• Få nye innlegg på epost

Hvordan velge den rette fertilitetsklinikken for deg.

Valg av fertilitetsklinikk: Skriv sjekkliste
Skriv gjerne en sjekkliste med punkter som er viktige for deg før du skal gjøre ditt valg av fertilitetsklinikk

Valg av fertilitetsklinikk

Da jeg startet med fertilitetsbehandling i 2011 gjorde jeg en stor feil: Jeg valgte feil klinikk. I årenes løp har jeg veiledet utallige kvinner i samme situasjon som meg selv og jeg har administrert grupper for andre soloprøvere. Jeg har ikke tall på hvor mange jeg har snakket med som hadde gjort samme feil som meg. I dette innlegget vil jeg dele mine råd for hvordan du skal finne hvilken klinikk som er riktig for deg.

Ja, jeg sier det slik at du må finne den klinikken som er rett for deg. Du skal ikke finne den mest populære, den billigste eller den klinikken som har enklest mulig reisevei nødvendigvis. Du skal finne den klinikken som klarer å gjøre deg gravid med de midlene du har til rådighet. Så enkelt og så vanskelig. Fasiten får du dessverre ikke før i ettertid. Men jeg har en advarsel: Ikke bli forelsket i klinikken din. Det skal jeg også forklare litt nærmere.

1: Gjør grundig research

For de aller fleste er google det første stedet man leiter når man skal finne en klinikk. Mange har også fått anbefalt en klinikk fra en bekjent. Ingen av delene er noen sikker vei til å finne den rette klinikken.

Google

Jeg husker at jeg ante ikke engang hva jeg skulle skrive i søkefeltet for å finne en fertilitetsklinikk. Ordet «fertilitetsklinikk» falt rett og slett ikke ned i hodet mitt en gang tror jeg. Men jeg skrev vel noe om «enslig» og «sæddonor» og kanskje, muligens, «assistert befruktning». Jeg skrev nok også Danmark, for Danmark var det eneste landet jeg visste det var mulig. Når det dukket opp en klinikk helt øverst på google, så valgte jeg den uten at jeg egentlig undersøkte nærmere med flere. Jeg tenkte slik at den klinikken som havner høyt oppe hos google må jo være skikkelig bra.

Sånn er det ikke. Den klinikken som havner øverst på google er den klinikken som er flinkest i SEO (Search Engine Optimising). Det sier selvfølgelig ikke noe om de vil se hva som må til for at du skal bli gravid.

Nå er ikke googlesøk helt irrelevant. De som kommer høyt opp er nok populære, og de populære klinikkene har nok mange fornøyde klienter også. Så du skal ikke se bort fra googlesøk, men leit andre steder også.

Andres erfaringer

Andre steder du kan søke kunnskap om fertilitetsklinikker er i ulike forum på nett. Spør gjerne om andres erfaring med ulike fertilitetsklinikker i ulike land. Åpne horisonten til andre land enn Danmark også. Mange reiser for eksempel til Spania, Østeuropa og til Rusland. USA skal også ligge langt framme med tanke på dette feltet. Det finnes også grupper på facebook du kan spørre. Send meg gjerne mail hvis du ønsker tips om slike grupper.

Begynne å lage en liste over klinikker du kunne tenke deg å undersøke litt nærmere.

2: Ta kontakt

Når du har gjort research på hvilke klinikker som kan være aktuelle for deg, så ville jeg tatt kontakt med dem. Jeg foretrekker å ta kontakt på e-post. Da vet jeg at de ikke er stressa og har tid til å svare meg når det passer dem (fremfor å ringe) og jeg slipper språkproblemer. Det er lettere å forstå alt som sies når det står svart på hvitt enn når du må konsentrere deg om å forstå hva de sier.

Dersom det er en norsk klinikk du vurderer (for dere som er i parrelasjoner), så kan det jo også fungere godt å ringe. Min erfaring er at det er ofte legene selv som besvarer mailene jeg har med spørsmål, mens det er sekretærer som tar telefonen. Hvem vil du helst snakke med? Det kan jo komme litt an på hva slags spørsmål du har, men jeg synes det har vært betryggende å komme i tidlig dialog med legen.

Hvorfor anbefaler jeg deg å ta kontakt med klinikkene før du har bestemt deg? Jo, måten de tar deg imot og besvarer spørsmålene dine er relevant for hvordan du vil føle deg behandlet underveis i forløpet senere. Derfor synes tidlig dialog er et viktig punkt å ha med i vurderingen når det kommer til valg av klinikk.

Vent litt med å bestemme deg

Du trenger IKKE bestemme deg for klinikk med en gang. Før du bestemmer deg helt 100% for klinikk, så ville jeg gjort en fertilitetsutredning i Norge. Noen av de utenlandske klinikkene foretrekker å gjøre en fertilitetsutredning selv og da trenger du å reise til klinikken for å få gjort en ultralydundersøkelse i forkant. Jeg ville ikke avskrevet en klinikk på grunn av at du trenger å ta en ekstra tur til klinikken før du egentlig er igang. Men jeg ville ventet så lenge som til at du føler deg rimelig sikker på at det er den klinikken du kommer til å velge.

Jeg gjorde selv en slik tur til en klinikk før jeg skulle gjøre forsøk. Selv om det ikke ble forsøk ved den klinikken, så angrer jeg ikke.

Gjør en fertilitetsutredning

Fortsett dialogen med klinikken helt til du har fertilitetsutredningen klar, slik at du kan høre litt med dem om hva de tenker om dine sjanser og hvor eventuelt dine utfordringer ligger. (her kan du faktisk også lære litt. Noen klinikker gir god informasjon, mens mange sier «alt er bra»)

Når du er helt i startfasen kan det være vanskelig å vite hva du skal spørre om. Men deres mening om dine sjanser til å lykkes er en god start. Forhør deg gjerne også om priser og om hvordan forsøket gjennomføres praktisk og økonomisk. Noen klinikker har prislister som kan være vanskelig å tolke, så det kan være greit å få en god oversikt over kostnader før du setter igang også.

3: Sett opp hvilke kriterier som er viktige for deg

Så skal du velge en klinikk. Tenk gjennom hva som er viktig for deg. Ikke velg bare ut fra ett kriterie. Men se på flere og vurder dem mot hverandre.

  • Økonomi: Hvis du har en god fertilitetsutredning som tyder på at du ikke vil ha store utfordringer med å bli gravid, så kan økonomi være et viktig kriterie.
  • Reisevei: Dette blir litt som forrige punkt. Dersom alt er fint med fertilitetsutredningen, så kan reisevei være greit å tenke gjennom.
  • Tilgjengelige behandlingsmetoder: Det er ikke alle klinikkene som utfører ivf for eksempel. Dersom du skal igang med insemineringer, så trenger ikke dette være veldig relevant. Men dersom klinikken ikke har ansatt fertilitetslege, (jordmordrevne insemineringsklinikker), så kan det være at du trenger hormoner uten at de kan si noe om det. Min erfaring er at ivf-klinikkene har tydelig anbefaling på medisinbruk også ved insemineringer. For eksempel sier de gjerne maks to forsøk helt uten hormoner og deretter et par forsøk med hormoner. Dersom man ikke har blitt gravid etter fire eller fem insemineringer, så anbefales ofte ivf. Det vil ikke en jordmordrevet klinikk kunne si noe om. (jeg gjorde hele 7 insemineringer uten at klinikken kom med noen andre forslag enn bruk av eggløsningstester)
  • Kommunikasjon: Hvordan er din dialog med klinikken? Får du svar på det du lurer på? Ser de din sak individuelt? Ser de på journalen din og kommer med fornuftige innspill? Eller føler du at dette går litt fort og at du er en i rekka?
  • Nettsidene: Nettsidene bør selvfølgelig ikke avgjøre om du velger en klinikk eller ikke. Men gode informative nettsider kan gjøre deg tryggere i valget. Jeg vet at mange har valgt Dansk Fertilitetsklinikk på grunn av den gode og informative nettsiden. Selv om de måtte reise til Danmark for en forundersøkelse, så har jeg aldri hørt noen som har angret på valget. Uansett om du velger dem, eller ikke, kan det være lurt å bruke litt tid på å studere nettsidene deres.
  • Andres erfaringer. Selvfølgelig er det ikke feil å høre om andres erfaringer. Søk i forum og spør i grupper og hør om andres erfaringer. Dersom du har en spesiell fertilitetsutfordring, så kan det jo lønne seg å høre med andre som har samme utfordring. Jeg har jo endometriose, og har fått enormt godt inntrykk av Jon Hausken som driver klinikk Hausken med tanke på endometriose. Hadde jeg hatt muligheten til å få behandling i Norge, er det ingen tvil om hvem som skulle fått gjøre meg gravid.
  • Den unike opplevelsen: Noen klinikker er ekstra opptatt av å ivareta den unike opplevelsen en unnfangelse bør være. Det kan være at du får ekstra tid på et hvilerom med musikk, levende lys og den stemningen du måtte ønske etter at behandlingen har funnet sted. Dette kan selvfølgelig øke prisene noe. Noen klinikker som ligger lavere i pris kan ta lettere på dette punktet og det gir fortere litt samlebåndsfølelse. Hva som er rett for deg, vet bare du.
  • Livet etter unnfangelsen: Ønsker du et forhold til klinikken også etter at barnet er født? Enkelte klinikker arrangerer treff for sine familier slik at de kan bli kjent med andre i samme situasjon når barna vokser opp.

4: Følg magefølelsen

Til syvende og sist er det magefølelsen som skal få bestemme. Ikke den første og den beste magefølelsen, men når du har sett og vurdert alle kriteriene og kjent godt etter hva som er viktig for deg, så lar du magefølelsen styre valget ditt. Hvis magen ikke er med, så er det mye større sjans for at du kommer til å angre på det siden. Men hvis magen er med, så vil du som regel ikke angre selv om du skulle finne ut siden at det fantes et bedre alternativ for deg.

Ikke bli forelsket

Men her vil jeg også advare deg mot å bli forelsket i klinikken din. Jeg ble nok det i starten. Jeg ønsket på en måte at de nydelige, omsorgsfulle menneskene jeg hadde blitt kjent med der også skulle være de som gjorde meg gravid. Det gjorde nok at jeg holdt på litt for lenge uten å se etter andre alternativer. Nå vet jeg jo at jeg har møtt fantastiske og omsorgsfulle mennesker som jeg har blitt glad i, eller lett kunne blitt det, ved alle de fire/fem klinikkene jeg har vært i kontakt med.

Bytt klinikk etter 3 mislykkede ivf-forsøk

I forbindelse med det vil jeg dele et innspill fra Jon Hausken: Han mener nemlig at klinikkbytte vil øke dine sjanser for å bli gravid (jeg var på et foredrag med han i endometrioseforeningen for noen år siden da han sa det). Med det mener han at dersom en klinikk har gjort tre forsøk uten at du er blitt gravid, så skal du gå videre til en ny klinikk. Der vil det være nye leger og nye øyne på din journal og historie. De vil helt sikkert se noe som er oversett tidligere eller gjøre vurderingene helt annerledes enn den forrige klinikken. Derfor sier jeg at du ikke må falle så pladask for klinikken at du glemmer å vurdere andre muligheter etter en stund.

Ingen fasit. Hva tenker du?

Det er jo ingen fasit i hvordan man skal velge klinikk. Dette er mine tanker og erfaringer. Jeg hører gjerne fra deg om hva du syntes var viktig og kanskje det til og med er noen punkter jeg ikke har tenkt på, som burde vært med i denne oversikten?

Beklager at dette innlegget kommer senere enn forventet. Jeg hadde satt det på autopublisering, men jeg gjorde en glipp som gjorde at det ikke ble synlig på nettsiden før et døgn senere enn planlagt.

Neste fredag kommer jeg til å skrive om økonomi. Hvor mye koster egentlig et forsøk?

Hva bør du tenke gjennom før du bestemmer deg for å bli selvvalgt enslig mor?

To hender. En voksen hånd som holder en barnehånd.

Lurer du på om du skal bli selvvalgt enslig mor? Er du usikker på om du klarer det? Hvordan livet som enslig med barn bli? Hva vil det si å velge bort barnets kontakt med 50% av sitt dna?

I forbindelse med oppstart av fertilitetsfredag har jeg satt opp noen punkter som jeg tenker kan være lurt å tenke gjennom på forhånd dersom du vurderer å bli selvvalgt enslig mor. Men, selv om dette kan virke overveldende og skremmende, så har jeg en god nyhet. Det meste går bra når man tar gjennomtenkte og reflekterte valg. Utfordringer vil man alltid møte på i livet. Men når du har tenkt nøye gjennom hvilke utfordringer som kan dukke opp, så finnes det som regel en løsning. Utfordringer er til for å overvinnes.

Er jeg komfortabel med gå vekk fra plan a og satse på plan b?

Dette tenker jeg er det viktigste spørsmålet du må finne svar på. Fordi barnet trenger en mor som er fornøyd med livet og situasjonen hun er i. For de aller fleste er det å bruke donor og få barn alene plan b. Plan a er for de aller fleste kvinner å få barn sammen med en mann. Det er en prosess å gå fra plan a til plan b.

For mange er det en sorgprosess og det er helt greit. Jeg tenker at det er viktig å forsone seg med denne tanken før man begir seg ut på denne ferden alene. Bruk litt tid på å bearbeide sorgen, men jobb deg gjennom det. Ikke ignorer og utsett det. Da kan det fort bli for sent. Og det kan bli en mye tyngre sorg å bære.

For mange er det vanskelig å prate om dette temaet. Mange kvinner velger å gå gjennom både tankeprosessen og gjennomføringen alene. Men jeg anbefaler sterkt å finne en eller flere som kan være din samtalepartner mens du går og vurderer å bli selvvalgt enslig mor. Fortrinnsvis bør du prate med noen som kjenner deg godt og som kan hjelpe deg og sortere tankene dine for å finne ut hva som er rett for deg.

Dersom du ikke har en god venn/venninne eller et familiemedlem som du kan prate med, så tenker jeg at det ikke er dumt å bruke litt resurser på å gå til noen som tar seg betalt og som har en kompetanse på å hjelpe til med slike prosesser. Jeg må si at jeg har følt det veldig godt å ha støttespillere på laget når jeg har gått igang med prøvingen.

Hvem er din landsby?

«It takes a village to raise a child» er et uttrykk som er veldig riktig og viktig å ha i bakhodet når man er alene med barn. En enslig kvinne er sjeldent helt alene i verden om å oppdra barnet sitt. Hun har familie, venner og naboer. Hva slags relasjon man har er ikke viktig, så lenge den er god.

Det er ikke til å stikke under en stol at det er et stort ansvar å få barn alene. Barn har behov for kjærlighet, trygghet, noen som sørger for at de får det de trenger. Barn blir syke og det koster en del å få dekket alle behov. Og ikke minst; foreldre blir også syke. Noen ganger alvorlig syke. Du bør tenke gjennom hvilke løsninger som finnes dersom noe skulle skje deg eller barnet ditt. Mitt inntrykk er at de aller fleste har tenkt nøye gjennom dette.

De aller fleste alenemødrene jeg prater med er avhengige av hjelp fra familie og venner i større eller mindre grad. De fleste har familie og venner som stiller opp. Men i veldig varierende grad. Mange er avhengig av å kunne benytte seg av lønnet barnevakt. Det krever jo økonomi og derfor er det fornuftig å prøve å danne seg et bilde av hvordan det vil bli. Jeg var nødt til å låne penger når jeg skulle prøve å bli gravid. Når man låner penger er det viktig å være sikker på at gjelden ikke blir så stor at den blir uhåndterbar.

Jeg har pratet med selvvalgte alenemødre, som har funnet personer i sitt nærmiljø som har blitt som ekstra besteforeldre og ekstra tanter og onkler. Det er også en del selvvalgte enslige mødre som har gått sammen om et samarbeid der de hjelper hverandre i hverdagen. Slike samarbeid kan være gull verdt.

Hvordan blir det for barnet?

Dette tror jeg for mange er det vanskeligste spørsmålet. Hvordan blir det for barnet å vokse opp uten å kjenne 50% av sine gener? Det er ikke et valg noen tar lett på tror jeg.

Selv gikk jeg mange runder med meg selv før jeg ble helt komfortabel med dette. Når jeg endelig hadde bestemt meg, så gjenstod også det å velge åpen eller anonym donor. Jeg skal vie et eget innlegg til det å velge donor (eller ikke velge).

Både før forsøkene mine og etter at jeg begynte å forsøke å bli gravid, så har jeg brukt mye tid på å google etter informasjon om hvordan det er for barna som vokser opp uten å kjenne til mannen som står for 50% av genene sine.

Det finnes mange artikler der ute. Det meste av det negative jeg har kommet over er de barna som har blitt løyet for i oppveksten og fått vite sannheten om sitt donoropphav i voksen alder. De som har visst sannheten hele livet har virket veldig komfortable med hvordan de ble til. Noen er nysgjerrige, mens andre bryr seg omtrent ikke.

Derfor har jeg alltid vært 100% sikker på at jeg skulle fortelle sannheten helt fra start. Datteren min vet allerede hvordan det henger sammen. Det er ikke alt hun kan forstå enda, men det kommer, så lenge vi prater om det mer eller mindre regelmessig.

Denne filmen husker jeg at jeg ble veldig imponert over. Jeg fikk se den rett før jeg skulle igang med første forsøk husker jeg. Selv om dette er en mann med to mødre, så føler jeg at han sier mye viktig om familie som også er relevant for enslige kvinner.

Zach Wahls snakker om familie (youtubefilm).

Nå i fjor fikk jeg også se den neste filmen jeg skal vise dere. Denne jenta fikk meg virkelig til å tenke over hvordan det er å vokse opp som barn unnfanget med donorsæd i dag. På mange måter ufarliggjør den en god del. Den viser hvordan de nye familiebegrepene kommer naturlig for generasjonen som vokser opp nå. Ikke helt problemfritt. Men med åpenhet og ærlighet, så kommer man langt. Det fikk meg også virkelig til å innse at det ikke lenger er noe som heter anonym donor. I dag er dna-testen lett tilgjengelig og mange lar seg teste, så selv med anonym donor, vil barna kunne finne andre barn av samme donor og i enkelte tilfeller også donoren selv.


Lizzy Forman forteller om hvordan det er å vokse opp som barn av donor og om viktigheten av åpenhet.

Har jeg råd? Hvor mye koster behandlingen og hvor mye koster det å ha et barn?

Senere i fertilitetsfredag skal jeg snakke mer om penger. Det er helt klart viktig å tenke gjennom økonomi før man starter med forsøk i privat regi. Man bør ha rimelig grei oversikt over hvor mye man kan bruke. Det må jo være forsvarlig for det kommer jo et barn forhåpentligvis som også har behov for at du har en ryddig økonomi.

Nå mener jeg at barn trenger ikke å vokse opp i et hjem med høy inntekt. Barn kan klare seg lenge med bruktkjøp og trenger ikke dyre ferier. Det viktigste for et barn er å bli elsket, føle trygghet og få dekket viktige behov. Men det er jo en fattigdomsgrense og barn bør få slippe å vokse opp i fattigdom.

Når jeg ser på min egen økonomi, så kikker jeg gjerne også på Sifo sitt referansebudsjett. Det er et stramt budsjett og det tenker jeg er et minimum av hva man trenger. Jeg klarer ikke å holde meg innenfor på matbudsjettet der iallefall. Så jeg tenker at det kan være fornuftig å ha litt mer enn det å rutte med som et minimum. Man bør også ha mulighet til å sette av et lite beløp hver måned til sparing og uforutsette utgifter.

Dette kan du lese mer om på fertilitetsfredag.

Jeg håper du likte dette første innlegget mitt i #fertilitetsfredag. Jeg har flere temaer på trappene i spalten fertilitetsfredag:

Kom gjerne med innspill om temaer du ønsker at jeg skal ta for meg i denne spalten.

  • Hva består fertilitetsutredningen av?
  • Hva koster fertilitetsbehandling i privat regi?
  • Valg av donor
  • De ulike metodene ved assistert befruktning
  • Alder og fertilitet
  • Eggløsningstesting
  • Graviditetstesting
  • Endometriose
  • Nedfrysing av egg

Vil du fortsette å følge meg på epost? Da må du gjøre dette:

I dag avslutter jeg tjenesten jeg har brukt hittil for å sende eposter til dere med nye blogginnlegg. Jeg har erstattet den tidligere tjenesten med en ny tjeneste. Dersom du ønsker å fortsette å få innlegg på epost fra meg, så er det derfor viktig at du setter deg opp på den nye tjenesten. Rett over dette innlegget kan du ordne det.

Jeg håper du vil være med meg videre.

PS. Hvis du leser dette fra mobiltelefon så finner du ikke muligheten til å følge på epost rett over dette innlegget. Da må du rulle helt ned på siden og trykke på: «vis hele nettstedet». Da vil du finne muligheten til å følge på epost helt øverst på siden.

Ny fast fredagsspalte: Fertilitetsfredag

Introduksjon til fast spalte: Fertilitetsfredag. Med bilde av en blomst og en bie.

Nå har jeg lagt bak meg 4 måneder som min egen sjef i mitt eget firma. Jeg har virkelig fått smake på de utfordringene en alenemor med små barn står ovenfor. Jeg tør ikke tenke på hvor sliten jeg hadde vært dersom jeg skulle ha arbeidstider å forholde meg til nå.

Hektisk hverdag

Jeg kan oppsummere med at jeg sender varme tanker til alle dere med små barn og som må rekke jobben hver dag til en bestemt tid. Uavhengig om dere er en eller to foreldre. Hvordan klarer dere det egentlig? Jeg har et par møter. De fleste på gunstige tidspunkt som jeg har mulighet til å rekke med god margin. Jeg sliter skikkelig med det møtet jeg skal rekke annenhver mandag klokka 8.30.

Jeg har arbeidet mye i det skjulte den siste tiden. Det har vært greit å få litt ro rundt etableringen av ny bedrift. Ting tar veldig mye lenger tid enn jeg først hadde trodd. Eller jeg vet jo egentlig at ting alltid tar mye lenger tid enn man regner med. Men med små barn kan man legge til mange dager med sykdom som man ikke regnet med. Jeg kjenner at det skal bli godt å legge det første barnehageåret til tvillingene bak seg.

Bloggen feirer 8 år

Jeg hadde store planer om å starte på ny frisk med bloggen den 12. februar. Da kunne jeg nemlig feire at jeg hadde skrevet blogg i 8 år. Den 12. februar i 2011 skrev jeg mitt første blogginnlegg. Bare noen uker senere gjorde jeg min første inseminering i København.

Les mitt aller første blogginnlegg her.

Men den 8. februar i år fikk et av barna omgangssyken. Vi hadde nettopp blitt friske etter en runde med heftig influensa og forkjølelsevirus (tror vi hadde minst to virus). Så den 12.februar var jeg temmelig sliten etter at alle fire hadde hatt spysjuka på tur. Det sier seg selv at en alenemor ikke prioriterer blogging da. Da er familien det viktigste.

Ny fast spalte på fredager: Fertilitetsfredag

Det er først nå at jeg kan si at jeg har hentet meg såpass inn at jeg er klar for å starte på ny frisk. Så derfor skal jeg introdusere min nye bloggspalte som jeg tenker å dele hver fredag fremover. Nemlig fertilitetsfredag.

Jeg vet at det er mange lesere innom her hver dag for å lære om fertilitet gjennom min reise til å bli mamma. Så nå tenker jeg at jeg hver fredag framover skal dele fra prosessen min og alt jeg har lært underveis.

Fertilitetsfredag vil gjenfortelle hele prøverhistorien min i korte trekk, og jeg vil skrive om utvalgte temaer underveis. Jeg skal ta for meg måned for måned fra og med februar 2011 og presentere alt innholdet på nytt. Så det blir en mer konsentrert og lesbar oppsummering enn om du skulle lese deg gjennom alle innleggene på nytt. Jeg skrev masse unyttig svada underveis som er lite relevant for dere som er mest opptatt av å lære av min historie. Jeg skal se på historien min i etterpåklokskapens lys slik at jeg forhåpentligvis kan avverge at dere går i de samme fellene som jeg en gang gjorde.

Det var ikke alle innlegg jeg skrev i starten av min bloggkarriere som var like viktige nå i ettertid. Jeg bøy på alt jeg tenkte… uten filter:

Jeg kommer etterhvert til å samle alle fertilitetsfredaginnleggene under en fane med undertemaer slik at de blir enkle å finne tilbake til.

Gleder meg til fertilitetsfredag i morgen. Vi ses her da.

Katinka

PS. I mellomtiden kan du jo nyte den nydelige filmen som zacapa film laget av tvillingsfødselen min sammen med fødselsfotografen Eva Rose.

Vil bli gravid!

Endelig nytt år og nye muligheter. Jeg synes egentlig det er en floskel, men i år er det virkelig sant for min del. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne med å fortelle om alt som har skjedd siden sist. Jeg tror jeg bare gyver løs på det som sitter forrest i pannelappen min. Nemlig min nye jobb. Jeg har startet prosjektet Vil bli gravid. Jeg trenger vel ikke gå nærmere inn på hva det handler om?

Jeg er endelig min egen sjef

Sist gang jeg skrev noe her på bloggen, skrev jeg om at jeg vurderte å bli gründer og skape min egen arbeidsplass og det har jeg nå altså gjort. Det er deilig å vite at jeg er min egen sjef. OK, så er jeg avhengig av dagpenger en stund til. Men med støtte og godkjenning om å starte min egen virksomhet. (se mer om dagpenger under etablering her, en unik mulighet for arbeidsledige gründerspirer som megselv. Det var mye jobb å få det godkjent og ikke mindre jobb nå, men himla moro er det.)

I mitt forrige innlegg var alt veldig usikkert og vagt. Men det har vokst fram en stor idé, som jeg virkelig har fått mye støtte og gehør for. Alle jeg snakker med jubler for meg, heier på meg og sier at de har virkelig troa på at jeg er rette personen til å drive en slik virksomhet.

Det burde ikke komme som en stor overraskelse at virksomheten handler om fertilitet? Jeg jobber med å lage et nettsted for alle som går i tanker om å bli gravid og som aktivt prøver å bli det. I går startet jeg for fullt i sosiale kanaler som Snapchat, Instagram og Facebook. Til uken kommer mitt første nyhetsbrev. Jeg gleder meg til tiden fremover. Nettsiden er ikke ferdig til publisering enda. Men jeg jobber på spreng for å få den ut.

Følg Vil bli gravid

Jeg blir kjempeglad for alle følgere jeg kan få. Først og fremst vil jeg nå fram til alle som prøver å bli gravid, men jo flere som vet om meg og det nye nettstedet, jo bedre er det. Så i dag er min oppfordring til deg å like siden min, følge meg på instagram og snapchat og melde deg på nyhetsbrevet mitt. Og ikke minst: tips alle du kjenner som vil bli gravid til å gjøre det samme.

Vil bli gravid på facebook
Vil bli gravid på facebook
Vil bli gravid på instagram
Vil bli gravid på instagram
Vil bli gravid på Snapchat
Vil bli gravid på Snapchat

Veien videre – er jeg en gründer?

«Når en dør lukker seg, åpner det seg alltid en ny», sa en gang en god venn til meg. Det var helt riktig den gangen og jeg har erfart at det alltid gjelder. Det har jeg tatt med meg videre i livet på mange områder. Det kan ofte være litt vanskelig å se, for ofte fokuserer vi så veldig på hva vi ikke kan få eller oppnå, at vi glemmer å se etter andre muligheter. Mange dører kan også virke skumle eller uoppnåelige. Nå er jeg kanskje iferd med å åpne en ny dør jeg frykter. Det er rett og slett litt skummelt.

Arbeidsledighet og forventninger

Livet handler jo om mer enn familie. Det nest største området i livet for de aller fleste er vel jobb (eller studier). Man MÅ jo ha noe å leve av. Jeg er for tiden arbeidsledig og kikker på flere ulike dører. Jeg føler en sterk forventning fra alle rundt meg om at det er lærerdøra som står der vid åpen jeg bør gå inn igjen nå. Den lover meg stabil og god inntekt og fine kolleger og elever. Alt dette er ting jeg setter stor pris på og lengter tilbake til på mange måter. Men rettebunkene lengter jeg ikke til. De har brent meg ut én gang. Det skal ikke få skje igjen.

Utfordringer

Jeg har nemlig spesifikke lesevansker som gjør at jeg leser mye saktere enn de aller fleste. Jeg leser iallefall mye saktere enn andre med tilsvarende høyskoleutdannelse som jeg har selv. Jeg kom dit jeg er kommet med knallhard jobbing og følte egentlig aldri at jeg møtte på noe hinder på veien bortsett fra at jeg generelt sett måtte bruke mer tid på det meste som handlet om skole. Fag som norsk og engelsk tok jeg greit… ok, jeg slet en god del med eldre litteratur da. Det ble heavy å komme gjennom. Men dagsaktuell litteratur med moderne språk koser jeg meg med. Det tar tid, men jeg klarer det og liker å lese. Så lenge jeg synes fagene er spennende så har jeg kost meg med å bruke mye tid på skolearbeid. Jeg lengter på mange måter tilbake til skolebenken.

Rettebunkene er det verre med. Det går bare ikke. Om det så var det mest interessante i verden, så kan jeg ikke bruke så mye tid på en jobb som jeg må om jeg skal være lærer. Da ville det gått ut over tiden med barna. Jeg skulle gjerne jobbet som ren kunst og håndverkslærer, men slike stillinger finnes ikke lenger. (jeg er faglærer i formgiving, kunst og håndverk og har fem års høyere utdannelse innen det).

Muligheter

Jeg må rett og slett kikke på andre dører. Det er mange dører og jeg vet rett og slett ikke hvilke muligheter jeg har bak hver og en av dem. Det er det som opptar dagene mine for tiden. Jeg skal bestemme meg for hva jeg vil bli når jeg blir stor. Jeg har gründerdrømmer og ambisjoner samtidig som jeg er usikker på om det kan gi familien en trygg nok framtid ved å gå den veien. Jeg har også lyst til å bruke andre ferdigheter og kunnskaper jeg har enn å undervise i grunnskole.

De siste ukene har jeg vært i flere møter som har gitt meg masse inspirasjon. Jeg har vært i kontakt med StartiVestfold som har gitt meg inspirerende veiledning, kurs om markedsføring og om oppstart av bedrift, og jeg har vært i kontakt med Karrieresenteret i Vestfold for karriereveiledning. Fra neste uke har nav satt meg opp på jobbsøkerkurs.

Kan bloggen og sosiale medier bli en levevei?

I en av veiledningstimene med StartiVestfold ble bloggen trukket fram som positivt. Der har jeg funnet min nisje og skaffet meg et godt nettverk på sosiale medier. Det ble stilt spørsmål om jeg ikke rett og slett kunne skaffe meg annonseinntekter så jeg kunne begynne å tjene penger på den. Tanken er besnærende og veldig fristende. Men jeg vet at det eventuelt vil ligge mye jobb bak. Vil jeg kunne klare det tro? Jeg ble iallefall satt på tanken om ikke jeg kunne komme i kontakt med ulike aktører for mulige samarbeid i framtiden. Er det mulig?

Da vil jeg få jobbe med det jeg synes er det aller mest spennende, nemlig markedsføring, sosiale medier, og ikke minst, fertilitet og bioteknologi som har vært mitt brennende engasjement helt siden min spede prøverstart i 2011. En helt ny verden av fagkunnskap har åpnet seg opp for meg. Kan dette brukes til noe? Jeg er jo ingen fagperson, men allikevel sitter jeg jo både på erfaring som kunde/pasient og kunnskap jeg har skaffet meg ved hjelp av google. Jeg sier jo gjerne litt flåsete at jeg har min fertilitetsutdanning ved høgskolen google. Det er jo faktisk et snev av sannhet.

Jeg trenger innspill fra dere!

Hva tror dere? Er det en mulig vei å gå? Og hva vil dere lese om på bloggen? Jeg tenkte kanskje at fertilitet IKKE skal overta helt. Men kanskje innføre en fast spalte som heter «fertilitetsfredag» eller noe slikt? Så grubler jeg videre. Kanskje jeg også skal ha temadager på instastories eller snapchat om temaer som engasjerer dere? Hva slags temaer kunne dere i tilfelle tenke dere å lese/lære mer om? Eller hva med en egen youtubekanal? Eller podcast? Fertilpoden (HAHA, jeg må nesten le litt også.)

Dere skjønner at min kreativitet tar ingen ende om dagen. Det bobler! Men for det første må jeg jo finne ut om noen har lyst til å lese og følge meg i ulike kanaler, og for det andre så må jeg finne ut om noen som vil sponse meg. Jeg kan jo ikke leve av knapper og glansbilder. Så er jeg igang med å lage foretningsplan og markedsundersøkelse.

Hva vil dere ha?

Så har jeg tenkt at siden det er så mange som egentlig IKKE ønsker å bli forbundet med noe som handler om fertilitetsbehandling i sosiale medier (det er jo ikke alle som er så offentlige om akkurat den interessen), så bør jeg også dele andre temaer slik at alle kan ha gode unnskyldninger for å følge meg. Hvilke temaer ville dere da vært interessert i? Jeg er jo ei dame som egentlig interesserer meg for VELDIG mange områder. Her er noen av de: interiør, diy (kunst og håndverk), familie, foto, mote, sminke, hage, mat, kaker, politikk og samfunn, oppvekst, skole, helse og livsstil, aktiviteter med barn.

Hva kunne du tenke deg å lese/høre/se mer av og i hvilke kanaler?

 

 

 

Litt mer fakta om:

Karrieresenteret i Vestfold

Karrieresenteret Vestfold er et partnerskap mellom NAV Vestfold og Vestfold Fylkeskommune, og ble opprettet i 2009. De tilbyr gratis, individuell karriereveiledning til voksne og ungdom over 19 år. En karriereveiledningssamtale skal være med på å bevisstgjøre deg på din kompetanse og dine muligheter. Fokus ligger på å hjelpe deg til å bli klar over hvilke evner og interesser du har, og hvilken kompetanse du har eller kan utvikle for å nå dine mål i arbeidslivet. Karrieresenteret Vestfold ønsker å bistå deg til å ta kompetente yrkes- og utdanningsvalg, og kan være en nyttig sparringspartner for deg i denne prosessen.

 

StartiVestfold

START er et etablerernettverk i Vestfold, som skal bistå nyetablerere og de som har tanker om å starte egen bedrift. Hos oss møter du en koordinator som blir din egen veileder, diskusjonspartner og døråpner i kommunen. START er ett tilbud til deg som planlegger å starte egen bedrift, er i startgropa eller allerede har startet egen bedrift.

Jeg har ALDRI valgt å leve uten en mann, men jeg har valgt å få barn

Aller først vil jeg si tusen takk for alle hyggelige kommentarer og tilbakemeldinger etter at jeg var på tv på torsdag. Denne gangen har jeg faktisk ikke kommet over et eneste nettroll. Det liker jeg godt.

Gammelt bilde jeg kom over i dag. Mimrer til den gangen jeg var helt i starten av forsøkene mine. Mye har skjedd siden den gangen.

Jeg er så glad for at Insider-dokumentaren viser to ulike utgangspunkt for å velge å bruke donor. Selvvalgte singelmødre er jo alle ulike og alle har ulike grunner for å gjøre sine valg. Jeg og Hanne har helt ulike utgangspunkt. Vel, i alle fall nesten. Jeg kjenner meg jo igjen i hennes situasjon på den måten at jeg har det fint alene og jeg har i alle fall ikke hatt noe ønske om å leve sammen med en som ikke alt stemmer med. Altså, forholdet må være et godt forhold og jeg må trives med å leve i det. Når Hanne ikke ser at hun kan trives i et forhold, hvorfor skal hun da velge et forhold bare for å få barn? Muligheten til å få barn er jo der allikevel og det må være et bedre utgangspunkt for barnet. Der står hun og jeg helt likt.

Så er vi ulike på det at jeg har, og har alltid hatt, et inderlig, sterkt ønske om å leve i en kjernefamilie. Men det rakk jeg ikke. Jeg fikk for dårlig tid. Når jeg var klar til å få barn, så hadde jeg ikke funnet han som jeg ønsket å få barn sammen med. Eller, jeg hadde møtt noen, men de ønsket ikke det samme med meg, i alle fall ikke akkurat nå. Da jeg presset på, så ble det feil. Så har det vært nesten motsatt i andre tilfeller når jeg har følt meg usikker på hvor godt forholdet egentlig har vært. I dag leste jeg for øvrig på vg-nett en artikkel om barnløse menn. Der nevnes det «ikke-nå-mennene». Det står at veldig mange menn ikke har fokus på å få barn «akkurat nå» litt for lenge. Men at de tenker at det er noe som skal komme seinere i livet. Det tenker de helt til det har blitt nesten for sent og for mange har det blitt for sent. Jeg skal innrømme at jeg har møtt litt for mange av den typen menn tror jeg.

Jeg prater jo med veldig mange selvvalgte singelmødre og de som ønsker å bli det. Selv om de aller fleste har et utgangspunkt i drømmen om kjernefamilien med mor, far og barn, slik som jeg, er det også og de som har andre grunner eller utgangspunkt for å velge å bruke donor slik som Hanne. Mange er også lesbiske, og de vet jo at de kommer til å trenge donor uansett, så jeg opplever at de allerede har åpnet den døren, så det er ofte lettere å gjøre det valget selv om partneren ikke har dukket opp enda. Det er jo ikke for sent å finne en partner.

Det finnes helt sikkert mange flere historier også. Verden er ikke svart og hvit, men den har utallige nyanser og farger. Det finnes ikke noe fasitsvar. Når jeg har lest i debattforum på nett siden 2011 og ser hva «haterne» våre gjerne skriver, så får jeg et helt annet inntrykk. For dem er visst verden svart og hvit. Enten så liker vi menn og får barn med dem, ellers så er vi visst «mannehatere» og bruker donor for «å slippe».  Vi er egoistiske. Hvorfor skal enslige kvinner få hjelp når enslige menn ikke kan få hjelp? Hva skal vi gjøre med menn nå? Blir mannen overflødig i familien? Osv, osv… De stygge kommentarene rettet mot oss vil tilsynelatende ingen ende da. Jeg lukter bitterhet lang vei.

Men sannheten er at ingen av oss hater menn. Ingen av oss tenker at mannen er overflødig. Vi er mange som fremdeles håper på å treffe en mann som vil ta den ledige pappaplassen i familien. Også har vi gjerne allerede mannlige familiemedlemmer eller venner og ønsker at de skal få viktige roller i barnas liv. Slik er det jo tydelig ut fra dokumentaren at det også er for Hanne. Jeg ser for meg hvilken fin bestefar pappen hennes kommer til å bli og jeg er sikker på at det betyr enormt for henne og vil gjøre det for datteren hennes også. Akkurat slik som det er med min pappa og mine brødre. Mannen er på ingen måte overflødig for noen av oss.

Å bli en selvvalgt alenemamma

Hei! Så hyggelig at du stikker innom!

Som jeg fortalte dere i innlegget i går, så var planen at jeg skulle skrive to innlegg i går: Ett som jeg skulle publisere med en gang og et som jeg skulle publisere i dag. Jeg gjennomførte planen. Jeg skrev begge innleggene som jeg tenkte jeg skulle. Så har jeg sovet på det og tenkt på det i dag og nå som ungene er i seng, har jeg satt meg ned igjen for å se over hva jeg skrev før jeg publiserer. Nå kjenner jeg med ett at jeg er usikker. Usikker på om jeg kan virke bitter? Jeg er altså ikke bitter. Jeg vet at det er mange der ute som er uenig med meg og det kan jeg leve med. Men jeg er allikevel usikker på hvordan jeg skal få formidlet det jeg ønsker å si.

Det er altså i forbindelse med at jeg kommer på tv i dag (kanal fem klokka 21.30) og vet at mange kommer innom bloggen for å lese mer om hvem jeg er, at jeg ville skrive litt til alle dere som ikke kjenner meg så godt. Dere har nok helt ulike grunner til å klikke dere inn her. Noen lurer kanskje på å gå samme vei som jeg har gjort for å stifte familie ved bruk av donorsæd. Andre har kanskje et stort ønske om å skrive noe nedlatende og stygt til meg i kommentar. Også er det sikkert mange andre som bare er nysgjerrige. Velkomne skal dere være om dere har gode hensikter. Hvis du ikke har noe hyggelig å si, så dropp det. Jeg tar meg ikke nær av det og har lest det meste før og du skal vite at det uansett aldri vil bli publisert. Du har mest sannsynlig ingenting å si som jeg ikke har hørt før og som jeg er uenig i. Jeg håper du også tenker deg om før du kommenterer i andre kommentarfelt om temaet. Før du skriver, så tenk over at det også kommer til å være barn av donorer som kan lese det du skriver. Er det greit å kalle foreldrene dems for det ene og det andre? Si at du er uenig. Det er greit. Uenighet er viktig. Uten uenighet kommer man aldri fram til de beste løsningene. I dette innlegget vil jeg svare på mange av kritikerne mine.

Det første jeg vil si noe om er hvordan tv-programmet er vinklet. Jeg skal love dere at dette som vises i dag ikke er første utkast. Etter at jeg fikk se det første klippet de gjorde, så streiket jeg fullstendig. Jeg føler at tv-folka ikke har vist at de har satt seg grundig nok inn i min situasjon eller andre i samme situasjon. Jeg har fått en følelse at de har glemt at det er barn som skal vokse opp i våre familier. Våre familier er ikke lenger uvanlige. Vi er begynt å bli ganske vanlige og det har familier med én pappa, to mammaer, to pappaer blitt også. Barn i 2018 vokser opp i helt ulike familier og det viktigste med en familie er at de er glade i hverandre og tar godt vare på hverandre. Ingen familieform er feil lenger. Sånn er det. Lev med det om du synes det er vanskelig.

Barn er ikke forbudte.

Det første programmet skulle hete «forbudte barn». Jeg reagerte enormt på at barna mine skulle bli kalt forbudte. Hverken de eller jeg har brutt noen lov. Det er ingen norsk lov som sier at man ikke kan reise til utlandet for å få medisinsk behandling. Og landet vi har reist til har vi kun gjort det som er lovlig der. Norge er det eneste landet igjen i Norden som ikke tillater assistert befruktning til enslige kvinner. Lesbiske kvinner har fått hjelp her i landet siden 2011. Det er fantastisk flott å vite. Nå skal vi komme etter. Dessuten… Hvordan kan i det hele tatt et barn være forbudt? For meg henger det ikke på greip. Jeg ser at på noen tv-dekodere står det fremdeles Forbudte barn som tittel på programmet. Men heldigvis handler ikke lenger programmet om at de er forbudte. Men om hva vi enslige kvinner kan gjøre for å få barn og litt om prosessen. Jeg kjenner jeg blir litt redd for at barna mine skal høre at de er forbudte i framtiden. Eller at noen skal fortelle dem at jeg har gjort noe ulovlig da jeg ble gravid med donorsæd. Hva tror du en seksåring vil tenke når han eller hun får høre det? Mange vil bli svært bekymret over hva som da eventuelt kan skje med moren. Kan hun bli satt i fengsel for det? Og hva gjør man med forbudte barn? Jeg håper alle som en tenker seg nøye om hvordan man ordlegger seg. Det er tross alt uskyldige barn det er snakk om.

Det er ikke mannen jeg har valgt bort, men jeg har valgt å få barn.

Heldigvis har jeg ikke fått masse negative kommentarer på at jeg har valgt å bruke donorsæd når jeg ville bli mamma. De aller fleste har bare positivt å si. De skjønner nemlig at en kvinnes biologiske klokke tikker veldig mye raskere enn mannens biologiske klokke og dermed kan vi ikke vente i all evighet. De skjønner at jeg ikke kunne risikere å ikke bli mamma. La meg presisere at jeg har aldri valgt bort å leve med en mann. Jeg har alltid ønsket meg en kjæreste som kan bli pappa til barna mine. Det har vært min største drøm som dessverre ikke gikk i oppfyllelse i tide til at det ble felles genetiske barn. Jeg vet nemlig at det kan være for sent å prøve å få barn når man har fylt 40 år. Jeg visste at ved fylte 35 år går sjansene dramatisk nedover. Jeg turte ikke vente lenger. Jeg stengte ikke døra for å finne en mann, men jeg valgte allikevel å ikke vente med å prøve å bli gravid. Som jeg også sier på Insider i dag, så håper jeg enda på å treffe en fin mann å dele livet med. Først og fremst fordi det hadde vært hyggelig med en kjæreste, men også fordi det hadde vært hyggelig om barna fikk en voksenperson til å støtte seg på i fremtiden.

Barneønsket og egoisme

Det er mange som synes det er egoistisk av meg å velge å få barn alene. Jeg tenker at alle som ønsker seg barn har egoistiske grunner for å ønske seg det. Det er for sin egen del at man ønsker å leve et liv med barn og familie. Jeg synes det er viktig at man skal virkelig ønske seg barn før man velger å få barn. Sterkt ønskede barn har det beste utgangspunktet for et godt liv og en god oppvekst. Mitt barneønske er ikke noe annerledes enn andres barneønske og mitt valg går heller ikke utover barnet. Å vokse opp med en selvvalgt alenemamma gir et godt utgangspunkt i livet.

Urettferdig?

Den tåpeligste kommentaren jeg ofte leser i kommentarfeltene er menn som synes det er urettferdig at kvinner skal få hjelp til å få barn og at ikke menn får den samme hjelpen. Det virker som de glemmer at det er vi som har eggstokker og livmor. Naturen er nå en gang slik at det er kvinner som blir gravide og føder barn. Skal enslige kvinner da lide under det? Og ikke få samme hjelpen som kvinner i både lesbiske og heterofile parforhold får? Bare fordi enslige menn ikke kan få det samme?

Jeg må si at jeg forstår frustrasjonen over å være enslig mann og ønske seg barn. Det ER urettferdig. Naturen er urettferdig. Det er sånn vi nå en gang er. Hadde jeg vært enslig mann, så hadde jeg følt det vanskelig selv. Men jeg hadde hatt en stor fordel som damer ikke har og det er at jeg hadde hatt mye bedre tid. Det føles kanskje for sent å få barn når man er 50 år, men det er ikke umulig dersom man er mann. Men da er det for sent for en kvinne.

Hvorfor er ikke adopsjon et reelt alternativ?

En kommentar jeg ofte får er: «Hvorfor kan du ikke bare adoptere?» Og det skjønner jeg godt. Vel, jeg skulle gjerne adoptert. Mange enslige skulle gjerne adoptert. I Norge er det lov å adoptere barn som enslig. Men i praksis er det helt umulig. Det er ingen land vi har adopsjonsavtale med som godkjenner adopsjon til enslige. Derfor er den eneste reelle mulighet innenlandsadopsjon. Det er en ørliten mulighet, men sannsynligheten for å få det til er så liten at det iallefall ikke dekker den store etterspørselen.

En annen oppfatning som er veldig vanlig er at det finnes veldig mange barn rundt om i verden som trenger hjem. Ja, det er riktig. Men i disse landene så er det også en stadig voksende middelklasse så mulighetene for innenlandsadopsjon blir større og det blir mindre til utenlandsadopsjon også i disse landene.

Det vanskelige valget.

Det var aldri et enkelt valg. Mange tror virkelig at dette er et enkelt valg og noe vi tar lett på. Det er det virkelig ikke. Det er MYE å tenke på før man velger å bli aleneforsørger. Det er et vanvittig stort ansvar. Det er vel noe de fleste vet og tenker gjennom på forhånd. Det satt langt inne og jeg tenkte lenge og vel på om det var riktig overfor et barn å velge å bruke donor. Jeg leste, googlet, grublet og undersøkte masse rundt dette før jeg tok min endelige beslutning om å prøve. Jeg ønsket først og fremst å vite hvordan det var å vokse opp med viten om at det var brukt donorsæd ved unnfangelsen. Jeg leste forskning (phD Susan Golombok ved universitetet i Cambridge) og jeg leste utallige artikler om temaet. Alt jeg klarte å lese var temmelig entydig. Barn av donor klarte seg veldig bra. Til og med bedre enn gjennomsnittet. Men det var én betingelse og det var åpenhet fra starten av livet. De barna som alltid visste at de var unnfanget med donorsæd taklet det veldig greit. Det er derimot svært tøft for mange å få vite det som en overraskelse i ungdomsårene eller i voksen alder. Det er viktig å være ærlig helt fra start om hvordan barnet har blitt til. For barn er det aller viktigste å være ønsket og elsket. Mine barn vet at de er sterkt ønsket og høyt elsket. Det skal det aldri være noen tvil om.

Jeg er ikke bare meg.

Barna mine er ikke bare sterkt ønsket og elsket av meg. For med meg på denne reisen har jeg ikke vært alene. Jeg har både familie og venner som stiller opp i tykt og tynt for meg og mine barn. I mangel av en familie på farssiden har jeg «adoptert» vennene mine som familie til barna og de har tre venneforeldrepar som er «faddere» og som kommer til å bli regnet som familie av oss. «Venner er den familien du velger selv» har jeg lest en gang og det er i aller høyeste grad sant for oss. Mine barn er veldig heldige og har mange fantastiske mennesker rundt seg. Jeg er opptatt av at de også skal ha nære relasjoner til menn siden de ikke har noen far. De mangler ingen mannlig rollemodell. Det tror jeg er viktig både for storesøster og guttene.

Jeg har aldri designet noe barn.

Å velge donor var for meg et stort dilemma. Det er ingen tvil om at det er mulig å lese mye om donorene før man gjør sitt valg. For meg ble det utrolig rart å skulle få vite så mye og velge ut fra det. Jeg tror at dna spiller mindre rolle og at oppvekst spiller veldig stor rolle for hvordan et barn blir og hva slags liv de får. Da jeg fikk valget mellom å vite mye eller lite om donor, valgte jeg lite. Jeg er så sikker på at barna ville bli perfekte i mine øyne uansett utseende og egenskaper. De er unike og helt spesielle og fantastiske i seg selv. Uansett. Da jeg kunne be klinikken gjøre et valg for meg, så takket jeg ja til det. Det var det beste valget for meg. Men jeg la inn et ønske om at han skulle være nokså lik meg selv i utseende. Han skulle altså ha blå øyne og blondt hår slik som de fleste i min familie har. Utover det spilte det ikke stor rolle for meg. Jeg tror nemlig at barnet får flere spørsmål om hvem donor er dersom utseendet hadde vært veldig ulikt meg. Det var mitt valg. Noen velger å vite mer enn meg. Men når man velger en partner, så er det ingen tvil om at man er MYE mer selektiv på egenskaper. Ikke for å designe noen barn, men for å fungere godt sammen. Det er mange som velger å vite mye om donor. For meg virker det HELT merkelig å snakke om at man designer sin egen drømmebaby bare fordi man må bruke en sæddonor for å bli gravid. Jeg kjenner mange som har brukt donor for å bli gravid. Men jeg kjenner ingen som har drømt om å designe sin egen drømmedesignbaby.

Kritikerne til å bruke donor snakker ofte om designerbabyer. Og det er ingen tvil om at du har mulighet til å få vite enormt mye om donors egenskaper når du gjør assistert befruktning i utlandet. Dersom det ikke er ønskelig, så tenker jeg det er et godt argument for å godta assistert befruktning til alle kvinner her i Norge slik at vi kan påvirke våre egne lover på området her. Men JEG er helt uenig i at det å velge en donor basert på opplysninger om utseende og andre egenskaper er det samme som å designe sin egen drømmebaby.

«Hvorfor tar du deg ikke bare en tur på byen da?»

Onenightstand har blitt foreslått for meg mange ganger på denne reisen. Hvorfor tar jeg meg ikke bare et «ligg» så ordner det seg helt gratis. Nei, kan du skjønne hvorfor jeg ikke har gjort det? For meg er ærlighet en dyd. Noe jeg alltid etterstreber. Jeg grublet faktisk litt på dette i starten. Sånn helt seriøst, så lurte jeg faktisk på om jeg ikke bare skulle lure noen. Det hadde jo ikke vært noe problem å få til det. Men problemer hadde det blitt. For det første hadde jeg aldri klart å lure en mann til noe slikt. Hadde jeg visst hvem han var, så hadde jeg aldri klart å lyve og si han var ukjent til myndighetene heller. Det er dessuten ulovlig. Jeg ville ikke både bli lovbryter og mamma samtidig, det hører ikke sammen (jeg vil uansett ikke bli noen lovbryter).

Og hva skulle jeg sagt til barnet? Skulle jeg si at «Jeg ønsket så inderlig å bli mamma, så jeg tok meg en tur på byen og hadde sex med en tilfeldig fyr». Jeg klarer ikke å finne noen god forklaring til et barn om hvordan tingene henger sammen om jeg skulle gjøre det på den måten. Det ville på ingen måte være riktig overfor barnet. Jeg er så glad for at jeg kan si at det var en snill mann som ville hjelpe damer til å bli mamma ved å gi bort sine «pappafrø» og at det ble ordnet på en klinikk.

«Du kan få sperm av meg»

Jeg har hørt det mange ganger. Jeg har fått mailer, meldinger og forslag fra folk jeg har møtt. Gutter som gjerne donerer sin sæd mot at de slipper å bli pappa. Fortrinnsvis med «naturlig befruktning» selvfølgelig. Joda, det er en god tanke. Men jeg kommer igjen til et dilemma: Hva skal jeg si til barna? Skal de få vite hvem han er? Eventuelt når? Hvordan skal relasjonen deres bli? Hva slags opplysninger skulle jeg gitt myndighetene? Hvis jeg vet hvem det er, så må jeg jo si det. Han kan fraskrive seg foreldrerett, men man kan aldri avtale seg vekk fra Norges lover og de er klare på at far er han uansett. Dersom jeg havner i økonomisk uføre, så har han økonomisk plikt til å sørge for barnet.

Jeg var aldri helt imot og gjøre en avtale med en mann. Men da måtte begge parter vært klar over disse forpliktelsene og det hadde vært viktig for meg at barnet skulle få vite hvem han var. På et eller annet vis, måtte det vært en slags relasjon mellom dem. Da måtte det vært en mann jeg visste at jeg kunne stole på, som jeg kjente godt, og som jeg faktisk kunne samarbeide med dersom han ønsket å bidra som pappa i livet til barna. Det er noe jeg ikke hadde ønsket å nekte han eller dem. For meg hadde det krevd ganske mye tid å finne ut av om det ville bli en god løsning. På det tidspunktet følte jeg ikke at jeg hadde den tiden og ikke hadde jeg noen aktuell kandidat heller. Det skal utrolig lite til for at en slik løsning blir mer komplisert og problematisk for barna enn man ser for seg på forhånd.

Vurderer du å bli mamma alene?

Dersom du går og lurer på å gå samme vei som meg, vil jeg komme med noen råd til deg. For det første: Ikke vent for lenge. Det kan fort bli både tidkrevende og veldig kostbart. Hvor lenge skal du vente? 40 år er lenge, kanskje FOR lenge. 35 er en fin alder å starte. Iallefall er det på tide å ta en fertilitetsutredning så du vet om du har god eller dårlig tid. Det er så kjedelig å få den nedslående nyheten når det er for sent. For hvert år etter 35 år får du dårligere tid og dårligere odds for å lykkes. Av de som starter prøvingen sin når de er 40 år, så er det en god del som lykkes med egne egg, men mange av dem (et flertall) må bruke en god del penger og ressurser før det lykkes. Noen lykkes ikke og av dem er det noen som gir helt opp og noen som også velger å bruke donoregg. Av de som velger å bruke donoregg lykkes de aller fleste. Jeg kan ikke komme på at jeg har hatt kontakt med noen som ikke har lykkes ganske raskt med donoregg.

Du kjenner kanskje mange som har blitt mødre i en alder av 40 år. Joda, med «gratis forsøk» hver måned, så øker sjansene ganske mye. Men ved assistert befruktning er det ikke nødvendigvis enklere. Det kan virke som at vi lever i en teknologioptimistisk boble som gjør at mange tenker at hvis kroppen ikke klarer det selv, så er det jo bare å gjøre prøverørsbefruktning. Vitenskaper fikser problemet. Men slik er ikke virkeligheten. Det er livets harde brutalitet. Dessverre.

For det andre: Kom i kontakt med andre kvinner i samme situasjon. Da jeg startet med mine forsøk var jeg ganske alene. Men på grunn av bloggen kom jeg i kontakt med noen andre. Etterhvert ballet det på seg og jeg hadde kontakt med veldig mange. Jeg begynte å etablere en gruppe for prøvere på facebook og det var en fantastisk god gruppe å være i. Vi delte erfaringer og lærte enormt mye av hverandre. Vi heiet på hverandre og delte gleder og sorger. Jeg kan med hånden på hjertet si at mange av mine beste vennskap startet i en prøvergruppe. Jeg driver fremdeles med å administrere ulike grupper på facebook. Men arbeidsmengden rundt det har vokst meg litt over hodet. Så dersom du ønsker medlemskap i en prøvergruppe, eller gruppe for selvvalgte enslige mødre, så ber jeg deg om å ta kontakt med Fema på facebook. Jeg vil helst ikke ha meldingene i min innboks lenger, for der har de en tendens til å bli glemt i en hektisk hverdag. I Fema er vi flere damer som kan svare på meldinger og melde inn i grupper.

Her er link til fema sin facebookside.

Til slutt vil jeg gjerne høre hva du synes om Insider i dag?

Fikk du det ikke med deg? Det kommer til å bli lagt ut her (lenke)

Klemmer fra Katinka

Jeg skal på tv… skru på kanal fem torsdag klokka 21.30

I kveld har jeg gjort noe jeg ikke har gjort på veldig lenge. Veldig, veldig lenge… Jeg har latt rot være rot og satt meg ned ved datamaskinen etter at ungene sovnet. Som regel når jeg lar rot være rot, så er det for å legge meg tidlig slik at jeg blir sånn nogenlunde uthvilt til dagen etter. Jeg pleier egentlig ikke å skrive uten at huset ser sånn passelig greit ut iallefall. Skrivingen min skal nemlig være når jeg har tid og overskudd. Men det har jeg jo aldri lenger.

I dag gjorde jeg et unntak. Jeg ville skrive, så får jeg heller rydde det aller viktigste før jeg legger meg og håpe jeg allikevel ikke blir altfor trøtt i morgen. Planen min er å skrive to innlegg. Det ene er dette som jeg skriver på nå som jeg tenker å publisere så fort det er ferdig. Det andre skal jeg prøve å få klart til å publisere i morgen kveld.

I morgen kveld skjer nemlig det at jeg skal på tv. Da kommer det kanskje en del innom her på bloggen og da vil jeg rett og slett skrive litt til alle som stikker innom og som har sett programmet. Programmet er en episode av Insider fem på kanal fem klokka 21.30 (i morgen, torsdag 15.februar altså)

For meg ble det nok en gang en lang skrivepause og jeg vet at dere som følger bloggen vet at det handler om at bloggen blir nedprioritert når jeg har mye annet å gjøre. For meg er det aller viktigste i livet å være den beste utgaven av meg selv, slik at jeg er den beste mammaen til barna. Det krever at jeg får nok søvn og at jeg ikke sliter meg helt ut. Derfor er alle prioriteringer knallharde. Med tre barn under tre år, så ligger jeg uansett ikke på latsiden.

Siden sist har jeg hatt mange innlegg i magen: Et innlegg om jul, julestress, juledepresjon og tanker om at alt dette styret med jul egentlig ødelegger hele jula (hvorfor sliter vi oss ut år etter år? Kan vi virkelig aldri lære at vi hadde kunnet kost oss mer om vi ikke påla oss selv så vanvittig mange oppgaver? Jeg håper jeg klarer å senke kravene til meg selv slik at jeg kan klare å kose meg mer med jul. Da tror jeg nemlig at jeg også klarer å lage en bedre jul for barna). Så har det jo blitt nytt år og jeg gjorde meg mange tanker om hvordan jeg ønsker at dette året skal bli. Jeg hadde mange flere tanker om innlegg også. Mulig jeg får blogget om det en vakker dag. Men ikke i dag.

Denne uken har det skjedd mye spennende. Det fineste som skjedde var at Aftenposten publiserte denne filmen om Erle som reiste til Danmark for å bli mamma alene. Filmen ble selvfølgelig også delt av aftenposten på facebook og der står jo ikke kommentarfeltet urørt. Min beskjed er klar: Har du ikke noe hyggelig eller konstruktivt å si, så dropp å si det! Da mener jeg ikke at du ikke skal si at du er uenig, for det synes jeg er helt greit. Det skulle bare mangle. Men når et program handler om en kvinne som føder et barn, så blir det fort personlig. Skal man diskutere politikk, så får man holde seg til saken og unngå personkarakteristikker som ikke hører noen steds hjemme. Respekter folk selv om du ikke er enig med dem. Basta. (jeg blir så utrolig sint når folk ikke klarer å la være å bli skikkelig ufine).

Sammen med filmen kom også aftenposten med nyheten om at høyres prinsipprogramkomité nå legger fram sine anbefalinger til landsmøtet som skal holdes i april. Blant annet foreslår komitéen å si ja til assistert befruktning til enslige og nei til eggdonasjon.

Du kan lese artikkelen her om du har abonnement på aftenposten.

Akkurat nå skulle jeg veldig gjerne hatt døgn som var dobbelt så lange som alle andres. Slik at jeg både fikk vært 100% mamma til barna mine og samtidig kunne vært mer aktiv i debatten som kommer nå i vår. Dette blir så uhyre spennende. I løpet av våren skal altså bioteknologiloven revideres og det ser ut til at det er en mulighet for politisk flertall på stortinget for assistert befruktning til enslige. Jeg krysser fingrene, både for det, og for at eggdonasjon skal bli lovlig på lik linje med sæddonasjon.

Kommer du til å følge debatten rundt bioteknologiloven framover?

2.søndag i advent – jeg gir bort en personlig almanakk

//annonse//

Milde måne! Jeg er i lettere sjokk i dag. Jeg våknet klokka 8.30 av at guttene begynte å grynte i hver sin seng. Det er to timer mer søvn enn jeg er vant til. Storkfrøken har sovet hos besteforeldrene sine i natt. Jeg er uthvilt! Himmel altså… nei, nå kan jula bare komme. Jeg er klar!

Nåja. Det siste var en overdrivelse. Men det er ingenting som kan slå søvn når det kommer til humør altså. Det passet ekstra godt i dag for det har blitt flere sene kvelder i det siste. I går kveld satt jeg og lagde forside til min egen personlige almanakk for 2018.

Denne almanakken ble veldig annerledes enn den jeg lagde for 2016. Jeg tenkte egentlig å lage noe liknende 2016-kallenderen min. Men jeg ble revet med av en annen idé. Så da ble det denne. Jeg er litt usikker på om jeg blir fornøyd med omslaget. Veldig spent på om det gjør seg på trykk altså.

Her er den jeg hadde i 2016

Det jeg ikke er like spent på, er om jeg blir fornøyd med innholdet for det VET jeg at jeg blir. Jeg har valgt a4-format denne gangen så jeg får god plass til å skrive på. Det liker jeg. Jeg har også fylt opp bakerste del med prikkeruter og jeg har jo skrevet om det før at jeg elsker «prikkebøker». Jeg har hatt en slik som kalender for 2017. Da har jeg laget alt innhold selv. Det funket i 2017 da jeg hadde 26 døgn på sykehus og god tid til å lage sidene. Nå er livet helt annerledes og jeg har ikke tid til å lage alle oppslagene selv. Men bakerst kommer jeg til å lage noen oppslag med lister og liknende som jeg kan dekorere etter ønske og evne.

Her er et oppslag jeg lagde i «prikkeboka» mi da jeg lå på sykehuset. Neste prikkebok som ren almanakk blir nok i mitt neste liv ?

For deg som liker både prikkebok og muligheten til å designe eget cover, så er personligalmanakk suveren! Da lager du deg bare en notatbok og fyller innholdet med prikkesider. Sidene har god kvalitet så du slipper at blekket trekker gjennom arket.

Og hvis det er flere lærer som leser dette (jeg vet om en del): Det går an å bestille med lærerinnhold også, så du kan få den kuleste planleggeren på jobben. Jeg har aldri gjort det. Men det er fordi jeg ikke har visst om muligheten når jeg har trengt lærerplanlegger. Neste gang blir det garantert fra personligalmanakk.com

I dag har jeg giveaway på min instagram der jeg gir bort et gavekort på personligalmanakk.com.

For å komme til giveawayen, så kan du klikke her

Hva foretrekker du? En ferdig almanakk eller er du av de som liker «bullet journaling» og lager din egen fra scratch?

Ønsker deg en god 2.søndag i advent.

Klem fra Katinka