Uke 36 og lek i fotostudio

Tenk at jeg har kommet meg helt til uke 36 i dag. DET hadde jeg aldri trodd da jeg ble lagt inn på sykehuset for nesten 8 uker siden. Det er utrolig deilig å tenke på og det har virkelig hjulpet på motivasjonen for å holde ut i en uke til. Klarer jeg det, så er jeg i uke 37 og babyene vil da regnes som terminfødte, selv om det enda er 3 uker igjen til termindatoen da. For en uke siden var jeg nær ved å gi opp, men nå ser jeg at jeg skal alltids klare en uke til om jeg er så heldig at jeg får det. Det er ikke meg det skal stå på iallefall. Og akkurat nå tenker jeg at jeg skal gjerne gå så lenge som nødvendig for å slippe igangsettelse eller annen inngripen. Jeg ønsker veldig at kroppen min skal greie dette selv, så langt det er trygt for babyene selvfølgelig.

Jeg hadde egentlig ikke planer om å ta gravidbilder denne gangen slik jeg gjorde da jeg gikk med Storkfrøken. Det koster tross alt en del penger og jeg har jo et godt kamera selv. Det koster mye å få fotograf til å ta bilder. Men så kom jeg over en mulighet til å leie et studio og ta bilder selv. Ikke så enkelt tenker du kanskje, men jeg fikk med meg mamma, så hun tok bilder og jeg har fått en rekke fine bilder. Og herlehet så moro det var! Jeg blir som en unge igjen som har fått en favorittleke. I dag var litt generalprøve uten Storkfrøken, men jeg har jo lyst til å få med henne på noen bilder også sammen med magen. Så det har vi planlagt å prøve å få til på søndag. Det kan jo hende det skjærer seg med tanke på fødsel, men sånn er nå det. Vi får se om det blir.

Jeg ble så utrolig sliten av å ta bilder. Ryggen verker og alt er vondt. Trøtt ble jeg også. Så jeg har knapt fått sett på bildene og ikke fått gjort annet enn å laste dem over til pc og plukket ut et par til å vise fram. Det kommer nok flere etterhvert.

 

Den perfekte stellevesken for tvillingmødre og tøybleiemødre.

//Skrevet i samarbeid med Amvina.se//

Jøjemeg som jeg gleder meg til å flytte ut av alle sykehusbaggene. Da jeg ble innlagt i uke 28+1 hadde jeg ingenting klart for sykehuset. Mens i tiden jeg var hjemme, var det noe av det første og viktigste jeg fikk på plass. Nå er det snart to måneder siden jeg ble innlagt første gangen og siden har jeg jo bodd i bager både (delvis) hjemme og på sykehuset.

Når jeg kommer hjem fra sykehuset neste gang skal jeg endelig flytte ut av alle bagene for godt og bare være hjemme. Deilig. Så er det tid for en ny bag; stellebagen! Jeg har fått meg en finfin SkipHop duo Double Signature som passer perfekt til tvillingvogner og oss mammaer med masse bagasje. Tenk at jeg i en periode nå kommer til å ha tre bleiebarn. Det gjør meg veldig motivert til å prøve å få Storkfrøken bleiefri iallefall på dagtid i løpet av sommeren. Jeg vet ikke om jeg klarer det, men hun virker motivert og har allerede gjort en god del på potta før jeg ble innlagt på sykehus. Etter innleggelsen har pottetreningen blitt mindre viktig, men til sommeren blir det nok bedre tid til slikt. Det er jo en god del barn som blir bleiefrie den sommeren de har fylt to, så jeg tror ikke det er umulig. Da er det en stor fordel at hun bruker tøybleier, for barn med tøybleier kjenner seg ofte mer våte og blir mer bevisst på hva som skjer når de tisser. Så jeg går på med godt mot.

I tillegg til at jeg har fått meg en selv, så  er jeg så heldig at jeg har fått lov til å gi bort en slik Skip Hop Duo Double Signature stellebag i forbindelse med at Barnas Hus også har begynt å føre merket. Giveawayen kommer til å foregå på min facebookside (Eneståendemor), så for å være med i trekningen må du inn der. Gleder meg til å få gitt bort en slik finfin veske til en av dere. (og pst, ja, den inneholder en stellematte, men KAN også brukes til mye annet enn som stelleveske. Jeg kommer nok til å bruke min til mye annet etterhvert også)

Det jeg liker så godt med vesken er at at den har god plass (selvfølgelig), men også at den har så mange lommer. Da er det så mye enklere å finne fram ting og tang når man er ute på tur. Totalt har den faktisk 16 (!) lommer. Det kommer godt med. Og den er veldig godt tilpasset tvillinger i og med at fire av lommene er flaskeholdere (to utvendig og to innvendig) og den er såpass bred at den fint kan henge på en tvillingvogn. Vesken har kjekke spenner på hver side som gjør at den enkelt festes til barnevognen. Skulderreimen er justerbar og passer dermed de fleste og knappene på de utvendige lommene er magnetknapper, så de er veldig enkle å åpne og lukke med kun en hånd. DET er kjekt for en travel mamma. Vesken er selvfølgelig fri for ftalater, og det synes jeg er et must og burde være en selvfølge om dagen. Vesken er så stor som 46x11x34cm.

Storkfrøken har jo stort sett brukt tøybleier siden hun ble født og det kommer jeg til å gjøre med guttene også. Det er ikke til å komme unna at tøybleier tar litt mer plass enn vanlige engangsbleier. Jeg har klart meg fint med en mindre stelleveske til ett tøybleiebarn altså, men jeg har allikevel noen ganger savnet en litt større veske, så jeg tenker at denne stellevesken er super for alle som bruker tøybleier til bare ett barn også. Kan man egentlig få nok plass i en stelleveske da?


Jeg måtte bare teste den ut i dag og fylte den opp med alt jeg kom på at jeg kunne trenge på tur med tre bleiebarn. Jeg kom helt sikkert ikke på alt, men jaggu er det mye god plass igjen. Jeg er særlig glad for alle de utvendige lommene som gjør at jeg kan komme enkelt til slike ting som man kan trenge fort.

Jeg har jo skaffet meg vognen Bugaboo Donkey som tvillingvogn og selv om den ikke står som tvillingvogn riktig enda så måtte jeg jo bare prøve veska på vognen. Vognen er allerede litt bredere enn vanlige enkeltvogner i og med at den har plass til handlekurv på siden, men når den blir tvillingvogn blir den enda bredere. Det blir så bra!!! Så når Storkfrøken var ferdig med å sove i dag, så tok vi oss en liten trilletur med vognen med stellebag og alt som trengs til mine tre barn oppi. Samtidig fikk hun testet ut «vognsykkelen» som jeg har funnet brukt på finn.no. En liten tyvstart altså. Men det VAR så stas <3. Nå ser jeg på bildet at jeg må henge bagen litt høyere på håndtaket slik at den ikke henger helt oppi beina på barna i vognen. Jøjemeg som jeg gleder meg nå til det hele blir realitet. Håper jeg kommer til å klare å få trillet mye til barnehagen for å levere Storkfrøken til sommeren. Hun digget iallefall den nye «sykkelen» sin.
Hvis du ønsker deg en Skip Hop Duo Double Signature er du bare noen få trinn unna å være med i trekningen og det er å gå til facebooksiden min, finne giveawayen der og følge instruksene der.

Hvis du ikke skulle vinne vesken, så koster den 1149,- hos Barnas Hus, men den føres andre steder også som herherherher og her

Masse lykke til!

Katinka

 

Hjemme igjen….. så deilig????


Endelig, forrige mandag, så ville legene gjerne sjekke livmorhalsen igjen. Denne gangen for å vurdere om jeg kunne dra hjem. Jeg nærmet meg jo veldig uke 34 og da ville jeg uansett ikke behøve å være mer på sykehuset.
Livmorhalsen var muligens blitt en millimeter lenger på den uka som var gått siden forrige gang den ble sjekket og målt. Det betyr at den hadde vært stabil og legene vurderte det til at jeg kunne reise hjem. Så nå har jeg vært hjemme i halvannen uke. HURRA! Det var så deilig å komme hjem med en gang. Tenk at jeg så langt har tilbrakt nesten en hel måned på sykehus. Hele 26 døgn har jeg ligget på sykehus faktisk. Først 10 dager, deretter 12 dager hjemme, og så til slutt 16  dager innlagt igjen. Håper at neste gang jeg skal inn, så er det for å føde. Jeg tror det. Spørsmålet er vel helst NÅR det skal skje. Tenk at jeg er 35 uker i dag. Da er jeg både kommet langt nok i svangerskapet, og guttene store nok til at jeg kan føde dem vaginalt selv om de ligger i seteleie. Uke 34 var en stor og deilig milepæl for det var legenes grense for å kunne føde vaginalt i seteleie. Det var en stor lettelse å ha kommet så langt.

Det er rart å tenke på at det er godt over en måned siden jeg satt og felte mine tapre tårer på sykehuset i sjokk over at jeg var i så stor risiko at de ønsket å legge meg inn, gi lungemodningssprøyte og sette meg på drypp. Da så jeg for meg at tvillingene skulle komme bare dager senere. Men det har de ikke gjort. De har det heldigvis så godt i magen at de vokser som om de var alene i magen begge to. Da jeg ble innlagt føltes det som en evighet til 6.april eller uke 34 som var legenes grense for å forsøke å stanse en eventuelt fødsel. Skjer det noe nå, så kommer de ikke til å gjøre noen tiltak for å stanse det.

De første dagene etter at jeg kom hjem, så hadde mamma vært syk, så det var best at jeg var hjemme hos meg selv. I forrige permisjon, så bodde jeg jo hos dem. Det gikk derimot ikke mange dager, før jeg merket at nå er formen min adskillig dårligere. Så jeg har rett og slett trengt å være mer hjemme og alene. Jeg er så mye som mulig sammen med Storkfrøken, men drar hjem til meg selv og hviler ved behov og sover også hjemme. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har grått siste uken, bare fordi jeg er så sliten. Jeg gråter av den minste ting og jeg blir sint på småting.

Heldigvis fikk jeg gjort litt på dagtid i forrige uke mens storkfrøken var i barnehagen og før jeg ble altfor sliten. Pappa hjalp meg og bar en del ting opp på loftet. Og jeg fikk sortert både nyfødtklærne og sommerklærne til Storkfrøken. Så nå er det bare en ting igjen jeg egentlig veldig gjerne skulle ha gjort, og det er barnerommet. Men det utgår. Nå har jeg ikke krefter til mer enn å sitte på sofaen. Her har jeg planer om å bli til guttene er ute. Det jeg har av overskudd, går til å være sammen med Storkfrøken. Deilige, gode jenta mi. Hun er bare helt fantastisk og er en glad og fornøyd jente som lærer nye ting og utvikler mer personlighet for hver dag som går. Da jeg ble lagt inn første gangen, så hadde hun enda ikke satt sammen to ord i sammenheng. Men nå kommer det hele tiden og masse nye ord på løpende bånd. Da er jeg takknemlig for at jeg er hjemme og ikke på sykehuset. Selv om jeg kjenner at kroppen min hadde det mye bedre når den fikk «gratishjelp» til å holde seg i ro på sykehuset. Nå gjelder det bare å holde ut så lenge som kreves.

Katinka

 

Det sa klikk

Som dere sikkert har fått med dere, så er jeg med i et bloggnettverk som heter Inspira. Vi er en fin, liten gjeng med damer som har hver vår blogg. Vi følger litt med på hverandre, støtter hverandre og ved anledning, så skriver vi litt om hverandre. Jeg skal innrømme at jeg er ikke veldig flink. Det er så mye å gjøre. Men sånn er det med oss alle, vi er jo opptatt på hver vår kant, så vi ligger vel ganske likt an. Noen ganger har vi større eller mindre samarbeidsprosjekter og det største vi har hatt er vel julekalenderen vi hadde før jul.

Men jeg har hatt til gode å møte disse damene IRL. Vi møtes jo på nett, og prates mye i vår lille, hemmelige facebookgruppe. Men i praksis, så bor vi jo litt atskilt og lever våre hektiske hverdager, så da har det vært vanskelig å få til. Derfor ble jeg så glad da nydelige Anja bak bloggen Avdeling Holt hadde lyst til å besøke meg da jeg lå på Ullevål. Å ligge innlagt en periode i Oslo har absolutt hatt sine fordeler altså. Der har jeg mange kjente som har stukket innom og det har vært så hyggelig.

Jeg er alltid litt spent på hvordan det skal bli å treffe folk som jeg bare kjenner fra nett og blogg. Hvordan er kjemien liksom? Har vi egentlig noe å snakke om? Blir det skikkelig kleint kanskje? Huff… jeg gruet meg nesten litt…. og like før jeg avlyste, men så tenkte jeg jo at jeg igrunnen ikke hadde mye å tape. Alternativet var jo å ligge der alene og glo i sengen. Dessuten, så hadde jeg en mistanke om at jeg og Anja hadde mye til felles. Og gjett da. DET hadde vi. Så like tanker om det meste og skravelen gikk uten at vi merket stort til tiden som gikk. Plutselig oppdaget jeg at det var blitt nesten en halvtime over visittid uten at jeg hadde tenkt over det. Så jeg måtte nesten si fra, selv om jeg gjerne skulle sitte og skravle med henne i mange timer til. Det er så deilig å bli kjent med slike mennesker. Nesten som om vi hadde kjent hverandre mye lenger enn det vi egentlig har. Vi oppsummerte begge to med at vi skal treffes igjen. Det gleder jeg meg til.

Hjem, kjære hjem

Jeg begynner å kjenne lusa på gangen. Det kommer en jordmor inn og måten hun begynner å presentere det hun har å si gjør at jeg umiddelbart forstår at, nå skal jeg flyttes, eller nå har de avgjort en stor endring for meg. Det har tross alt skjedd noen ganger nå. På tirsdag ble jeg vekket klokka 08.15. Eller, jeg ble ikke vekket for jeg var allerede våken, men jeg hadde nettopp våknet og lå i sengen. Jeg merket med en gang jordmoren kom inn at det skulle skje noe, og det skulle skje raskt. Det hørtes ut som hun gruet seg til å si det. Jeg hadde helt rett. De skulle få inn en pasient som MÅTTE ha enerom, så de hadde avgjort at jeg måtte inn på et dobbeltrom. Pasienten som skulle ha enerom skulle komme 08.30. Ja, så da var det altså ingen tid å tape. Jeg fikk på meg klær og jeg fikk hjelp til å komme over i rommet ved siden av. Helt greit det altså. Jeg har full respekt for at de som jobber på sykehusene er de eneste som ser alle pasientene sine behov og må bare prioritere. Sånn er det. Jeg taklet dette helt fint. Jeg var veldig glad for at de iallefall ventet til morgenen. Da det hadde vært noen som mente de måtte flytte meg midt på natten. Da var det heldigvis noen som hadde satt ned foten.

Det gikk helt fint å være på dobbeltrom. Jeg takler det jeg altså. Jeg opplevde prioriteringen som helt riktig. Jeg vet at de ønsker å legge langtidspasienter på enerom dersom det er mulig og er det ikke det, så går det helt fint for meg. Jeg hadde vært på dobbeltrom et drøyt døgn før jeg opplevde det igjen. En jordmor kommer inn på rommet og jeg skjønner at nå skal det skje noe. Jeg stålsatte meg, men det var helt unødvendig. Dette gruet hun seg ikke for å si. Nyheten var at de hadde fått plass til meg på sykehuset i Tønsberg. Herlehet for en lykke! Det var som å få beskjed om at jeg skulle hjem. På toppen av det hele ventet jeg besøk av mamma i går, så jeg slapp å kjøre ambulanse, men fikk sitte på med henne til Tønsberg. Herlehet så deilig å slippe å bli transportert på båre i en ristende ambulanse. Noen som lurte på om det ikke var gøy å kjøre ambulanse? Nei, det var litt gøy i nøyaktig 5 minutter før jeg skjønte at det kom til å bli en tøff tur. Turen fra Tønsberg til Skien var ikke så lang, men jeg ble så bilsyk. Turen fra Skien til Ullevål var ikke SÅ ille, for da hadde jeg fått postafen mot bilsyken. Men turen var lang og slitsom og vond for ryggen. Bilturen hjem var en lettelse.

Nå er jeg kommet hjem føles det som. Her har jeg blitt så godt kjent. Jeg kjenner sykehuset og gangene og ikke minst, jeg kjenner så mange av de som jobber her. Deilig også at de prioriterer å sette de samme på hovedansvar for meg fra dag til dag, så det blir noen få jeg forholder meg mye til. Det er så hyggelig og det jobber så mange fine mennesker her. Det gjør det de andre stedene også da. Men det er noe eget med dette stedet som jeg tross alt har vært lengst og det er jo her jeg også ønsker å føde og kanskje skal tilbringe en tid etter fødsel også.

Nå gleder jeg meg bare til å få besøk av Storkfrøken. Det skal bli deilig det. Gleder meg til Storkfrøkenkos.

I dag er jeg kommet til uke 33! Det er bare en uke igjen til den viktigste milepælen av alle milepæler i svangerskapet. Etter uke 34 vil de ikke lenger gjøre noe for å stoppe en eventuelt fødsel. Dersom barna er store nok (minimum 2 kilo) så vil de også vurdere om jeg kan føde vaginalt selv om begge to ligger i seteleie. Sist jeg hadde vekstkontroll, var forrige fredag. Da mente de at den ene veide litt under, og den andre litt over 2 kilo. Med en ukentlig snittvekst på ca 200g så vil jeg tro at begge to nå er over to kilo. Veldig deilig å vite at de vokser som om de var to enlinger. De har det godt i magen min.

I dag er jeg bare veldig, veldig glad og fornøyd.

Klem fra Katinka

Gratulerer med dagen min vakreste skatt

Det er…. hva skal jeg si? Hvordan skal jeg beskrive disse følelsene? Det finnes ikke helt ord. Jeg er mamma til tre nå. Jeg er mamma til ei som jeg kjenner veldig godt og som har vært hele livet mitt i to år også har jeg to i magen, i ett med min kropp, som jeg ikke kjenner enda. Det eneste jeg vet om dem er at jeg kommer til å elske dem like høyt som jeg elsker hun som jeg sitter og savner aller mest akkurat nå. Jeg klarer ikke å forstå at det er mulig. Det forsto jeg ikke for to år siden heller. Men nå VET jeg det. Jeg visste det vel den gangen også. Jeg VET at de to i magen blir hele mitt liv og univers på samme måte som hun har vært i to år. Det er umulig å forstå at hele livet og universet skal kunne romme to til. Men jeg vet det. Jeg vet at jeg kommer til å elske betingelsesløst tre sjeler om bare kort tid. Jeg vet at mammahjertet skal kunne romme to til. Jeg vet også at mammahjertet må slites mellom alle behovene til de tre og jeg vet så inderlig vel at det jeg gjør nå er starten på den store utfordringen det vil være å ha tre små skatter i hjertet. Akkurat nå MÅ jeg godta at de to i magen må være der de er trygge. Der vi er nå. Langt vekk fra den siste brikken i kjærlighetspuslespillet vårt. Og samtidig som det er det beste for de to under hjertet ER det også det beste for hun der hjemme.

Men mammahjertet er splittet og delt. Mammahjertet vil hjem og holde rundt skatten det kjenner og savner. Mammahjertet har enda ikke helt forstått at det skal romme to mennesker til. Men heldigvis vet jeg det. Og heldigvis kan vi mennesker fokusere på det som er viktig. Heldigvis kan vi mennesker bruke tanken og fornuften til å trene hjertet på å godta og akseptere. Valget er lett og samtidig vanskelig. Jeg velger å bestemme meg for at også hjertet skal vite hva som er det rette valget. Jeg og alle skattene er der alle har det best for resten av livet. Da blir dette bare en dato som alle andre dager. Når vi tre kommer hjem og er friske og raske skal vi fire sammen feire livet og kjærligheten hver eneste dag, resten av livet.

Gratulerer med dagen lille skatten min. Mamma savner deg så vanvittig mye. Jeg håper du vet det selv om jeg ikke er der du er akkurat nå.

Mamma

Blir det trippelbursdag? Nesten quadrippelbursdag?

I dag er bursdagen min. Det er ikke lenger den viktigste dagen i året. For to år siden var den det for da var det min termindato med Storkfrøken. I dag er det nesten to måneder til termin med tvillingene. Allikevel våknet jeg grytidlig og lurte på om det faktisk skulle bli tvillingene som ble min største førtiårsgave.


I går fikk jeg besøk av to fine venninner. Hun ene var fine Tina bak bloggen Ønskemamma og hun hadde til og med en finfin bursdagsgave til meg. En gave jeg hadde glemt at jeg ønsket meg, men Tina, hun husket det veldig godt. Jeg fikk sånn Freshbox fra Foodsave med flere rom til pålegg. Gleder meg til hverdagen kommer igjen hjemme og jeg kan ta den i bruk.

Det fine med å være i Oslo er at her kjenner jeg ganske mange og de aller fleste vennene mine her er det lenge siden jeg har fått sett. Så da er det masse hyggelig besøk her. Tina er også gravid, bare to uker etter meg i løypa. Men hvem som føder først, det er enda ikke godt å si. Jeg håper det er meg. For jenta til Tina er jo bare én og har termin senere.

I går ble kynnerne sterkere og hyppigere ut over dagen og jeg lå stort sett hele tiden etter at Tina hadde dratt. Til kvelden var jeg ganske bekymret. Normalt har jeg ikke merket noe til kynnerne på natten, men i natt har jeg sovet urolig og kjent mye til dem. Har ligget og tenkt mye på hvordan kynnerne har klart å påvirke situasjonen. Kunne det kanskje være så ille at tvillingene måtte ut i dag? Det lurte jeg på og jeg syntes i tilfelle det passet veldig dårlig.

I går rundet jeg svangerskapsuke 32. En fantastisk milepæl, men de ligger begge i seteleie og kan ikke fødes vaginalt, og må taes med keisersnitt sånn ståa er nå. De er rett og slett ikke sterke nok til å tåle en setefødsel. Venter de to uker til kan legene vurdere om de kan fødes vaginalt selv om de ligger i sete. Hvis de er store nok.

Derfor var jeg ekstra spent i dag for sykehuset hadde lovet meg en vekstkontroll. For to uker siden veide de mellom 1400 og 1500 gram. Like mye som enlinger ville gjort på samme tid. På denne tiden legger de gjerne på seg 200 gram i uken så det vil si at jeg håpet de ville veie mellom 1800 og 1900 gram nå. Og da er de store nok ganske snart. Men vil de vente tro? I dag er jeg veldig spent på hvordan livmorhalsen ser ut og hva legene sier. Jeg håpet så inderlig ikke de blir bursdagsgaven min. Men med stadig sterke og hyppige kynnere, så hadde jeg mine tvil.

Heldigvis var tallene fra ultralyden fine. Guttene ble målt til å veie ca 1850g og den andre mener jeg å huske veide over 2100!! Den siste tar jeg litt med en klype salt, for man må regne med litt feilmargin på disse ultralydene. Det er så deilig å vite at de vokser som de skal og begynner å bli så store og sterke.

Det neste spenningsmomentet var jo livmorhalsen. Jeg var redd den var blitt enda kortere. Han målte den til å være stabil. Men jeg synes han målte litt annerledes enn andre har målt, så det er nok mulig den er litt kortere, men ikke mye. Stabilt nok til at de ikke kommer enda.

Nå kjenner jeg at det skal bli godt å sove i natt. I trygg forvissing om at det ikke blir noen fødsel med det første.

I morgen blir en ny og tøff dag på sykehuset. Kanskje den tøffeste av dem alle. Storkfrøkens toårsdag. Det blir utrolig trist og rart. Men sånn er nå det. Vi må jo bare gjennom det også.

Klemmer fra Katinka

Innlagt på Ullevål sykehus

Ja, så sant som det er skrevet i overskriften: Jeg ble jo sendt til Skien på mandag siden de hadde fullt på nyfødtintensiven i Tønsberg. Det var ikke det at jeg ikke kunne forløses i Tønsberg, men jeg var jo bare i uke 31+4 og babyene ville trenge særlig pleie om de kom nå. Derfor vurderte legene det til at det ville være bedre om jeg befinner meg et sted de kan ta vare på barna, enn om både jeg og babyene må hastes i ambulanse til et annet sykehus etter fødsel.

Så var jeg i Skien fra mandag til i går, og utpå dagen i går kom ei jordmor og kunne fortelle meg at de av en eller annen grunn var nødt til å stenge hele nfi-avdelingen der, så de måtte se på hvor de kunne sende meg. De tenkte Drammen først, men der var det heller ikke kapasitet. Men Ullevål kunne ta meg i mot, så da ble det ny ambulansetur til Oslo og Ullevål sykehus i går. Fy så slitsomt og vondt det er å bli kjørt i ambulanse som høygravid. Sykebåra er ikke akkurat veldig snill mot ryggen for å si det slik. Jeg kjenner allerede at jeg gruer meg til hjemturen. De kommer til å sjekke mulighetene for å sende meg tilbake til Tønsberg nærmere helgen. Grøss og gru.

Hjemme er Storkfrøken blitt mye bedre og mamma holder også på å komme seg etter sykdom. Det er en trøst at jeg uansett ikke kunne møtt Storkfrøken akkurat nå. Og jeg er litt glad for at jeg ikke var hjemme da de ble syke, så jeg har sluppet unna å bli smittet. Omgangssyken er ikke akkurat noen høydare uansett og jeg aner ikke hvordan min livmorhals ville tålt påkjenningene en omgangssyke ville ført med seg med brekninger og oppkast.

I dag har jeg hatt mye vondt i ryggen, så jeg har ikke fått gjort så mye som jeg hadde håpet. Å sitte er veldig vondt, så jeg har ligget for det meste. Pc, skriving, strikking og slikt har utgått. Men jeg fikk begynt å feste noen tråder og knapper på noe av strikketøyet da. Gleder meg til å vise dere de ferdige tingene jeg har strikket. To ting som jeg har strikket nå, en ting som jeg begynte å strikke i str 1år til en som har rukket å bli snart seks år og et sett som jeg egentlig strikket til Storkfrøken, men som jeg aldri fikk montert før hun var vokst ut av det. Så med sykehusinnleggelse skal jeg kanskje klare å få ferdig alt dette.

Klem fra Katinka

Tvillingsvangerskap oppdatering uke 31+5: tilbake på sykehuset

Som jeg skrev sist, så fikk jeg reise hjem fra sykehuset etter 10 dager på sykehuset. Hjemme fikk jeg 12 dager før jeg syntes det ble såpass mye kynnere og vondter at jeg gjerne ville tilbake på sykehuset for å sjekke. Da var livmorhalsen tilbake igjen til slik den var ved forrige innleggelse i uke 28+1. Dermed var det ingen vei tilbake, men ny innleggelse på lørdag. Denne gangen var det utrolig kjipt å bli innlagt. Hjemme ligger familien syke, Storkfrøken inkludert og det gnager i samvittigheten. Samtidig skal jeg nok være glad for å slippe å bli utsatt for smitte og uansett ville jeg jo ikke kunne gjøre stort for å hjelpe til der.

En annen kjip ting er jo også at både jeg og Storkfrøken har bursdag til helgen. På fredag blir jeg 40 år og det er jo egentlig forsåvidt greit. Men at Storkfrøken fyller to på lørdag, det synes jeg er kjipt å ikke få være med på. Men selvfølgelig, når situasjonen er som den er, så må jeg jo bare godta realiteten og forsone meg med det.

På søndag fikk jeg også en dårlig nyhet og det var at de ikke hadde noe kapasitet på nyfødtintensiven i Tønsberg dersom det skulle gå mot fødsel. Dermed ville de se an litt og eventuelt sende meg til Skien dersom det skulle bli verre. Men siden kynnerne roet seg på søndag, så ville de avvente det hele litt. I går fikk jeg lov til å bevege meg litt mer enn bare på rommet. Og dermed tok kynnerne seg opp. Livmorhalsen ble ikke verre, men de turte ikke beholde meg der. Dermed fikk jeg kjøre ambulanse for første gang i mitt liv og nå ligger jeg altså i Skien. Jeg prøvde å få til å bli sendt nordover til Drammen istedet, men der var det dessverre heller ikke kapasitet til meg.

Åååååååhhhh…. altså…. jeg er SÅ lei nå. Dette var virkelig ikke det jeg ønsket meg nå. Hadde jeg nå bare fått være i Tønsberg. Men altså… jeg må jo bare holde ut… for guttene skal absolutt ikke komme nå. Jeg får jo bare ligge her og gjøre det beste ut av det.

Endelig fikk jeg tatt et magebilde. Jeg har vært så lat med det dette svangerskapet. Men i går fikk jeg et spennende besøk i Tønsberg og hun knipset noen bilder av meg. Jeg fikk helt sjokk når jeg fikk sendt bildene på chat. Er magen virkelig blitt SÅ stor? Hjelpes!

Nå venter jeg på jordmor for å lytte til tvillingene. Vi prøvde i går når jeg kom. Men uansett hvor lenge vi holdt på, så fant vi bare den samme lyden igjen og igjen. Så det ble veldig seint før jeg fikk lagt meg. Nytt forsøk i dag. Håper de har lagt seg litt bedre til.

Ønsker dere alle en god dag.

Katinka

 

Jeg er hjemme

I løpet av forrige helg begynte legene å snakke om at de ville vurdere om jeg kunne reise hjem. Jeg fikk veldig delte følelser om det. Jeg følte meg så trygg på sykehuset og det var enkelt å ta livet med ro der. Samtidig som jeg lengtet jo veldig etter Storkfrøken så tanken på å få mer tid sammen med henne fristet veldig. Men etter en prat med pappa, så tenkte jeg at det skulle gå greit. Jeg skulle i tilfelle bo hos foreldrene mine fram til fødsel og mamma skulle fortsette å gjøre jobben med Storkfrøken så jeg bare kan slappe av og være sammen med henne. Når tanken på hjemreise var modnet på meg, så føltes det veldig fint. Og siden livmorhalsen var stabil, muligens en millimeter eller to lenger enn den var forrige uke, ble det en lettelse å få lov til å dra hjem på mandag.

Spisebordet i stua er fult av diverse bager som er pakket klare eller nesten helt klare. Det ser kanskje litt mye ut. Men det som tar plass er fotoutstyr som ikke trenger å være der mer enn akkurat under fødsel. Jeg vil ha gode bilder og skal ha med ei venninne som skal sørge for det. Etter fødsel kan noen ta med mesteparten av utstyret hjem igjen, så jeg slipper å ha det på barsel. Da holder det med et enkelt kamera.

Herlehet så fantastisk det var å være med å hente Storkfrøken i barnehagen. Ei jente som var veldig glad for å bli hentet av mammaen sin og bestemoren da. Mammaen måtte rett og slett gråte en skvett. På dagene, når Storkfrøken har vært i barnehagen, så har jeg vært hjemme i mitt eget hus. Det var nesten litt rart og fremmed å komme dit med en gang. Det føltes som jeg hadde vært borte i mye mer enn ti dager iallefall, men jeg ble fort husvarm igjen. Det er virkelig godt å være hjemme i sitt eget hus litt også. Men VELDIG vanskelig å bare gjøre minst mulig.
Det er én oppgave jeg har prioritert denne uken og det er  å få ordnet med sykehusbag eller sykehusbagER rettere sagt. Nå har jeg først og fremst én bag klart dersom jeg blir hasteinnlagt igjen uten at en fødsel nødvendigvis er på gang. Der er det gravidklær, toalettsaker og tidsfordriv, hvis det blir lange dager i sykehusseng. En annen bag med fotoutstyr, snacks, drikke og slikt som jeg vil ha med på fødsel. Den bagen må mamma/venninne ta med når de  kommer for å være med på fødsel. Der skal det også ligge ved en liten handleliste på litt ferskvare, for eksempel god morgen youghurt, som mamma må ordne i det hun drar på sykehuset og fødselen er på gang. En siste bag/veske skal jeg ha med ting og utstyr til babyene og ammeklær/utstyr til meg selv på barsel eller nyfødtintensiv. Den siste bagen haster det kanskje ikke så med. For der er det ingenting som trengs med en gang etter fødsel. De har jo det aller meste jeg trenger på sykehuset til baby og amming. Jeg kommer til å legge klart en del klær og utstyr som jeg kanskje kommer til å trenge, som må ligge lett tilgjengelig slik at pappa lett kan finne fram. For eksempel skal ammeputen «my breast friend». Den er det mange tvillingmammaer som skryter veldig av og sier de ikke kunne klare seg uten. Alt er ikke helt klart enda. Men det aller meste og iallefall det som haster.
Det aller viktigste jeg har fått ordnet er at jeg har fått ned bilsetene og bilseteadapter til barnevogna fra loftet. Det ene bilsetet har jeg jo fra Storkfrøken og det andre har jeg kjøpt før jul og ikke en gang pakket ut før denne uken. Og når jeg pakket det ut, oppdaget jeg at basen til setet var ødelagt! DET er jo faktisk litt krise! Så det blir det viktigste som skal ordnes neste uke. Jeg er iallefall glad jeg oppdaget det nå og ikke senere. Det gjenstår også å se om adapteren jeg har kjøpt til barnevognen faktisk passer med bilsetene. Jeg fikk plutselig litt tvil når jeg så at den var litt ulik de adapterene jeg hadde med den forrige vognen.

Det var deilig å ta helg i går og vite at nå er iallefall det aller viktigste på plass, så de to dagene her skal jeg nyte til fulle sammen med Storkfrøken. Jeg var også på kontroll i går og det er ingenting nå som tyder på at det blir noen fødsel med det første. 30+1 i dag, så DET er deilig det.

Mange klemmer fra Katinka