var bare jeg alene som måtte velge. Legene støttet begge alternativene. Det fristet VELDIG å bare bli ferdig med det på en ganske enkel måte. Keisersnitt ville være en enkel utvei. Bare tanken på å reise hjem igjen med uforrettet sak denne dagen bøy meg rett og slett i mot. Men jeg hadde jo egentlig bestemt meg for lenge siden for vaginal fødsel og jeg valgte å holde på den tanken. Jeg valgte å reise hjem og avvente til det skjedde noe mer. Jøjemeg, hvor sprø går det an å bli, tenkte jeg samtidig. Vil jeg virkelig meg selv så vondt? Dette kommer jeg garantert til å angre på.

Vi gikk tilbake på fødestuen for å pakke sammen sakene våre og lage planer for hvordan vi skulle gjøre det framover. Jeg hadde jo noen med meg som måtte bli oppringt og slikt. Men vi hadde heldigvis ikke kommet noen vei før legen var tilbake. Det var en ting til han gjerne ville sjekke som han hadde glemt. Så da var det tilbake på undersøkelsesrommet for å gjøre en ny ultralyd. Han ville nemlig sjekke at babyene hadde det bra i magen fremdeles. Han gjorde blodstrømmålinger av navlestrengene og i hodene deres. Hos tvilling nummer en så alt helt fint ut. Men hos tvilling nummer to, gjorde det dessverre ikke det. Eller kanskje heldigvis? Det var iallefall ikke veldig ille. Men tvilling nummer to hadde litt høyere blodgjennomstrømning i hodet sitt og det kunne bety at han begynte å få dårlig med med tilførsel fra livmor. Da vil kroppen sentralisere og fokusere på de viktigste organene og dermed var strømmen høyere i hodet hans. Så det var absolutt ingen fare for han enda. Men det var nok til at legen mente at fødselen måtte skje med en gang. Det var ingenting å utsette lenger. Vi skulle altså ikke lenger vente til uken etter allikevel.

Så ble jeg stilt for valget igjen, men denne gangen var det enklere. Jeg hadde jo allerede valgt vaginal fødsel og det sto jeg for enda. Dermed ble det bestemt at jeg skulle igangsettes umiddelbart. WOW! For en utvikling. Jeg var så lettet over at jeg slapp å reise hjem med uforrettet sak denne dagen.

Så selv om igangsettelse heller ikke sto på min ønskeliste, så ble det det og det kjentes som en stor lettelse. Der og da visste jeg at jeg mest sannsynlig kom til å være trebarnsmor om bare timer eller dager. Men ikke mange dager. Merkelig følelse altså. Hvor lang ville det ta fra igangsettelse til guttene lå i armene mine mon tro?

Det tror jeg at jeg skal skrive mer om i neste innlegg.

Katinka

Planlagt keisersnitt??? volume 1

Så er vi endelig kommet til den store dagen i min gjennomgang av siste uken i april. Torsdagen og tid for planlagt keisersnitt. Eller blir det egentlig det?

Jeg ankommer sykehuset i akkurat passe god tid, skrubbsulten og fastende. Nå skal jeg prøve å gjenfortelle alt som skjedde denne dagen. Det er virkelig ikke så enkelt. Så mange detaljer, men i hvilken rekkefølge? Det er jeg litt usikker på, så jeg prøver meg på å skrive det omtrent slik jeg tror at jeg husker det iallefall.

Når jeg ankommer får jeg fødestue med en gang. Det blir gjort klart som om jeg skulle ha keisersnitt. Jeg var ikke satt opp til keisersnitt før ganske langt ut på dagen, så det var ikke noe stress. Bare forsiktige forberedelser. Jeg fikk smertestillende og fikk samtidig nyte et glass vann.

Sitter og venter på å få ultralydundersøkelse

Så kom legen, og det var tid for å undersøke hvordan navlestrengen lå. Jøjemeg så spent jeg var. Lå den fremdeles nederst i livmoren foran livmorhalsen? Eller hadde den kommet høyere opp, slik at den ikke utgjorde noen fare lenger? Og visste jeg egentlig hva jeg ville? Kom jeg til å klare å velge vaginal fødsel dersom jeg fikk mulighet til det? Eller ville det være enklere valg tross alt og bare gjøre et keisersnitt? En ting var sikkert. Jeg hadde ikke sovet godt den siste natten og jeg hadde kommet sent i seng. Så jeg var ikke akkurat uthvilt. Jeg hadde så ekstremt ambivalente følelser til dette at jeg nesten håpet på at navlestrengen lå slik at det ikke var noen tvil om at keisersnitt var det eneste riktige. Slik at jeg slapp å måtte velge.

Utfallet av undersøkelsen og mitt valg skriver jeg mer om i neste innlegg.

Katinka

 

Følelsesmessig berg- og dalbane og sammenbrudd

Som du sikkert nå har forstått, så ble den siste uken i april i overkant tøff og slitsom for meg. I min gjennomgang av den uken er jeg nå kommet til tirsdag den 25.april og preoperativ undersøkelse på sykehuset.

Jeg var veldig spent på hva en slik undersøkelse innebærer. Kommer de til å gjøre en ny vurdering om keisersnitt egentlig er nødvendig? Og har jeg i det hele tatt noen mulighet til å påvirke om det faktisk må bli det? I mitt hode var det nemlig en teoretisk mulighet for at forutsetningene for å ta keisersnitt var endret og at navlestrengen var flyttet seg høyere opp og ikke lenger utgjorde noen fare for tvilling 1.

Det var ikke lagt opp til en ny vurdering og på et kontor hos en sykepleier kom sammenbruddet. Jeg visste rett og slett ikke hva jeg ville lenger. Kanskje jeg egentlig ville ta keisersnitt? Eller kanskje ikke? Og hva skulle jeg be om? Og, og, og…. hodet var FULLT opp av tanker og følelser jeg ikke klarte å kontrollere på noe vis. Jeg gråt og jeg gråt. Vi endte opp med at jeg skulle få prate med en gynekolog (gynekolog altså… ikke psykolog, selv om det helt sikkert hadde vært en god idé det også).

Gynekologen kikket hardt på meg og sa: «Sier du at du prøver å overtale oss til å droppe keisersnitt for at du skal få en vaginal fødsel?» «Ja, jeg tror kanskje jeg gjør det», svarer jeg. «Jøss, det har jeg aldri vært borti før. Normalt er det jo omvendt» sier han. Jeg kikker tilbake og er usikker på hva jeg skal si. «Kanskje jeg bare skal si at jeg angrer og tar gjerne keisersnitt allikevel?» tenker jeg. Gråten sitter klar i halsen, men denne gangen klarer jeg å holde meg. Jeg tenker at iallefall er det best å få kjøpe meg litt tid, så jeg svarer at «ja, det ønsker jeg. Hvis det er noen mulighet for at jeg kan føde vaginalt, så vil jeg veldig gjerne få gjort en ny vurdering». Det hele ender opp med at vi avtaler at jeg møter opp torsdagsmorgen fastende og forberedt på keisersnitt som tidligere avtalt, men at legene som tar imot meg på føden skal sjekke grundig en gang til om keisersnitt er det beste alternativet og om det er nødvendig.

Jeg følte meg absolutt ikke noe klokere, sterkere eller sikrere på valget mitt da jeg reiste hjem. Jeg måtte rett og slett forberede meg på det mest sannsynlige alternativet, og det var vel keisersnitt… var det ikke?

 

Dagen etter preoperativ undersøkelse, onsdagen hadde jeg lenge hatt avtale med ei som legger vippeextensions på meg. I svangerskapet har jeg hatt så lite overskudd at jeg har følt meg som en grå mus, men ork til å drive med sminke og maskara, det har jeg ikke hatt. Så derfor tok jeg en enkel løsning og la på løsvipper. Nesten litt deilig å slippe å se det slitne ansiktet i speilet, for jeg ser virkelig litt mer opplagt ut synes jeg med litt kraftigere vipper. Da føler jeg meg også litt freshere også merkelig nok. Så der, på benken hos henne, fikk jeg slappe av halvannen time. Nesten litt deilig… neida, det var tull… det er ikke deilig å ligge i ro på en benk som høygravid med tvillinger. Onsdagen, dagen før planlagt keisersnitt, ble en dag jeg brente kruttet på alle måter. Jeg måtte bare få tankene vekk. Så etter at jeg hadde fått lagt vippene, ble det shopping for å skaffe meg de siste tingene jeg trengte til babyene og en storesøstergave til Storkfrøken: en løpesykkel.

I hodet ble denne dagen litt «stille før stormen». Jeg fortrengte alt som skulle skje eller ikke skje dagen etter, Og fokuserte kun innover på meg og mitt.

Jeg var så fornøyd med løpesykkelen som jeg kjøpte til Storkfrøken og jeg gledet meg som en unge til å gi henne den. Hun ER så ivrig på å sykle for tiden, så denne sykkelen vil helt sikkert bli en stor utfordring for henne, samtidig som jeg vet at den blir super når hun bare får lært seg å bruke den. Ellers ble det handlet inn litt mer sengetøy til barnevogna og tepper som matchet kalesjene til tvillingvognen min.

Skikkelig overfladisk dag. Men det trengte jeg.

I neste innlegg skal jeg fortelle om torsdagen, den store dagen. Blir det keisersnitt? Eller hva skjer egentlig? Jeg hadde så utrolig mange spørsmål i hodet denne kvelden før dagen. Så mange spørsmål og så få svar. Jeg visste ingenting om utfallet, men måtte vente. Det må dere også.

Klem Katinka

Krampemamma – Storkfrøken sover hjemme

Jeg hadde planer om å klare å skrive litt hver dag nå siden sist innlegg, men det gikk dessverre ikke. Nå skal jeg prøve å få skrevet litt flere innlegg daglig, slik at jeg kommer meg i mål. På torsdag har dere nok fått høre hele historien håper jeg. Her kommer fortsettelsen på min oppsummering av den siste uken i april. En uke med mye svingninger.

Siden det nå var avtalt at jeg skulle gjøre keisersnitt, så fikk jeg plutselig ekstra hastverk med å ta meg litt ekstra tid til Storkfrøken. Etter mye tankevirksomhet på lørdagen, så ville jeg veldig gjerne ha Storkfrøken hjemme en natt eller flere hvis jeg orket. Fra søndag til mandag gjorde hun det. Herregud så deilig å ha henne hjemme igjen. Jeg har jo sovet mye sammen med henne hos foreldrene mine i det siste også for å være så mye som mulig sammen med henne. Men det var virkelig deilig å ha henne hjemme nå selv om det også var slitsomt. Det er jo her hjemme både hun og jeg hører til. Jeg kjente at jeg gledet meg noe helt enormt til å starte den nye hverdagen som familie på fire. Samtidig som jeg også gruet meg til å få mindre tid til Storkfrøken framover når guttene etterhvert krever sitt.

På søndagen lekte vi oss enda litt mer i fotostudioet. Jeg ville gjerne ha bilder av meg med magen sammen med Storkfrøken også. Herlehet, så vanskelig det var å få tatt gode bilder med ei aktiv toåring. Men det ble da noe.

Imens alt dette, kvernet tankene mine. Jeg hadde så utrolig ambivalente følelser rundt fødselen. På den ene siden hadde jeg hele tiden tenkt at min foretrukne fødemåte var vaginal fødsel, mens jeg på den andre siden begynte å bli så ekstremt sliten av alt. Særlig sliten var jeg av alle følelsene jeg nå ble usikker på. En ond sirkel altså som gjorde at jeg nesten begynte å håpe på keisersnitt. Dilemma altså. Utrolig vanskelig å vite hva jeg egentlig ville og det var kanskje det tøffeste av alt.

Katinka

Jeg måtte be om hjelp.

Foto fra pixabay

Å be om hjelp, er noe jeg hadde tenkt lenge på og lurt hvordan jeg skulle gjøre. Noen ganger er jo livet slik at man faktisk trenger hjelp. Det er ikke alltid slik at man kan klare alle strabaser livet har å by på alene. Mange hadde rådet meg til det, men det er ofte slik at det faktisk sitter langt inne. Det satt langt inne for meg. Jeg hadde jo valgt dette selv. Jeg hadde satt meg selv i en situasjon der jeg til slutt måtte innse at dette går rett og slett ikke uten noe hjelp. Og det var min egen feil.

Jeg har jo fått masse uvurderlig hjelp av familien min og særlig mamma. Men hun er jo ikke noen ungdom lenger. Hun er fantastisk sprek til å nærme seg de 70, men fremdeles så har hun jo den alderen hun har og det er jo ikke da man skal være fulltidsmamma for en toåring slik hun har fungert som i det siste. Iallefall på det praktiske plan. Jeg har jo vært der og fått være mamma for Storkfrøken sånn med kos og alt som ikke innebar for mye slit, bortsett fra de 26 dagene jeg var innlagt på sykehus (og det var jo lenge nok). Jeg kan ikke si annet enn at jeg er enormt takknemlig for alt mamma har gjort for oss.

Men etter timen på sykehuset som jeg skrev om i forrige innlegg, så skjønte jeg at nå nærmet det seg. Nå skulle jeg snart få mer å gjøre enn jeg noen gang har hatt i livet. Nå kom jeg virkelig til å trenge all hjelp jeg kunne få og jeg kom til å bli ekstremt sliten. Særlig på grunn av at det så ut som at jeg skulle gjøre keisersnitt. Jeg måtte be om hjelp nå, for jeg visste at jeg ikke kom til å klare det etter fødsel.

I løpet av de første dagene etter at keisersnitt var blitt bestemt, så var jeg tidvis veldig fortrolig med at jeg skulle gjøre keisersnitt og tidvis absolutt ikke fortrolig med det. Uansett visste jeg at fødselen nærmet seg. Jeg ba derfor om hjelp på veggen min på facebook og dette er hva jeg skrev:

Alle tvillingmødre jeg har snakket med har kommet med ett råd til meg: Be om hjelp og ta imot all den hjelp du kan få. Så nå skal jeg gjøre det. Planen nå ser ut til å være den at tvillingene blir tatt med keisersnitt på torsdag. Så nå braker det snart løs. Siden keisersnitt er en stor operasjon må jeg også beregne at det tar tid før jeg kan fungere som vanlig og særlig blir løfting vanskelig i begynnelsen.

Derfor tar jeg gjerne i mot besøk. I mitt hus er alle velkomne så lenge de ikke forventer oppvartning, men:
* Si gjerne i fra før du kommer, så jeg får eventuelt bedt deg om å dra innom og handle for meg på veien.
* Har du middagsrester, som du gjerne vil bli kvitt, så ta det gjerne med. Jeg er glad i mat som kan varmes i microen.
* Jeg har kaffe, men vil du ha noe til kaffen, så ta med det. Brødmat skal jeg alltid klare å by på også. (Men du får smøre på brødskiva di sjøl  )
* For dere som er ekstremt glad i små babyer, bæsj og gulp, og ikke trenger veldig mye søvn er hjertelig velkomne på overnatting også så får du gitt mat og rapet babyer så mye du vil. Ja, på dagen også egentlig. Her kommer nok alt til å handle om å tilfredstille slike behov framover.
* Trenger du en gåtur? Du kan enten trille storesøster til eller hjem fra barnehagen eller ta med guttene ut på en gåtur.
* Du skal slippe å gjøre husarbeid når du kommer til meg, men tilby deg gjerne å vugge, bysse eller underholde guttene, mens jeg hiver meg rundt på en rydderunde eller liknende eller kanskje jeg rett og slett trenger en dusj.

Som du skjønner, er det egentlig ikke sånn at jeg kan si nå at jeg kommer til å trenge hjelp akkurat den eller den dagen. Men hver dag og ethvert tidspunkt jeg kan få kan være en kjærkommen glede uansett. Så si gjerne fra når du har tid og hva du kan hjelpe til med, slik at jeg ikke dobbeltbooker, men får spredd det litt utover. Jeg har jo mye hjelp av mamma og pappa også. Men jeg er redd jeg har brukt dem litt opp nå etter til og fra på sykehuset helt siden slutten av februar.

Ellers har babyene alt de trenger for lang tid framover. Hjelp er den beste barselgaven  

PS: Du er selvfølgelig hjertelig velkommen «bare» på besøk også, så lenge du tåler litt rot og skygger under øynene. Hvis du vil, får du sikkert bare holde en baby også. Selskap til mor er selvfølgelig også veldig til hjelp

Nå i ettertid lurer jeg veldig på hvordan i HULESTE jeg kunne skrive dette??? Jeg annonserte rett og slett fødselen min på FORHÅND!!??? Og GJETT om meldingene strømmet på. Det burde jeg jo forstått. Det kom fra nær og fjern. Jeg fikk rett og slett ikke fred for all pågangen. Jeg som egentlig hadde mer enn nok med meg selv. Det ble bare rett og slett for mye. Jeg orket knapt ut av huset, jeg orket ikke snakke med folk. Jeg ville bare være sammen med Storkfrøken og den nærmeste familien min som visste akkurat hva jeg sto i. Det endte med at jeg stengte facebook-veggen min for kommentarer noen dager senere og la ut følgende beskjed:

Tusen takk for forståelse for at jeg trenger mest mulig ro om dagen og ikke ønsker meldinger privat eller på veggen min her. Jeg åpner veggen min for meldinger og legger ut forhåpentligvis gode nyheter når jeg er klar igjen. Det er ikke noe dramatisk. Jeg er bare veldig, veldig sliten og trenger ro og tid til mine nærmeste, meg selv og de få utvalgte nå (du trenger ikke kommentere dette innlegget heller for jeg føler at jeg må svare og det orker jeg ikke).

Jeg som tåler veldig mye av publisitet rundt meg som person møtte til slutt et metningspunkt av hva jeg kan klare av pågang av meldinger. Jeg er nok fremdeles der at jeg trenger veldig mye tid for meg selv akkurat nå. Jeg er rett og slett ikke klar for mye sosialt liv enda.

Katinka

En drøy uke med berg og dalbane

Så ble det bare for mye for meg. Fredag den 21.april ble lang og tung fredag og deretter fulgte en ekstremt slitsom uke. Denne dagen startet med kontroll på sykehuset. Jeg var kommet til 36+1 i svangerskapet og så langt så jo alt veldig bra ut. Bare denne livmorhalsen som hadde vært litt kort tidligere, men nå var ikke det lenger noen sak. Legene sjekket ikke lenger livmorhalsen en gang for babyene kunne jo bare komme. Men allikevel forandret denne kontrollen på veldig mye. Jeg har ikke klart å skrive om alt som har skjedd siden. Hodet har vært fullt av tanker og følelser, men jeg trenger å skrive det ut, så nå skal jeg gjøre det. Jeg får ikke skrevet alt på en gang, så jeg får ta det i etapper. Og jeg starter med å skrive om hva som skjedde denne fredagen og iløpet av uken som kommer, håper og tror jeg at jeg skal klare å komme meg ajour med alt som har skjedd i det siste. Jeg kan ikke love at jeg klarer det, men jeg kan love at jeg skal prøve.

Det var en rutinekontroll på sykehuset. Jeg var veldig spent, vel vitende om at jeg nærmet meg den store finalen på svangerskapet. Hvor snart visste jeg ikke. Skulle jeg klare å komme meg helt til uke 37 som var om en snau uke tro? Og hvordan hadde egentlig babyene mine det inni magen?

Alt så heldigvis ut til at guttene hadde det veldig godt. Veldig lenge på kontrollen hadde jeg et håp om at alt var ok og at jeg bare skulle bli sendt hjem for å fortsette å ruge og vente som jeg har blitt så god på den siste tiden. Men så enkelt var det visst ikke. Nå beregnet de vekten til begge tvillingene til 2580g og det var jo helt fantastisk! Ikke bare at de var så store og sterke, men at de vokste så jevnt. Egentlig skulle man tro at alt lå til rette for at dette bare skulle få gå sin gang.

Den gang ei. Legen som undersøkte meg, syntes det så ut som at navlestrengen til den nederste tvillingen lå litt langt nede så hun ønsket å undersøke med innvendig ultralyd for å være helt sikker på at hun tok riktig avgjørelse. Hun tok til og med seg en annen lege på råd. Det var dessverre slik hun fryktet. Navlestrengen lå rett innenfor fødselkanalen og over der lå beina til tvillingen og rumpa hans ikke veldig langt unna heller. Hvis vannet skulle gå da var faren stor for at navlestrengen kunne komme i klem og dermed hindre tilgang til næring og surstoff til tvilling 1. Så jeg ble nøye instruert om hva jeg skulle gjøre dersom det skulle skje. Da var det bare å legge seg ned med beina høyt og ringe tvert for å bli hentet av ambulanse. Heldigvis er det ingenting som tyder på at vannet skulle gå, for livmorhalsen var nærmest uendret på de 2,5 ukene som var gått siden sist den ble målt. Legene diskuterte seg imellom om hvor lenge de turte å vente. Det ble bestemt at det tryggeste nå var å planlegge keisersnitt uken etter. Jeg kunne ikke føde vaginalt så lenge navlestrengen lå slik. Da gikk det plutselig opp for meg at om en uke var jeg mest sannsynlig 3-barnsmor. Da er det alvor. Men jeg mistet også min foretrukne fødemåte. Bare på grunn av maks uflaks føltes det som. (men egentlig er det jo ikke slik med tvillinger. Da MÅ man være forberedt på keisersnitt. Særlig når den første tvillingen ligger i seteleie, slik min gjorde)

Jeg likte det veldig dårlig på den ene siden, mens på den andre siden, så så jo jeg også det samme som legene så på ultralyden og det var ikke vanskelig å forstå at det var en farlig situasjon for denne tvillingen. Det var jo egentlig bare maks uflaks, men jeg skjønte jo at det var det tryggeste. Allikevel klarte jeg ikke helt å slå meg til ro med det. Jeg som hadde bestemt meg for å ha full tiltro til legenes avgjørelse og la det skje det som de bestemte var det beste. Nå visste jeg virkelig ikke om jeg klarte å gjøre det allikevel.

I dagene som fulgte jobbet hodet og følelsene mine på høygir. Jeg vurderte konstant for og imot keisersnitt og vaginal fødsel. Jeg så jo helt klart fordelene med keisersnitt også. Det ville jo være ganske enkelt der og da med lite smerter. Keisersnitt ville være en fødsel som ikke ville gjøre meg enda mer sliten enn jeg allerede var. Jeg VAR virkelig sliten og ble veldig fristet til å ta den enkle løsningen som keisersnitt kan være. Iallefall når det er planlagt keisersnitt. For jeg følte meg veldig usikker på om jeg egentlig orket en vaginal fødsel. Det ville jo uansett være en fødsel med minst en, kanskje to babyer i seteleie.

På den annen side, så savnet jeg muligheten til å bære på Storkfrøken og være mamma for henne også med alt det innebærer. Da er det ingen fordel med et stort arr i magen etter keisersnitt. Jeg vet jo at mange kommer seg fort, men man skal jo være forsiktig for å unngå brokk i såret. Storkfrøken trengte virkelig å få tilbake mammaen sin så fort som mulig nå. En mamma som kan bære. Hun maser stadig om å bli bært og da er det utrolig vanskelig å si nei til skatten sin.

Jeg har ikke engang begynt på alle fordelene det er for babyene å bli født vaginalt. Det betyr jo noe det også. Alle bakteriene i fødekanalen som ville være bra for dem og immunforsvaret dems. For babyenes skyld var jeg absolutt ikke motivert for keisersnitt. Å gå med slike tanker mot slutten av svangerskapet tok virkelig på meg. Følelsene mine gikk i en ekstrem berg og dalbane hele den påfølgende uken. Det skal jeg skrive mer om seinere.

Nå trenger jeg pause.

Katinka