Veien videre – er jeg en gründer?

«Når en dør lukker seg, åpner det seg alltid en ny», sa en gang en god venn til meg. Det var helt riktig den gangen og jeg har erfart at det alltid gjelder. Det har jeg tatt med meg videre i livet på mange områder. Det kan ofte være litt vanskelig å se, for ofte fokuserer vi så veldig på hva vi ikke kan få eller oppnå, at vi glemmer å se etter andre muligheter. Mange dører kan også virke skumle eller uoppnåelige. Nå er jeg kanskje iferd med å åpne en ny dør jeg frykter. Det er rett og slett litt skummelt.

Arbeidsledighet og forventninger

Livet handler jo om mer enn familie. Det nest største området i livet for de aller fleste er vel jobb (eller studier). Man MÅ jo ha noe å leve av. Jeg er for tiden arbeidsledig og kikker på flere ulike dører. Jeg føler en sterk forventning fra alle rundt meg om at det er lærerdøra som står der vid åpen jeg bør gå inn igjen nå. Den lover meg stabil og god inntekt og fine kolleger og elever. Alt dette er ting jeg setter stor pris på og lengter tilbake til på mange måter. Men rettebunkene lengter jeg ikke til. De har brent meg ut én gang. Det skal ikke få skje igjen.

Utfordringer

Jeg har nemlig spesifikke lesevansker som gjør at jeg leser mye saktere enn de aller fleste. Jeg leser iallefall mye saktere enn andre med tilsvarende høyskoleutdannelse som jeg har selv. Jeg kom dit jeg er kommet med knallhard jobbing og følte egentlig aldri at jeg møtte på noe hinder på veien bortsett fra at jeg generelt sett måtte bruke mer tid på det meste som handlet om skole. Fag som norsk og engelsk tok jeg greit… ok, jeg slet en god del med eldre litteratur da. Det ble heavy å komme gjennom. Men dagsaktuell litteratur med moderne språk koser jeg meg med. Det tar tid, men jeg klarer det og liker å lese. Så lenge jeg synes fagene er spennende så har jeg kost meg med å bruke mye tid på skolearbeid. Jeg lengter på mange måter tilbake til skolebenken.

Rettebunkene er det verre med. Det går bare ikke. Om det så var det mest interessante i verden, så kan jeg ikke bruke så mye tid på en jobb som jeg må om jeg skal være lærer. Da ville det gått ut over tiden med barna. Jeg skulle gjerne jobbet som ren kunst og håndverkslærer, men slike stillinger finnes ikke lenger. (jeg er faglærer i formgiving, kunst og håndverk og har fem års høyere utdannelse innen det).

Muligheter

Jeg må rett og slett kikke på andre dører. Det er mange dører og jeg vet rett og slett ikke hvilke muligheter jeg har bak hver og en av dem. Det er det som opptar dagene mine for tiden. Jeg skal bestemme meg for hva jeg vil bli når jeg blir stor. Jeg har gründerdrømmer og ambisjoner samtidig som jeg er usikker på om det kan gi familien en trygg nok framtid ved å gå den veien. Jeg har også lyst til å bruke andre ferdigheter og kunnskaper jeg har enn å undervise i grunnskole.

De siste ukene har jeg vært i flere møter som har gitt meg masse inspirasjon. Jeg har vært i kontakt med StartiVestfold som har gitt meg inspirerende veiledning, kurs om markedsføring og om oppstart av bedrift, og jeg har vært i kontakt med Karrieresenteret i Vestfold for karriereveiledning. Fra neste uke har nav satt meg opp på jobbsøkerkurs.

Kan bloggen og sosiale medier bli en levevei?

I en av veiledningstimene med StartiVestfold ble bloggen trukket fram som positivt. Der har jeg funnet min nisje og skaffet meg et godt nettverk på sosiale medier. Det ble stilt spørsmål om jeg ikke rett og slett kunne skaffe meg annonseinntekter så jeg kunne begynne å tjene penger på den. Tanken er besnærende og veldig fristende. Men jeg vet at det eventuelt vil ligge mye jobb bak. Vil jeg kunne klare det tro? Jeg ble iallefall satt på tanken om ikke jeg kunne komme i kontakt med ulike aktører for mulige samarbeid i framtiden. Er det mulig?

Da vil jeg få jobbe med det jeg synes er det aller mest spennende, nemlig markedsføring, sosiale medier, og ikke minst, fertilitet og bioteknologi som har vært mitt brennende engasjement helt siden min spede prøverstart i 2011. En helt ny verden av fagkunnskap har åpnet seg opp for meg. Kan dette brukes til noe? Jeg er jo ingen fagperson, men allikevel sitter jeg jo både på erfaring som kunde/pasient og kunnskap jeg har skaffet meg ved hjelp av google. Jeg sier jo gjerne litt flåsete at jeg har min fertilitetsutdanning ved høgskolen google. Det er jo faktisk et snev av sannhet.

Jeg trenger innspill fra dere!

Hva tror dere? Er det en mulig vei å gå? Og hva vil dere lese om på bloggen? Jeg tenkte kanskje at fertilitet IKKE skal overta helt. Men kanskje innføre en fast spalte som heter «fertilitetsfredag» eller noe slikt? Så grubler jeg videre. Kanskje jeg også skal ha temadager på instastories eller snapchat om temaer som engasjerer dere? Hva slags temaer kunne dere i tilfelle tenke dere å lese/lære mer om? Eller hva med en egen youtubekanal? Eller podcast? Fertilpoden (HAHA, jeg må nesten le litt også.)

Dere skjønner at min kreativitet tar ingen ende om dagen. Det bobler! Men for det første må jeg jo finne ut om noen har lyst til å lese og følge meg i ulike kanaler, og for det andre så må jeg finne ut om noen som vil sponse meg. Jeg kan jo ikke leve av knapper og glansbilder. Så er jeg igang med å lage foretningsplan og markedsundersøkelse.

Hva vil dere ha?

Så har jeg tenkt at siden det er så mange som egentlig IKKE ønsker å bli forbundet med noe som handler om fertilitetsbehandling i sosiale medier (det er jo ikke alle som er så offentlige om akkurat den interessen), så bør jeg også dele andre temaer slik at alle kan ha gode unnskyldninger for å følge meg. Hvilke temaer ville dere da vært interessert i? Jeg er jo ei dame som egentlig interesserer meg for VELDIG mange områder. Her er noen av de: interiør, diy (kunst og håndverk), familie, foto, mote, sminke, hage, mat, kaker, politikk og samfunn, oppvekst, skole, helse og livsstil, aktiviteter med barn.

Hva kunne du tenke deg å lese/høre/se mer av og i hvilke kanaler?

 

 

 

Litt mer fakta om:

Karrieresenteret i Vestfold

Karrieresenteret Vestfold er et partnerskap mellom NAV Vestfold og Vestfold Fylkeskommune, og ble opprettet i 2009. De tilbyr gratis, individuell karriereveiledning til voksne og ungdom over 19 år. En karriereveiledningssamtale skal være med på å bevisstgjøre deg på din kompetanse og dine muligheter. Fokus ligger på å hjelpe deg til å bli klar over hvilke evner og interesser du har, og hvilken kompetanse du har eller kan utvikle for å nå dine mål i arbeidslivet. Karrieresenteret Vestfold ønsker å bistå deg til å ta kompetente yrkes- og utdanningsvalg, og kan være en nyttig sparringspartner for deg i denne prosessen.

 

StartiVestfold

START er et etablerernettverk i Vestfold, som skal bistå nyetablerere og de som har tanker om å starte egen bedrift. Hos oss møter du en koordinator som blir din egen veileder, diskusjonspartner og døråpner i kommunen. START er ett tilbud til deg som planlegger å starte egen bedrift, er i startgropa eller allerede har startet egen bedrift.

Jeg har ALDRI valgt å leve uten en mann, men jeg har valgt å få barn

Aller først vil jeg si tusen takk for alle hyggelige kommentarer og tilbakemeldinger etter at jeg var på tv på torsdag. Denne gangen har jeg faktisk ikke kommet over et eneste nettroll. Det liker jeg godt.

Gammelt bilde jeg kom over i dag. Mimrer til den gangen jeg var helt i starten av forsøkene mine. Mye har skjedd siden den gangen.

Jeg er så glad for at Insider-dokumentaren viser to ulike utgangspunkt for å velge å bruke donor. Selvvalgte singelmødre er jo alle ulike og alle har ulike grunner for å gjøre sine valg. Jeg og Hanne har helt ulike utgangspunkt. Vel, i alle fall nesten. Jeg kjenner meg jo igjen i hennes situasjon på den måten at jeg har det fint alene og jeg har i alle fall ikke hatt noe ønske om å leve sammen med en som ikke alt stemmer med. Altså, forholdet må være et godt forhold og jeg må trives med å leve i det. Når Hanne ikke ser at hun kan trives i et forhold, hvorfor skal hun da velge et forhold bare for å få barn? Muligheten til å få barn er jo der allikevel og det må være et bedre utgangspunkt for barnet. Der står hun og jeg helt likt.

Så er vi ulike på det at jeg har, og har alltid hatt, et inderlig, sterkt ønske om å leve i en kjernefamilie. Men det rakk jeg ikke. Jeg fikk for dårlig tid. Når jeg var klar til å få barn, så hadde jeg ikke funnet han som jeg ønsket å få barn sammen med. Eller, jeg hadde møtt noen, men de ønsket ikke det samme med meg, i alle fall ikke akkurat nå. Da jeg presset på, så ble det feil. Så har det vært nesten motsatt i andre tilfeller når jeg har følt meg usikker på hvor godt forholdet egentlig har vært. I dag leste jeg for øvrig på vg-nett en artikkel om barnløse menn. Der nevnes det «ikke-nå-mennene». Det står at veldig mange menn ikke har fokus på å få barn «akkurat nå» litt for lenge. Men at de tenker at det er noe som skal komme seinere i livet. Det tenker de helt til det har blitt nesten for sent og for mange har det blitt for sent. Jeg skal innrømme at jeg har møtt litt for mange av den typen menn tror jeg.

Jeg prater jo med veldig mange selvvalgte singelmødre og de som ønsker å bli det. Selv om de aller fleste har et utgangspunkt i drømmen om kjernefamilien med mor, far og barn, slik som jeg, er det også og de som har andre grunner eller utgangspunkt for å velge å bruke donor slik som Hanne. Mange er også lesbiske, og de vet jo at de kommer til å trenge donor uansett, så jeg opplever at de allerede har åpnet den døren, så det er ofte lettere å gjøre det valget selv om partneren ikke har dukket opp enda. Det er jo ikke for sent å finne en partner.

Det finnes helt sikkert mange flere historier også. Verden er ikke svart og hvit, men den har utallige nyanser og farger. Det finnes ikke noe fasitsvar. Når jeg har lest i debattforum på nett siden 2011 og ser hva «haterne» våre gjerne skriver, så får jeg et helt annet inntrykk. For dem er visst verden svart og hvit. Enten så liker vi menn og får barn med dem, ellers så er vi visst «mannehatere» og bruker donor for «å slippe».  Vi er egoistiske. Hvorfor skal enslige kvinner få hjelp når enslige menn ikke kan få hjelp? Hva skal vi gjøre med menn nå? Blir mannen overflødig i familien? Osv, osv… De stygge kommentarene rettet mot oss vil tilsynelatende ingen ende da. Jeg lukter bitterhet lang vei.

Men sannheten er at ingen av oss hater menn. Ingen av oss tenker at mannen er overflødig. Vi er mange som fremdeles håper på å treffe en mann som vil ta den ledige pappaplassen i familien. Også har vi gjerne allerede mannlige familiemedlemmer eller venner og ønsker at de skal få viktige roller i barnas liv. Slik er det jo tydelig ut fra dokumentaren at det også er for Hanne. Jeg ser for meg hvilken fin bestefar pappen hennes kommer til å bli og jeg er sikker på at det betyr enormt for henne og vil gjøre det for datteren hennes også. Akkurat slik som det er med min pappa og mine brødre. Mannen er på ingen måte overflødig for noen av oss.

Å bli en selvvalgt alenemamma

Hei! Så hyggelig at du stikker innom!

Som jeg fortalte dere i innlegget i går, så var planen at jeg skulle skrive to innlegg i går: Ett som jeg skulle publisere med en gang og et som jeg skulle publisere i dag. Jeg gjennomførte planen. Jeg skrev begge innleggene som jeg tenkte jeg skulle. Så har jeg sovet på det og tenkt på det i dag og nå som ungene er i seng, har jeg satt meg ned igjen for å se over hva jeg skrev før jeg publiserer. Nå kjenner jeg med ett at jeg er usikker. Usikker på om jeg kan virke bitter? Jeg er altså ikke bitter. Jeg vet at det er mange der ute som er uenig med meg og det kan jeg leve med. Men jeg er allikevel usikker på hvordan jeg skal få formidlet det jeg ønsker å si.

Det er altså i forbindelse med at jeg kommer på tv i dag (kanal fem klokka 21.30) og vet at mange kommer innom bloggen for å lese mer om hvem jeg er, at jeg ville skrive litt til alle dere som ikke kjenner meg så godt. Dere har nok helt ulike grunner til å klikke dere inn her. Noen lurer kanskje på å gå samme vei som jeg har gjort for å stifte familie ved bruk av donorsæd. Andre har kanskje et stort ønske om å skrive noe nedlatende og stygt til meg i kommentar. Også er det sikkert mange andre som bare er nysgjerrige. Velkomne skal dere være om dere har gode hensikter. Hvis du ikke har noe hyggelig å si, så dropp det. Jeg tar meg ikke nær av det og har lest det meste før og du skal vite at det uansett aldri vil bli publisert. Du har mest sannsynlig ingenting å si som jeg ikke har hørt før og som jeg er uenig i. Jeg håper du også tenker deg om før du kommenterer i andre kommentarfelt om temaet. Før du skriver, så tenk over at det også kommer til å være barn av donorer som kan lese det du skriver. Er det greit å kalle foreldrene dems for det ene og det andre? Si at du er uenig. Det er greit. Uenighet er viktig. Uten uenighet kommer man aldri fram til de beste løsningene. I dette innlegget vil jeg svare på mange av kritikerne mine.

Det første jeg vil si noe om er hvordan tv-programmet er vinklet. Jeg skal love dere at dette som vises i dag ikke er første utkast. Etter at jeg fikk se det første klippet de gjorde, så streiket jeg fullstendig. Jeg føler at tv-folka ikke har vist at de har satt seg grundig nok inn i min situasjon eller andre i samme situasjon. Jeg har fått en følelse at de har glemt at det er barn som skal vokse opp i våre familier. Våre familier er ikke lenger uvanlige. Vi er begynt å bli ganske vanlige og det har familier med én pappa, to mammaer, to pappaer blitt også. Barn i 2018 vokser opp i helt ulike familier og det viktigste med en familie er at de er glade i hverandre og tar godt vare på hverandre. Ingen familieform er feil lenger. Sånn er det. Lev med det om du synes det er vanskelig.

Barn er ikke forbudte.

Det første programmet skulle hete «forbudte barn». Jeg reagerte enormt på at barna mine skulle bli kalt forbudte. Hverken de eller jeg har brutt noen lov. Det er ingen norsk lov som sier at man ikke kan reise til utlandet for å få medisinsk behandling. Og landet vi har reist til har vi kun gjort det som er lovlig der. Norge er det eneste landet igjen i Norden som ikke tillater assistert befruktning til enslige kvinner. Lesbiske kvinner har fått hjelp her i landet siden 2011. Det er fantastisk flott å vite. Nå skal vi komme etter. Dessuten… Hvordan kan i det hele tatt et barn være forbudt? For meg henger det ikke på greip. Jeg ser at på noen tv-dekodere står det fremdeles Forbudte barn som tittel på programmet. Men heldigvis handler ikke lenger programmet om at de er forbudte. Men om hva vi enslige kvinner kan gjøre for å få barn og litt om prosessen. Jeg kjenner jeg blir litt redd for at barna mine skal høre at de er forbudte i framtiden. Eller at noen skal fortelle dem at jeg har gjort noe ulovlig da jeg ble gravid med donorsæd. Hva tror du en seksåring vil tenke når han eller hun får høre det? Mange vil bli svært bekymret over hva som da eventuelt kan skje med moren. Kan hun bli satt i fengsel for det? Og hva gjør man med forbudte barn? Jeg håper alle som en tenker seg nøye om hvordan man ordlegger seg. Det er tross alt uskyldige barn det er snakk om.

Det er ikke mannen jeg har valgt bort, men jeg har valgt å få barn.

Heldigvis har jeg ikke fått masse negative kommentarer på at jeg har valgt å bruke donorsæd når jeg ville bli mamma. De aller fleste har bare positivt å si. De skjønner nemlig at en kvinnes biologiske klokke tikker veldig mye raskere enn mannens biologiske klokke og dermed kan vi ikke vente i all evighet. De skjønner at jeg ikke kunne risikere å ikke bli mamma. La meg presisere at jeg har aldri valgt bort å leve med en mann. Jeg har alltid ønsket meg en kjæreste som kan bli pappa til barna mine. Det har vært min største drøm som dessverre ikke gikk i oppfyllelse i tide til at det ble felles genetiske barn. Jeg vet nemlig at det kan være for sent å prøve å få barn når man har fylt 40 år. Jeg visste at ved fylte 35 år går sjansene dramatisk nedover. Jeg turte ikke vente lenger. Jeg stengte ikke døra for å finne en mann, men jeg valgte allikevel å ikke vente med å prøve å bli gravid. Som jeg også sier på Insider i dag, så håper jeg enda på å treffe en fin mann å dele livet med. Først og fremst fordi det hadde vært hyggelig med en kjæreste, men også fordi det hadde vært hyggelig om barna fikk en voksenperson til å støtte seg på i fremtiden.

Barneønsket og egoisme

Det er mange som synes det er egoistisk av meg å velge å få barn alene. Jeg tenker at alle som ønsker seg barn har egoistiske grunner for å ønske seg det. Det er for sin egen del at man ønsker å leve et liv med barn og familie. Jeg synes det er viktig at man skal virkelig ønske seg barn før man velger å få barn. Sterkt ønskede barn har det beste utgangspunktet for et godt liv og en god oppvekst. Mitt barneønske er ikke noe annerledes enn andres barneønske og mitt valg går heller ikke utover barnet. Å vokse opp med en selvvalgt alenemamma gir et godt utgangspunkt i livet.

Urettferdig?

Den tåpeligste kommentaren jeg ofte leser i kommentarfeltene er menn som synes det er urettferdig at kvinner skal få hjelp til å få barn og at ikke menn får den samme hjelpen. Det virker som de glemmer at det er vi som har eggstokker og livmor. Naturen er nå en gang slik at det er kvinner som blir gravide og føder barn. Skal enslige kvinner da lide under det? Og ikke få samme hjelpen som kvinner i både lesbiske og heterofile parforhold får? Bare fordi enslige menn ikke kan få det samme?

Jeg må si at jeg forstår frustrasjonen over å være enslig mann og ønske seg barn. Det ER urettferdig. Naturen er urettferdig. Det er sånn vi nå en gang er. Hadde jeg vært enslig mann, så hadde jeg følt det vanskelig selv. Men jeg hadde hatt en stor fordel som damer ikke har og det er at jeg hadde hatt mye bedre tid. Det føles kanskje for sent å få barn når man er 50 år, men det er ikke umulig dersom man er mann. Men da er det for sent for en kvinne.

Hvorfor er ikke adopsjon et reelt alternativ?

En kommentar jeg ofte får er: «Hvorfor kan du ikke bare adoptere?» Og det skjønner jeg godt. Vel, jeg skulle gjerne adoptert. Mange enslige skulle gjerne adoptert. I Norge er det lov å adoptere barn som enslig. Men i praksis er det helt umulig. Det er ingen land vi har adopsjonsavtale med som godkjenner adopsjon til enslige. Derfor er den eneste reelle mulighet innenlandsadopsjon. Det er en ørliten mulighet, men sannsynligheten for å få det til er så liten at det iallefall ikke dekker den store etterspørselen.

En annen oppfatning som er veldig vanlig er at det finnes veldig mange barn rundt om i verden som trenger hjem. Ja, det er riktig. Men i disse landene så er det også en stadig voksende middelklasse så mulighetene for innenlandsadopsjon blir større og det blir mindre til utenlandsadopsjon også i disse landene.

Det vanskelige valget.

Det var aldri et enkelt valg. Mange tror virkelig at dette er et enkelt valg og noe vi tar lett på. Det er det virkelig ikke. Det er MYE å tenke på før man velger å bli aleneforsørger. Det er et vanvittig stort ansvar. Det er vel noe de fleste vet og tenker gjennom på forhånd. Det satt langt inne og jeg tenkte lenge og vel på om det var riktig overfor et barn å velge å bruke donor. Jeg leste, googlet, grublet og undersøkte masse rundt dette før jeg tok min endelige beslutning om å prøve. Jeg ønsket først og fremst å vite hvordan det var å vokse opp med viten om at det var brukt donorsæd ved unnfangelsen. Jeg leste forskning (phD Susan Golombok ved universitetet i Cambridge) og jeg leste utallige artikler om temaet. Alt jeg klarte å lese var temmelig entydig. Barn av donor klarte seg veldig bra. Til og med bedre enn gjennomsnittet. Men det var én betingelse og det var åpenhet fra starten av livet. De barna som alltid visste at de var unnfanget med donorsæd taklet det veldig greit. Det er derimot svært tøft for mange å få vite det som en overraskelse i ungdomsårene eller i voksen alder. Det er viktig å være ærlig helt fra start om hvordan barnet har blitt til. For barn er det aller viktigste å være ønsket og elsket. Mine barn vet at de er sterkt ønsket og høyt elsket. Det skal det aldri være noen tvil om.

Jeg er ikke bare meg.

Barna mine er ikke bare sterkt ønsket og elsket av meg. For med meg på denne reisen har jeg ikke vært alene. Jeg har både familie og venner som stiller opp i tykt og tynt for meg og mine barn. I mangel av en familie på farssiden har jeg «adoptert» vennene mine som familie til barna og de har tre venneforeldrepar som er «faddere» og som kommer til å bli regnet som familie av oss. «Venner er den familien du velger selv» har jeg lest en gang og det er i aller høyeste grad sant for oss. Mine barn er veldig heldige og har mange fantastiske mennesker rundt seg. Jeg er opptatt av at de også skal ha nære relasjoner til menn siden de ikke har noen far. De mangler ingen mannlig rollemodell. Det tror jeg er viktig både for storesøster og guttene.

Jeg har aldri designet noe barn.

Å velge donor var for meg et stort dilemma. Det er ingen tvil om at det er mulig å lese mye om donorene før man gjør sitt valg. For meg ble det utrolig rart å skulle få vite så mye og velge ut fra det. Jeg tror at dna spiller mindre rolle og at oppvekst spiller veldig stor rolle for hvordan et barn blir og hva slags liv de får. Da jeg fikk valget mellom å vite mye eller lite om donor, valgte jeg lite. Jeg er så sikker på at barna ville bli perfekte i mine øyne uansett utseende og egenskaper. De er unike og helt spesielle og fantastiske i seg selv. Uansett. Da jeg kunne be klinikken gjøre et valg for meg, så takket jeg ja til det. Det var det beste valget for meg. Men jeg la inn et ønske om at han skulle være nokså lik meg selv i utseende. Han skulle altså ha blå øyne og blondt hår slik som de fleste i min familie har. Utover det spilte det ikke stor rolle for meg. Jeg tror nemlig at barnet får flere spørsmål om hvem donor er dersom utseendet hadde vært veldig ulikt meg. Det var mitt valg. Noen velger å vite mer enn meg. Men når man velger en partner, så er det ingen tvil om at man er MYE mer selektiv på egenskaper. Ikke for å designe noen barn, men for å fungere godt sammen. Det er mange som velger å vite mye om donor. For meg virker det HELT merkelig å snakke om at man designer sin egen drømmebaby bare fordi man må bruke en sæddonor for å bli gravid. Jeg kjenner mange som har brukt donor for å bli gravid. Men jeg kjenner ingen som har drømt om å designe sin egen drømmedesignbaby.

Kritikerne til å bruke donor snakker ofte om designerbabyer. Og det er ingen tvil om at du har mulighet til å få vite enormt mye om donors egenskaper når du gjør assistert befruktning i utlandet. Dersom det ikke er ønskelig, så tenker jeg det er et godt argument for å godta assistert befruktning til alle kvinner her i Norge slik at vi kan påvirke våre egne lover på området her. Men JEG er helt uenig i at det å velge en donor basert på opplysninger om utseende og andre egenskaper er det samme som å designe sin egen drømmebaby.

«Hvorfor tar du deg ikke bare en tur på byen da?»

Onenightstand har blitt foreslått for meg mange ganger på denne reisen. Hvorfor tar jeg meg ikke bare et «ligg» så ordner det seg helt gratis. Nei, kan du skjønne hvorfor jeg ikke har gjort det? For meg er ærlighet en dyd. Noe jeg alltid etterstreber. Jeg grublet faktisk litt på dette i starten. Sånn helt seriøst, så lurte jeg faktisk på om jeg ikke bare skulle lure noen. Det hadde jo ikke vært noe problem å få til det. Men problemer hadde det blitt. For det første hadde jeg aldri klart å lure en mann til noe slikt. Hadde jeg visst hvem han var, så hadde jeg aldri klart å lyve og si han var ukjent til myndighetene heller. Det er dessuten ulovlig. Jeg ville ikke både bli lovbryter og mamma samtidig, det hører ikke sammen (jeg vil uansett ikke bli noen lovbryter).

Og hva skulle jeg sagt til barnet? Skulle jeg si at «Jeg ønsket så inderlig å bli mamma, så jeg tok meg en tur på byen og hadde sex med en tilfeldig fyr». Jeg klarer ikke å finne noen god forklaring til et barn om hvordan tingene henger sammen om jeg skulle gjøre det på den måten. Det ville på ingen måte være riktig overfor barnet. Jeg er så glad for at jeg kan si at det var en snill mann som ville hjelpe damer til å bli mamma ved å gi bort sine «pappafrø» og at det ble ordnet på en klinikk.

«Du kan få sperm av meg»

Jeg har hørt det mange ganger. Jeg har fått mailer, meldinger og forslag fra folk jeg har møtt. Gutter som gjerne donerer sin sæd mot at de slipper å bli pappa. Fortrinnsvis med «naturlig befruktning» selvfølgelig. Joda, det er en god tanke. Men jeg kommer igjen til et dilemma: Hva skal jeg si til barna? Skal de få vite hvem han er? Eventuelt når? Hvordan skal relasjonen deres bli? Hva slags opplysninger skulle jeg gitt myndighetene? Hvis jeg vet hvem det er, så må jeg jo si det. Han kan fraskrive seg foreldrerett, men man kan aldri avtale seg vekk fra Norges lover og de er klare på at far er han uansett. Dersom jeg havner i økonomisk uføre, så har han økonomisk plikt til å sørge for barnet.

Jeg var aldri helt imot og gjøre en avtale med en mann. Men da måtte begge parter vært klar over disse forpliktelsene og det hadde vært viktig for meg at barnet skulle få vite hvem han var. På et eller annet vis, måtte det vært en slags relasjon mellom dem. Da måtte det vært en mann jeg visste at jeg kunne stole på, som jeg kjente godt, og som jeg faktisk kunne samarbeide med dersom han ønsket å bidra som pappa i livet til barna. Det er noe jeg ikke hadde ønsket å nekte han eller dem. For meg hadde det krevd ganske mye tid å finne ut av om det ville bli en god løsning. På det tidspunktet følte jeg ikke at jeg hadde den tiden og ikke hadde jeg noen aktuell kandidat heller. Det skal utrolig lite til for at en slik løsning blir mer komplisert og problematisk for barna enn man ser for seg på forhånd.

Vurderer du å bli mamma alene?

Dersom du går og lurer på å gå samme vei som meg, vil jeg komme med noen råd til deg. For det første: Ikke vent for lenge. Det kan fort bli både tidkrevende og veldig kostbart. Hvor lenge skal du vente? 40 år er lenge, kanskje FOR lenge. 35 er en fin alder å starte. Iallefall er det på tide å ta en fertilitetsutredning så du vet om du har god eller dårlig tid. Det er så kjedelig å få den nedslående nyheten når det er for sent. For hvert år etter 35 år får du dårligere tid og dårligere odds for å lykkes. Av de som starter prøvingen sin når de er 40 år, så er det en god del som lykkes med egne egg, men mange av dem (et flertall) må bruke en god del penger og ressurser før det lykkes. Noen lykkes ikke og av dem er det noen som gir helt opp og noen som også velger å bruke donoregg. Av de som velger å bruke donoregg lykkes de aller fleste. Jeg kan ikke komme på at jeg har hatt kontakt med noen som ikke har lykkes ganske raskt med donoregg.

Du kjenner kanskje mange som har blitt mødre i en alder av 40 år. Joda, med «gratis forsøk» hver måned, så øker sjansene ganske mye. Men ved assistert befruktning er det ikke nødvendigvis enklere. Det kan virke som at vi lever i en teknologioptimistisk boble som gjør at mange tenker at hvis kroppen ikke klarer det selv, så er det jo bare å gjøre prøverørsbefruktning. Vitenskaper fikser problemet. Men slik er ikke virkeligheten. Det er livets harde brutalitet. Dessverre.

For det andre: Kom i kontakt med andre kvinner i samme situasjon. Da jeg startet med mine forsøk var jeg ganske alene. Men på grunn av bloggen kom jeg i kontakt med noen andre. Etterhvert ballet det på seg og jeg hadde kontakt med veldig mange. Jeg begynte å etablere en gruppe for prøvere på facebook og det var en fantastisk god gruppe å være i. Vi delte erfaringer og lærte enormt mye av hverandre. Vi heiet på hverandre og delte gleder og sorger. Jeg kan med hånden på hjertet si at mange av mine beste vennskap startet i en prøvergruppe. Jeg driver fremdeles med å administrere ulike grupper på facebook. Men arbeidsmengden rundt det har vokst meg litt over hodet. Så dersom du ønsker medlemskap i en prøvergruppe, eller gruppe for selvvalgte enslige mødre, så ber jeg deg om å ta kontakt med Fema på facebook. Jeg vil helst ikke ha meldingene i min innboks lenger, for der har de en tendens til å bli glemt i en hektisk hverdag. I Fema er vi flere damer som kan svare på meldinger og melde inn i grupper.

Her er link til fema sin facebookside.

Til slutt vil jeg gjerne høre hva du synes om Insider i dag?

Fikk du det ikke med deg? Det kommer til å bli lagt ut her (lenke)

Klemmer fra Katinka

Jeg skal på tv… skru på kanal fem torsdag klokka 21.30

I kveld har jeg gjort noe jeg ikke har gjort på veldig lenge. Veldig, veldig lenge… Jeg har latt rot være rot og satt meg ned ved datamaskinen etter at ungene sovnet. Som regel når jeg lar rot være rot, så er det for å legge meg tidlig slik at jeg blir sånn nogenlunde uthvilt til dagen etter. Jeg pleier egentlig ikke å skrive uten at huset ser sånn passelig greit ut iallefall. Skrivingen min skal nemlig være når jeg har tid og overskudd. Men det har jeg jo aldri lenger.

I dag gjorde jeg et unntak. Jeg ville skrive, så får jeg heller rydde det aller viktigste før jeg legger meg og håpe jeg allikevel ikke blir altfor trøtt i morgen. Planen min er å skrive to innlegg. Det ene er dette som jeg skriver på nå som jeg tenker å publisere så fort det er ferdig. Det andre skal jeg prøve å få klart til å publisere i morgen kveld.

I morgen kveld skjer nemlig det at jeg skal på tv. Da kommer det kanskje en del innom her på bloggen og da vil jeg rett og slett skrive litt til alle som stikker innom og som har sett programmet. Programmet er en episode av Insider fem på kanal fem klokka 21.30 (i morgen, torsdag 15.februar altså)

For meg ble det nok en gang en lang skrivepause og jeg vet at dere som følger bloggen vet at det handler om at bloggen blir nedprioritert når jeg har mye annet å gjøre. For meg er det aller viktigste i livet å være den beste utgaven av meg selv, slik at jeg er den beste mammaen til barna. Det krever at jeg får nok søvn og at jeg ikke sliter meg helt ut. Derfor er alle prioriteringer knallharde. Med tre barn under tre år, så ligger jeg uansett ikke på latsiden.

Siden sist har jeg hatt mange innlegg i magen: Et innlegg om jul, julestress, juledepresjon og tanker om at alt dette styret med jul egentlig ødelegger hele jula (hvorfor sliter vi oss ut år etter år? Kan vi virkelig aldri lære at vi hadde kunnet kost oss mer om vi ikke påla oss selv så vanvittig mange oppgaver? Jeg håper jeg klarer å senke kravene til meg selv slik at jeg kan klare å kose meg mer med jul. Da tror jeg nemlig at jeg også klarer å lage en bedre jul for barna). Så har det jo blitt nytt år og jeg gjorde meg mange tanker om hvordan jeg ønsker at dette året skal bli. Jeg hadde mange flere tanker om innlegg også. Mulig jeg får blogget om det en vakker dag. Men ikke i dag.

Denne uken har det skjedd mye spennende. Det fineste som skjedde var at Aftenposten publiserte denne filmen om Erle som reiste til Danmark for å bli mamma alene. Filmen ble selvfølgelig også delt av aftenposten på facebook og der står jo ikke kommentarfeltet urørt. Min beskjed er klar: Har du ikke noe hyggelig eller konstruktivt å si, så dropp å si det! Da mener jeg ikke at du ikke skal si at du er uenig, for det synes jeg er helt greit. Det skulle bare mangle. Men når et program handler om en kvinne som føder et barn, så blir det fort personlig. Skal man diskutere politikk, så får man holde seg til saken og unngå personkarakteristikker som ikke hører noen steds hjemme. Respekter folk selv om du ikke er enig med dem. Basta. (jeg blir så utrolig sint når folk ikke klarer å la være å bli skikkelig ufine).

Sammen med filmen kom også aftenposten med nyheten om at høyres prinsipprogramkomité nå legger fram sine anbefalinger til landsmøtet som skal holdes i april. Blant annet foreslår komitéen å si ja til assistert befruktning til enslige og nei til eggdonasjon.

Du kan lese artikkelen her om du har abonnement på aftenposten.

Akkurat nå skulle jeg veldig gjerne hatt døgn som var dobbelt så lange som alle andres. Slik at jeg både fikk vært 100% mamma til barna mine og samtidig kunne vært mer aktiv i debatten som kommer nå i vår. Dette blir så uhyre spennende. I løpet av våren skal altså bioteknologiloven revideres og det ser ut til at det er en mulighet for politisk flertall på stortinget for assistert befruktning til enslige. Jeg krysser fingrene, både for det, og for at eggdonasjon skal bli lovlig på lik linje med sæddonasjon.

Kommer du til å følge debatten rundt bioteknologiloven framover?

2.søndag i advent – jeg gir bort en personlig almanakk

//annonse//

Milde måne! Jeg er i lettere sjokk i dag. Jeg våknet klokka 8.30 av at guttene begynte å grynte i hver sin seng. Det er to timer mer søvn enn jeg er vant til. Storkfrøken har sovet hos besteforeldrene sine i natt. Jeg er uthvilt! Himmel altså… nei, nå kan jula bare komme. Jeg er klar!

Nåja. Det siste var en overdrivelse. Men det er ingenting som kan slå søvn når det kommer til humør altså. Det passet ekstra godt i dag for det har blitt flere sene kvelder i det siste. I går kveld satt jeg og lagde forside til min egen personlige almanakk for 2018.

Denne almanakken ble veldig annerledes enn den jeg lagde for 2016. Jeg tenkte egentlig å lage noe liknende 2016-kallenderen min. Men jeg ble revet med av en annen idé. Så da ble det denne. Jeg er litt usikker på om jeg blir fornøyd med omslaget. Veldig spent på om det gjør seg på trykk altså.

Her er den jeg hadde i 2016

Det jeg ikke er like spent på, er om jeg blir fornøyd med innholdet for det VET jeg at jeg blir. Jeg har valgt a4-format denne gangen så jeg får god plass til å skrive på. Det liker jeg. Jeg har også fylt opp bakerste del med prikkeruter og jeg har jo skrevet om det før at jeg elsker «prikkebøker». Jeg har hatt en slik som kalender for 2017. Da har jeg laget alt innhold selv. Det funket i 2017 da jeg hadde 26 døgn på sykehus og god tid til å lage sidene. Nå er livet helt annerledes og jeg har ikke tid til å lage alle oppslagene selv. Men bakerst kommer jeg til å lage noen oppslag med lister og liknende som jeg kan dekorere etter ønske og evne.

Her er et oppslag jeg lagde i «prikkeboka» mi da jeg lå på sykehuset. Neste prikkebok som ren almanakk blir nok i mitt neste liv ?

For deg som liker både prikkebok og muligheten til å designe eget cover, så er personligalmanakk suveren! Da lager du deg bare en notatbok og fyller innholdet med prikkesider. Sidene har god kvalitet så du slipper at blekket trekker gjennom arket.

Og hvis det er flere lærer som leser dette (jeg vet om en del): Det går an å bestille med lærerinnhold også, så du kan få den kuleste planleggeren på jobben. Jeg har aldri gjort det. Men det er fordi jeg ikke har visst om muligheten når jeg har trengt lærerplanlegger. Neste gang blir det garantert fra personligalmanakk.com

I dag har jeg giveaway på min instagram der jeg gir bort et gavekort på personligalmanakk.com.

For å komme til giveawayen, så kan du klikke her

Hva foretrekker du? En ferdig almanakk eller er du av de som liker «bullet journaling» og lager din egen fra scratch?

Ønsker deg en god 2.søndag i advent.

Klem fra Katinka

Pakkekalender! 1.søndag i advent (med rabattkode)

//annonse//

Dette er første året at Storkfrøken har fått julekalender. Jeg grublet lenge på om jeg skulle gå for pakkekalender. Enten som jeg skulle lage selv, eller kjøpe ferdig pakkekalender. Eller om jeg skulle finne noe helt annet og spennende eller om det skulle bli en helt vanlig sjokoladekalender. Jeg husker jo også at jeg syntes sjokoladekalenderen var spennende da jeg var veldig liten. Meeen Storkfrøken liker ikke sjokolade, så det er jo ikke nødvendig å prakke det på henne. Det ender bare opp med at hun blir glad i sjokolade og det utsetter jeg gjerne så lenge jeg kan (uten at jeg vil være kjip og nekte henne. Hun får smake når sjansen byr seg… i barnehagen når de pyntet pepperkake med nonstop, spiste hun ikke en eneste én. Hun puttet alle sammen på sin pepperkake.)

Jeg husker selv hvor magisk og spennende jeg syntes det var med pakkekalender som mamma laget. Jeg fikk pakkekalender til lenge etter at jeg flyttet hjemmefra. Og julestrømpeinnhold har jeg vel nesten fått helt fram til nå. Det er noe med det å få noe som noen har tenkt at det skal jeg ha. Jeg synes det er hyggelig.

Så etter mye vurdering for og imot og fram og tilbake, så endte jeg opp med pakkekalender. Mest fordi det plutselig ble hektisk og det var det beste av alle alternativene jeg hadde. Men jeg kjenner på at det blir mye ting og er litt redd for at ungene ikke skal være flinke til å verdsette tingene sine. Og jeg vet at dersom man har laget pakkekalender ett år, så er det fort en tradisjon som det kan være vanskelig å bryte.

Selve kalenderen har jeg hatt lenge og aldri brukt. Jeg kjøpte den en gang fordi jeg syntes den var så fin. Pakkene blir hengt opp én og én hver kveld. Da kommer nissen på besøk med gave til Storkfrøken. Da trenger ikke jeg ha alt klart med en gang. Jeg har en del ting liggende, som jeg har kjøpt når jeg har kommet over det, med tanke på at det kanskje kan bli en kalendergave en gang. Det gjenstår å handle noen gaver også. Jeg har  også jeg en del bøker jeg har glemt å avbestille i bokklubben. Dyre gaver ja, men de er her jo allerede og en bok er vel aldri feil. Det er også en gave som «krever» at vi gjør en hyggelig aktivitet. I går fikk hun boka om «Den lille muldvarpen som ville vite hvem som hadde bæsjet på hodet hans.» Den slo an kanskje aller mest fordi de har lest den i barnehagen denne uken.
I den første kalenderluken lå det sokker fra Kjente og kjære barneklær. Jeg synes det er viktig at mange av kalendergavene er noe barna allikevel trenger.

I dag fikk hun denne pysjgenseren med Ugline fra pysjheltene. Den er så kul at jeg tenker den også kan brukes som genser i barnehagen også. En av de få kvinnelige spuperheltene og det digger jeg. Jeg synes det er viktig å bruke historier om at damer også kan være sterke. Det er nok av stereotypier i underholdning for barn. Jeg leter etter variasjon slik at ikke de gamle stereotypiene får leve videre som «sannhet». Jeg ønsker iallefall å ta litt knekken på dem.

Her brukes mye av helgen til å trene på å gå uten bleie, og da passet det veldig godt at vi også fikk med truse fra kjente og kjære barneklær. Storkfrøken ville gjerne gått med truse hele tiden. Men hun blir så veldig engasjert i leken at hun glemmer seg stadig. Flaks at jeg har billig linoliumsgulv som er lett å vaske og som ikke blir ødelagt.

Genseren, sokkene og trusa er sponset av Kjente og kjære barneklær (annonselenke) og i anledning advent, kalender og førjulstid, så får jeg dele denne rabattkoden med dere som gir dere 20% rabatt når dere handler derfra:
Rabattkoden er:  BLOGGKT

Skriver du inn denne koden når du sjekker ut, så blir det automatisk trukket 20% av totalbeløpet du har handlet for. Jeg ser at koden gjelder allerede nedsatte produkter også.

Dette var min første gave i desember til dere lesere. Jeg har også noen giveawayer på trappene. Så følg med i desember på bloggen og instagram.

Med dette ønsker jeg dere alle en fin første søndag i advent.

Klem fra Katinka

Jeg fikk ånden

Jeg fikk ånden… ikke i religiøs betydning altså… men jeg fikk ånden over meg. Jeg tok et skikkelig skippertak for bloggnettverket jeg er med i.

Naboen spurte her om dagen om ikke jeg savnet muligheten til å dra på café og skravle med venninner…. og når jeg kjente litt etter, så kunne jeg gjerne dratt på café, men jeg ville helst dratt alene og bare observert livet… og jeg ville gjerne hatt en laptop. Nesten uansett hva jeg tenker at jeg savner, så involverer det en laptop. Bortsett fra å rydde huset. Jeg savner faktisk å rydde huset, selv om jeg ikke føler jeg gjør stort annet enn å rydde. Eller jeg rydder ikke. Jeg stuer unna. Slenger alt jeg ikke trenger opp på loftet og leiter febrilsk etter ting jeg har slengt opp der tidligere, men som jeg ikke finner igjen. Nå er det vinterstøvler, vinterjakke og julepynt. Iallefall noe julepynt. Jeg har en del, men mangler også noe. Får nok dra å handle noen nye vinterstøvler iallefall, for de jeg ikke finner er uansett gamle. Det verste er at jeg husker hva jeg tenkte da jeg pakket vekk vintertøy i vår: «Dette kommer det plutselig behov for, så det er best jeg legger det her så jeg finner det enkelt.» Jeg kjenner altså meg selv, men tydeligvis ikke godt nok allikevel. Jeg skyller på ammetåka.

Så har jeg lenge gått og tenkt på hvor kjekt det hadde vært om vi i inspira bloggnettverk hadde et felles nettsted. Fram til nå har vi nemlig bare hatt våre egne blogger, med sider som har informert om nettverket. Det har vært utrolig knotete, for hver gang en av oss har byttet header, bilde eller infotekst, så har alle i nettverket vært nødt til å gå inn i egen blogg for å endre på informasjonen. Sånt synes jeg er inmari kjedelig. Men en ting jeg synes er gøy, er å sette opp nye nettsteder. Jeg eeeelsker å sitte å nerde litt på laptopen rett og slett…. for meg er det kreativt arbeid som jeg føler jeg kan utfolde meg i. Så siden vi begynte å snakke om at det hadde vært kjekt her om dagen, så bestemte jeg meg for at den kvelden skulle husarbeid få være husarbeid. Her ser dere resultatet:

 

 

Det gjenstår noe forbedring. Men det viktigste er på plass. Det smitter over, så nå har jeg lyst til å pusse på min egen side. Men nå får nok det bli senere.

Foreldrene mine har reist på hytta og det betyr at jeg i utgangspunktet har en helt tom helg uten planer. Og det synes jeg er skikkelig skummelt. Jeg skal altså sørge for at alle har det bra, at Storkfrøken ikke kjeder seg og at alle blir mette og uthvilte til rette tider. Men utenom det er det ikke noen plan. Normalt så pleier vi å være iallefall noe sammen med foreldrene mine, eller noen andre, så ikke jeg og Storkfrøken får helt brakkesjuken her.

Har du tips til noe artig vi kan gjøre, som lar seg gjennomføre innimellom et tett skjema med måltider og dupper for de små? Alle tips mottaes med stor takk. Mandag blir garantert hviledag for meg iallefall.

Katinka

Hei fra sengen

Så er oktober plutselig historie. Jeg ligger her i sengen min og får ikke sove. Guttene har akkurat fått hver sin runde med nattmat. Jeg tenker på at det snart er på tide å kutte ned på nattmaten for at alle skal få bedre søvn.  Jeg tenker på at det snart er 5.november og jeg skal ha navnefest for alle tre barna. Så tenker jeg på bloggen. Det har vel gått halvannen måned siden jeg blogger sist.

At det har gått så lang tid betyr ikke at jeg ikke har prøvd eller tenkt på bloggen. Det har jeg. Der ligger det nesten klare innlegg om rosa sløyfe, mer om soving og litt om at jeg klarte å borre gjennom et vannrør i veggen så spruten sto på badet mitt. Jeg skrev og var nesten klar til publisering, men fikk aldri kommet så langt som til å bli helt ferdig med innleggene allikevel. Så de blir nok liggende der som kladder. Jeg har så veldig mye annet å gjøre også.

Når det gjelder soving er guttene tilbake i min seng. Snipp våkner ofte og Snapp våkner ikke fult så ofte. Jeg hadde noen intenst tøffe uker da de våknet altfor mye alle tre. Jeg trodde jeg skulle bli gal og var ekstremt sliten. Guttene snudde seg til magen og våknet hele tiden. Heldigvis fant jeg en løsning i babynest. Det gjorde iallefall at Snap sov bedre igjen. Snipp er som han er…. våkner mye. Det er slitsomt. Jeg har hørt på to podcaster fra foreldrerådet om soving og er ved godt mot igjen.  Dette skal jeg klare.

Så skrev jeg om rosa sløyfe ja. Det var helt i starten av oktober det som jo er rosasløyfemåneden. Jeg snapet litt om det også der jeg fortalte at jeg fulgte en snap som heter tvillingmafiaen som hadde om temaet brystkreft. Der var det en dag Kari snappet. Hun snappet om sin dag med kreftbehandling. Det var ekstra sterkt for meg å se denne snappen for Kari var med og filmet da jeg fødte mine tvillinger. Livet altså. Det kjipe og det vakre og alle nyanser imellom. Men det kjipe biter så inmari hardt noen ganger. Og da ville jeg skrive at det gikk an å støtte rosa sløyfe aksjonen. Det gjør det fremdeles også selv om oktober er over. Gjør det!

Også skrev jeg litt om mitt oppussingsprosjekt på badet som skulle være en billig forbedring, men som endte opp med å koste meg nærmere 6000 mer i rørleggerregning enn beregnet fordi jeg klarte å lage hull på et vannrør. Det kunne selvfølgelig gått mye verre og blitt mye dyrere så jeg er tross alt ganske fornøyd med at resultatet ikke ble så aller verst.

Men alt dette tenker jeg ikke nevneverdig mye på akkurat nå. Det som opptar hodet mitt og som kanskje er grunnen til at jeg ligger her våken midt på natten er at jeg holder på å forberede navnefest til helgen. Jeg har gjort det veldig greit og slått sammen navnefest for alle tre barna på en gang og det er jeg veldig glad for. Dette holder å gjøre en gang, for selv om jeg skulle gjøre det enkelt, så er det jaggu mye jobb og dyrt nok allikevel. Men jeg tenker at det er denne ene gangen og det er jo uansett noen penger spart framfor å arrangere to fester. Så jeg har bestemt meg for at denne festen skal bli akkurat slik jeg drømmer om med alle de gjestene som er viktige for oss. 33 stk blir vi stort og smått så da har jeg leid et lokale til selve festen. Jeg begynner å kjenne at jeg gleder meg nå. 

Jeg tenkte å prøve å snappe litt om de siste forberedelsene i dagene framover så da kan du jo legge meg til og følge med der. Jeg heter Onskemor og her er snapkoden min:

Til slutt vil jeg dele et bilde jeg har glemt å vise dere. De nydelige guttene mine er en måned gamle på bildet. Er de ikke vakre?

Klem fra meg

En stor milepæl

I går bestemte jeg meg for å prøve å legge guttene i sengene sine på barnerommet. Fram til nå har de sovet i sengen hos meg. Jeg har jo bare to soverom, så de tre barna må på et eller annet tidspunkt venne seg til å sovne på samme rom iallefall. Så er jeg heller åpen for å ta de inn til meg om de våkner.  Men i går altså, følte jeg det var på tide på prøve å venne dem til å sovne i sine egne senger på eget rom. Det gikk ikke så veldig bra. 

Det vil si, det gikk veldig bra å legge dem og de sovnet fint i sengene sine alle tre. Meeen, så våknet Snipp etter kort tid, så da havnet han inn i min seng for å ammes der. Det var jo ikke noe problem og nesten som forventet. Men så var det Storkfrøken som våknet og hun fikk ikke sove igjen. Hun gråt og var skikkelig utafor. Tydelig at hun hadde vondt et sted, uten at jeg helt klarte å få klarhet i hva som plaget henne. Så da vekket hun selvfølgelig Snapp også. To gråtene barn som trenger meg er ikke godt. Iallefall ikke så sent på kvelden når både jeg og barna er trøtte. Jeg måtte til slutt amme Snapp for å roe han og prøve å forklare for Storkfrøken hvorfor hun måtte vente. Det var ingen god opplevelse for noen av oss. Det er en sånn alenemammaopplevelse man frykter og vet kommer før eller siden. Jeg opplever det heldigvis ikke så ofte. Men når jeg opplever det, så blir jeg helt utladet etterpå for jeg blir så utrolig sliten av det. Det er umulig å ikke la seg stresse eller berøre av følelsen av å ikke strekke til.

Men Snapp var heldigvis lett å roe ned, så da havnet han også tilbake på mitt rom før jeg selv hadde rukket å legge meg. Det var jo ikke helt planen. I kveld prøver jeg igjen. Og så langt (bank i bordet) ser det ut til å gå bedre enn i går. Så nå sover de alle på samme rom i hver sin seng. Det kommer til å bli rart å gå å legge meg i min egen seng helt alene. Babycall har jeg selvfølgelig, så jeg er sikker på at det går veldig bra.

Slik sover guttene når de ligger i min seng:

Jeg er så fornøyd med denne ordningen. Da kan jeg ha dem nærme samtidig som jeg føler meg trygg på at jeg ikke ruller over dem eller slenger dyna mi over dem. Disse teltene er blant mine aller beste kjøp til guttene. Jeg kjøpte dem via appen mama (ikke sponset) og jeg betalte rundt 150 pr stk. Madrassene som fulgte med likte jeg ikke så godt, så jeg kjøpte heller billige skummadrasser på jysk som jeg klipte til i fasong så de passer perfekt inne i teltene. Dette er jo myggnett-telt og jeg synes det har vært en ekstra trygghet, særlig i høst med mye doven høstveps som fort sniker seg inn et åpent vindu og kan havne i sengen.

Til slutt vil jeg vise et bilde jeg delte på instagram i går. Det er ikke så ofte jeg rekker å få til å klargjøre så instagramvennlige bilder som dette. Men dette måtte jo bare ut på instagram. Jeg er ikke veldig aktiv på insta, men skal prøve å få delt noen flere blinkskudd framover. Så følg meg gjerne der (@enestaaendemor)

Tiden flyr

Så har jeg endelig fått ro på meg til å sette meg ned for å rable ned noen ord her…. Jeg vet liksom ikke helt hvor jeg skal starte. Det er et berg av hendelser å skrive om. Det skjer så utrolig mye i livet vårt, men samtidig så lite… det skjer mye av de små tingene. Alle de små øyeblikkene som livet byr på, de skjer hele tiden, og hjertet mitt suger til seg alt. Prøver å lagre det et sted og hver dag tror jeg at jeg klarer det. Å lagre det i hukommelsen for evig og alltid. Men jeg VET jo egentlig at sånn er det ikke. Jeg burde skrive ned alt for å huske det. Men jeg gjør det ikke.
Sånn var det med Storkfrøken også da hun var liten. De første månedene med alt som skjedde. Dagen hun smilte for første gang, dagen hun lo, dagen hun snudde seg fra rygg til mage og da hun fikk sin første tann. Jeg husker alle øyeblikkene som om det var i går, men allikevel ikke når de skjedde. Sånn har det blitt med guttene også.

Klok av skade burde jeg jo skrive ned etterhvert, men det har jeg ikke gjort. Jeg skulle hatt sånne milepælskort og tatt bilder, men det har jeg ikke. Jeg er så i nuet sammen med den fine familien min at det glemmer jeg. Jeg husker at de var veldig sene med å smile. Tvilling 1 var veldig sen… 3 mnd og tvilling to smilte noen uker tidligere. Tvilling 1 snudde seg fra rygg til mage for første gang på dagen de var 4 mnd. Det husker jeg. Han er nysgjerrig og utålmodig og vil opp og fram. Han vil bevege seg og har allerede klart å forflytte seg en meter fra utgangspunktet alene. Tvilling 2 er stort sett bare glad og fornøyd. Smilet sitter løst og han tar livet med knusende ro. Han KAN snu seg fra rygg til mage hvis han vil, meeen han gidder ikke. Han har det helt fint der han ligger og ser på verden fra sin lille flekk. Han er så trygg og god. Han er ikke redd eller bekymret. Han orket 45 i bassenget første gangen vi var der. Mens tvilling 1 er mer den sarte typen og var helt utmattet etter 15 minutter i vann. Han er litt skeptisk til det meste i starten, men når han finner ut at det er helt trygt, ja, da kommer smilet hos han også. Men han er litt forsiktig med det. Å smile altså. Han er i grunnen forsiktig med så mye når det kommer til nye ting og sanseinntrykk. Selv om han er utålmodig og vil opp og fram her hjemme, så kan det fort stoppe seg andre steder. Da trenger han en trygg favn.

De skulle jo hatt hvert sitt bloggnavn. Det har jeg tenkt mye på og kommet fram til at Snipp og Snapp er veldig passe. To glade og lekne gutter. Det er de. Så det passer fint. På bloggen skal de få biroller. De er med på mitt liv som biroller…. ja, viktige biroller da, men fremdeles biroller. Sånn er det. Bloggen skal først og fremst være om mitt liv. (Som om jeg klarer det.) Kanskje ikke mens de er så veldig små og ferske, men etterhvert som de vokser til, så blir det nok mindre iallefall. Snipp og Snapp altså. Tvilling 1 er Snipp og tvilling 2 er Snapp. Jeg vet ikke nok om Disneys Snipp og Snapp til å vite om de har ulike personligheter og om de eventuelt passer, men det tror jeg ikke spiller så stor rolle. Det er greit. Så ligger det ingen føringer i navnene. De skal få lov til å bli akkurat slik de er.

Nå skal jeg, istedefor å prøve å få skrevet de kloke, flotte innleggene, heller prøve å skrive ned noen tanker og refleksjoner hver dag. For jeg savner jo bloggen når jeg ikke blogger. Og jo lenger tid det går, jo tyngre blir det å ta steget tilbake til bloggen. For jeg føler jeg får så mye å ta igjen og det klarer jeg jo ikke. Så da dropper jeg å prøve å ta igjen noe og heller fokuserer på å skrive litt om det som faller inn i hodet mitt der og da.

Katinka