2.søndag i advent – jeg gir bort en personlig almanakk

//annonse//

Milde måne! Jeg er i lettere sjokk i dag. Jeg våknet klokka 8.30 av at guttene begynte å grynte i hver sin seng. Det er to timer mer søvn enn jeg er vant til. Storkfrøken har sovet hos besteforeldrene sine i natt. Jeg er uthvilt! Himmel altså… nei, nå kan jula bare komme. Jeg er klar!

Nåja. Det siste var en overdrivelse. Men det er ingenting som kan slå søvn når det kommer til humør altså. Det passet ekstra godt i dag for det har blitt flere sene kvelder i det siste. I går kveld satt jeg og lagde forside til min egen personlige almanakk for 2018.

Denne almanakken ble veldig annerledes enn den jeg lagde for 2016. Jeg tenkte egentlig å lage noe liknende 2016-kallenderen min. Men jeg ble revet med av en annen idé. Så da ble det denne. Jeg er litt usikker på om jeg blir fornøyd med omslaget. Veldig spent på om det gjør seg på trykk altså.

Her er den jeg hadde i 2016

Det jeg ikke er like spent på, er om jeg blir fornøyd med innholdet for det VET jeg at jeg blir. Jeg har valgt a4-format denne gangen så jeg får god plass til å skrive på. Det liker jeg. Jeg har også fylt opp bakerste del med prikkeruter og jeg har jo skrevet om det før at jeg elsker «prikkebøker». Jeg har hatt en slik som kalender for 2017. Da har jeg laget alt innhold selv. Det funket i 2017 da jeg hadde 26 døgn på sykehus og god tid til å lage sidene. Nå er livet helt annerledes og jeg har ikke tid til å lage alle oppslagene selv. Men bakerst kommer jeg til å lage noen oppslag med lister og liknende som jeg kan dekorere etter ønske og evne.

Her er et oppslag jeg lagde i «prikkeboka» mi da jeg lå på sykehuset. Neste prikkebok som ren almanakk blir nok i mitt neste liv 😂

For deg som liker både prikkebok og muligheten til å designe eget cover, så er personligalmanakk suveren! Da lager du deg bare en notatbok og fyller innholdet med prikkesider. Sidene har god kvalitet så du slipper at blekket trekker gjennom arket.

Og hvis det er flere lærer som leser dette (jeg vet om en del): Det går an å bestille med lærerinnhold også, så du kan få den kuleste planleggeren på jobben. Jeg har aldri gjort det. Men det er fordi jeg ikke har visst om muligheten når jeg har trengt lærerplanlegger. Neste gang blir det garantert fra personligalmanakk.com

I dag har jeg giveaway på min instagram der jeg gir bort et gavekort på personligalmanakk.com.

For å komme til giveawayen, så kan du klikke her

Hva foretrekker du? En ferdig almanakk eller er du av de som liker «bullet journaling» og lager din egen fra scratch?

Ønsker deg en god 2.søndag i advent.

Klem fra Katinka

Pakkekalender! 1.søndag i advent (med rabattkode)

//annonse//

Dette er første året at Storkfrøken har fått julekalender. Jeg grublet lenge på om jeg skulle gå for pakkekalender. Enten som jeg skulle lage selv, eller kjøpe ferdig pakkekalender. Eller om jeg skulle finne noe helt annet og spennende eller om det skulle bli en helt vanlig sjokoladekalender. Jeg husker jo også at jeg syntes sjokoladekalenderen var spennende da jeg var veldig liten. Meeen Storkfrøken liker ikke sjokolade, så det er jo ikke nødvendig å prakke det på henne. Det ender bare opp med at hun blir glad i sjokolade og det utsetter jeg gjerne så lenge jeg kan (uten at jeg vil være kjip og nekte henne. Hun får smake når sjansen byr seg… i barnehagen når de pyntet pepperkake med nonstop, spiste hun ikke en eneste én. Hun puttet alle sammen på sin pepperkake.)

Jeg husker selv hvor magisk og spennende jeg syntes det var med pakkekalender som mamma laget. Jeg fikk pakkekalender til lenge etter at jeg flyttet hjemmefra. Og julestrømpeinnhold har jeg vel nesten fått helt fram til nå. Det er noe med det å få noe som noen har tenkt at det skal jeg ha. Jeg synes det er hyggelig.

Så etter mye vurdering for og imot og fram og tilbake, så endte jeg opp med pakkekalender. Mest fordi det plutselig ble hektisk og det var det beste av alle alternativene jeg hadde. Men jeg kjenner på at det blir mye ting og er litt redd for at ungene ikke skal være flinke til å verdsette tingene sine. Og jeg vet at dersom man har laget pakkekalender ett år, så er det fort en tradisjon som det kan være vanskelig å bryte.

Selve kalenderen har jeg hatt lenge og aldri brukt. Jeg kjøpte den en gang fordi jeg syntes den var så fin. Pakkene blir hengt opp én og én hver kveld. Da kommer nissen på besøk med gave til Storkfrøken. Da trenger ikke jeg ha alt klart med en gang. Jeg har en del ting liggende, som jeg har kjøpt når jeg har kommet over det, med tanke på at det kanskje kan bli en kalendergave en gang. Det gjenstår å handle noen gaver også. Jeg har  også jeg en del bøker jeg har glemt å avbestille i bokklubben. Dyre gaver ja, men de er her jo allerede og en bok er vel aldri feil. Det er også en gave som «krever» at vi gjør en hyggelig aktivitet. I går fikk hun boka om «Den lille muldvarpen som ville vite hvem som hadde bæsjet på hodet hans.» Den slo an kanskje aller mest fordi de har lest den i barnehagen denne uken.
I den første kalenderluken lå det sokker fra Kjente og kjære barneklær. Jeg synes det er viktig at mange av kalendergavene er noe barna allikevel trenger.

I dag fikk hun denne pysjgenseren med Ugline fra pysjheltene. Den er så kul at jeg tenker den også kan brukes som genser i barnehagen også. En av de få kvinnelige spuperheltene og det digger jeg. Jeg synes det er viktig å bruke historier om at damer også kan være sterke. Det er nok av stereotypier i underholdning for barn. Jeg leter etter variasjon slik at ikke de gamle stereotypiene får leve videre som «sannhet». Jeg ønsker iallefall å ta litt knekken på dem.

Her brukes mye av helgen til å trene på å gå uten bleie, og da passet det veldig godt at vi også fikk med truse fra kjente og kjære barneklær. Storkfrøken ville gjerne gått med truse hele tiden. Men hun blir så veldig engasjert i leken at hun glemmer seg stadig. Flaks at jeg har billig linoliumsgulv som er lett å vaske og som ikke blir ødelagt.

Genseren, sokkene og trusa er sponset av Kjente og kjære barneklær (annonselenke) og i anledning advent, kalender og førjulstid, så får jeg dele denne rabattkoden med dere som gir dere 20% rabatt når dere handler derfra:
Rabattkoden er:  BLOGGKT

Skriver du inn denne koden når du sjekker ut, så blir det automatisk trukket 20% av totalbeløpet du har handlet for. Jeg ser at koden gjelder allerede nedsatte produkter også.

Dette var min første gave i desember til dere lesere. Jeg har også noen giveawayer på trappene. Så følg med i desember på bloggen og instagram.

Med dette ønsker jeg dere alle en fin første søndag i advent.

Klem fra Katinka

Jeg fikk ånden

Jeg fikk ånden… ikke i religiøs betydning altså… men jeg fikk ånden over meg. Jeg tok et skikkelig skippertak for bloggnettverket jeg er med i.

Naboen spurte her om dagen om ikke jeg savnet muligheten til å dra på café og skravle med venninner…. og når jeg kjente litt etter, så kunne jeg gjerne dratt på café, men jeg ville helst dratt alene og bare observert livet… og jeg ville gjerne hatt en laptop. Nesten uansett hva jeg tenker at jeg savner, så involverer det en laptop. Bortsett fra å rydde huset. Jeg savner faktisk å rydde huset, selv om jeg ikke føler jeg gjør stort annet enn å rydde. Eller jeg rydder ikke. Jeg stuer unna. Slenger alt jeg ikke trenger opp på loftet og leiter febrilsk etter ting jeg har slengt opp der tidligere, men som jeg ikke finner igjen. Nå er det vinterstøvler, vinterjakke og julepynt. Iallefall noe julepynt. Jeg har en del, men mangler også noe. Får nok dra å handle noen nye vinterstøvler iallefall, for de jeg ikke finner er uansett gamle. Det verste er at jeg husker hva jeg tenkte da jeg pakket vekk vintertøy i vår: «Dette kommer det plutselig behov for, så det er best jeg legger det her så jeg finner det enkelt.» Jeg kjenner altså meg selv, men tydeligvis ikke godt nok allikevel. Jeg skyller på ammetåka.

Så har jeg lenge gått og tenkt på hvor kjekt det hadde vært om vi i inspira bloggnettverk hadde et felles nettsted. Fram til nå har vi nemlig bare hatt våre egne blogger, med sider som har informert om nettverket. Det har vært utrolig knotete, for hver gang en av oss har byttet header, bilde eller infotekst, så har alle i nettverket vært nødt til å gå inn i egen blogg for å endre på informasjonen. Sånt synes jeg er inmari kjedelig. Men en ting jeg synes er gøy, er å sette opp nye nettsteder. Jeg eeeelsker å sitte å nerde litt på laptopen rett og slett…. for meg er det kreativt arbeid som jeg føler jeg kan utfolde meg i. Så siden vi begynte å snakke om at det hadde vært kjekt her om dagen, så bestemte jeg meg for at den kvelden skulle husarbeid få være husarbeid. Her ser dere resultatet:

 

 

Det gjenstår noe forbedring. Men det viktigste er på plass. Det smitter over, så nå har jeg lyst til å pusse på min egen side. Men nå får nok det bli senere.

Foreldrene mine har reist på hytta og det betyr at jeg i utgangspunktet har en helt tom helg uten planer. Og det synes jeg er skikkelig skummelt. Jeg skal altså sørge for at alle har det bra, at Storkfrøken ikke kjeder seg og at alle blir mette og uthvilte til rette tider. Men utenom det er det ikke noen plan. Normalt så pleier vi å være iallefall noe sammen med foreldrene mine, eller noen andre, så ikke jeg og Storkfrøken får helt brakkesjuken her.

Har du tips til noe artig vi kan gjøre, som lar seg gjennomføre innimellom et tett skjema med måltider og dupper for de små? Alle tips mottaes med stor takk. Mandag blir garantert hviledag for meg iallefall.

Katinka

Hei fra sengen

Så er oktober plutselig historie. Jeg ligger her i sengen min og får ikke sove. Guttene har akkurat fått hver sin runde med nattmat. Jeg tenker på at det snart er på tide å kutte ned på nattmaten for at alle skal få bedre søvn.  Jeg tenker på at det snart er 5.november og jeg skal ha navnefest for alle tre barna. Så tenker jeg på bloggen. Det har vel gått halvannen måned siden jeg blogger sist.

At det har gått så lang tid betyr ikke at jeg ikke har prøvd eller tenkt på bloggen. Det har jeg. Der ligger det nesten klare innlegg om rosa sløyfe, mer om soving og litt om at jeg klarte å borre gjennom et vannrør i veggen så spruten sto på badet mitt. Jeg skrev og var nesten klar til publisering, men fikk aldri kommet så langt som til å bli helt ferdig med innleggene allikevel. Så de blir nok liggende der som kladder. Jeg har så veldig mye annet å gjøre også.

Når det gjelder soving er guttene tilbake i min seng. Snipp våkner ofte og Snapp våkner ikke fult så ofte. Jeg hadde noen intenst tøffe uker da de våknet altfor mye alle tre. Jeg trodde jeg skulle bli gal og var ekstremt sliten. Guttene snudde seg til magen og våknet hele tiden. Heldigvis fant jeg en løsning i babynest. Det gjorde iallefall at Snap sov bedre igjen. Snipp er som han er…. våkner mye. Det er slitsomt. Jeg har hørt på to podcaster fra foreldrerådet om soving og er ved godt mot igjen.  Dette skal jeg klare.

Så skrev jeg om rosa sløyfe ja. Det var helt i starten av oktober det som jo er rosasløyfemåneden. Jeg snapet litt om det også der jeg fortalte at jeg fulgte en snap som heter tvillingmafiaen som hadde om temaet brystkreft. Der var det en dag Kari snappet. Hun snappet om sin dag med kreftbehandling. Det var ekstra sterkt for meg å se denne snappen for Kari var med og filmet da jeg fødte mine tvillinger. Livet altså. Det kjipe og det vakre og alle nyanser imellom. Men det kjipe biter så inmari hardt noen ganger. Og da ville jeg skrive at det gikk an å støtte rosa sløyfe aksjonen. Det gjør det fremdeles også selv om oktober er over. Gjør det!

Også skrev jeg litt om mitt oppussingsprosjekt på badet som skulle være en billig forbedring, men som endte opp med å koste meg nærmere 6000 mer i rørleggerregning enn beregnet fordi jeg klarte å lage hull på et vannrør. Det kunne selvfølgelig gått mye verre og blitt mye dyrere så jeg er tross alt ganske fornøyd med at resultatet ikke ble så aller verst.

Men alt dette tenker jeg ikke nevneverdig mye på akkurat nå. Det som opptar hodet mitt og som kanskje er grunnen til at jeg ligger her våken midt på natten er at jeg holder på å forberede navnefest til helgen. Jeg har gjort det veldig greit og slått sammen navnefest for alle tre barna på en gang og det er jeg veldig glad for. Dette holder å gjøre en gang, for selv om jeg skulle gjøre det enkelt, så er det jaggu mye jobb og dyrt nok allikevel. Men jeg tenker at det er denne ene gangen og det er jo uansett noen penger spart framfor å arrangere to fester. Så jeg har bestemt meg for at denne festen skal bli akkurat slik jeg drømmer om med alle de gjestene som er viktige for oss. 33 stk blir vi stort og smått så da har jeg leid et lokale til selve festen. Jeg begynner å kjenne at jeg gleder meg nå. 

Jeg tenkte å prøve å snappe litt om de siste forberedelsene i dagene framover så da kan du jo legge meg til og følge med der. Jeg heter Onskemor og her er snapkoden min:

Til slutt vil jeg dele et bilde jeg har glemt å vise dere. De nydelige guttene mine er en måned gamle på bildet. Er de ikke vakre?

Klem fra meg

En stor milepæl

I går bestemte jeg meg for å prøve å legge guttene i sengene sine på barnerommet. Fram til nå har de sovet i sengen hos meg. Jeg har jo bare to soverom, så de tre barna må på et eller annet tidspunkt venne seg til å sovne på samme rom iallefall. Så er jeg heller åpen for å ta de inn til meg om de våkner.  Men i går altså, følte jeg det var på tide på prøve å venne dem til å sovne i sine egne senger på eget rom. Det gikk ikke så veldig bra. 

Det vil si, det gikk veldig bra å legge dem og de sovnet fint i sengene sine alle tre. Meeen, så våknet Snipp etter kort tid, så da havnet han inn i min seng for å ammes der. Det var jo ikke noe problem og nesten som forventet. Men så var det Storkfrøken som våknet og hun fikk ikke sove igjen. Hun gråt og var skikkelig utafor. Tydelig at hun hadde vondt et sted, uten at jeg helt klarte å få klarhet i hva som plaget henne. Så da vekket hun selvfølgelig Snapp også. To gråtene barn som trenger meg er ikke godt. Iallefall ikke så sent på kvelden når både jeg og barna er trøtte. Jeg måtte til slutt amme Snapp for å roe han og prøve å forklare for Storkfrøken hvorfor hun måtte vente. Det var ingen god opplevelse for noen av oss. Det er en sånn alenemammaopplevelse man frykter og vet kommer før eller siden. Jeg opplever det heldigvis ikke så ofte. Men når jeg opplever det, så blir jeg helt utladet etterpå for jeg blir så utrolig sliten av det. Det er umulig å ikke la seg stresse eller berøre av følelsen av å ikke strekke til.

Men Snapp var heldigvis lett å roe ned, så da havnet han også tilbake på mitt rom før jeg selv hadde rukket å legge meg. Det var jo ikke helt planen. I kveld prøver jeg igjen. Og så langt (bank i bordet) ser det ut til å gå bedre enn i går. Så nå sover de alle på samme rom i hver sin seng. Det kommer til å bli rart å gå å legge meg i min egen seng helt alene. Babycall har jeg selvfølgelig, så jeg er sikker på at det går veldig bra.

Slik sover guttene når de ligger i min seng:

Jeg er så fornøyd med denne ordningen. Da kan jeg ha dem nærme samtidig som jeg føler meg trygg på at jeg ikke ruller over dem eller slenger dyna mi over dem. Disse teltene er blant mine aller beste kjøp til guttene. Jeg kjøpte dem via appen mama (ikke sponset) og jeg betalte rundt 150 pr stk. Madrassene som fulgte med likte jeg ikke så godt, så jeg kjøpte heller billige skummadrasser på jysk som jeg klipte til i fasong så de passer perfekt inne i teltene. Dette er jo myggnett-telt og jeg synes det har vært en ekstra trygghet, særlig i høst med mye doven høstveps som fort sniker seg inn et åpent vindu og kan havne i sengen.

Til slutt vil jeg vise et bilde jeg delte på instagram i går. Det er ikke så ofte jeg rekker å få til å klargjøre så instagramvennlige bilder som dette. Men dette måtte jo bare ut på instagram. Jeg er ikke veldig aktiv på insta, men skal prøve å få delt noen flere blinkskudd framover. Så følg meg gjerne der (@enestaaendemor)

Tiden flyr

Så har jeg endelig fått ro på meg til å sette meg ned for å rable ned noen ord her…. Jeg vet liksom ikke helt hvor jeg skal starte. Det er et berg av hendelser å skrive om. Det skjer så utrolig mye i livet vårt, men samtidig så lite… det skjer mye av de små tingene. Alle de små øyeblikkene som livet byr på, de skjer hele tiden, og hjertet mitt suger til seg alt. Prøver å lagre det et sted og hver dag tror jeg at jeg klarer det. Å lagre det i hukommelsen for evig og alltid. Men jeg VET jo egentlig at sånn er det ikke. Jeg burde skrive ned alt for å huske det. Men jeg gjør det ikke.
Sånn var det med Storkfrøken også da hun var liten. De første månedene med alt som skjedde. Dagen hun smilte for første gang, dagen hun lo, dagen hun snudde seg fra rygg til mage og da hun fikk sin første tann. Jeg husker alle øyeblikkene som om det var i går, men allikevel ikke når de skjedde. Sånn har det blitt med guttene også.

Klok av skade burde jeg jo skrive ned etterhvert, men det har jeg ikke gjort. Jeg skulle hatt sånne milepælskort og tatt bilder, men det har jeg ikke. Jeg er så i nuet sammen med den fine familien min at det glemmer jeg. Jeg husker at de var veldig sene med å smile. Tvilling 1 var veldig sen… 3 mnd og tvilling to smilte noen uker tidligere. Tvilling 1 snudde seg fra rygg til mage for første gang på dagen de var 4 mnd. Det husker jeg. Han er nysgjerrig og utålmodig og vil opp og fram. Han vil bevege seg og har allerede klart å forflytte seg en meter fra utgangspunktet alene. Tvilling 2 er stort sett bare glad og fornøyd. Smilet sitter løst og han tar livet med knusende ro. Han KAN snu seg fra rygg til mage hvis han vil, meeen han gidder ikke. Han har det helt fint der han ligger og ser på verden fra sin lille flekk. Han er så trygg og god. Han er ikke redd eller bekymret. Han orket 45 i bassenget første gangen vi var der. Mens tvilling 1 er mer den sarte typen og var helt utmattet etter 15 minutter i vann. Han er litt skeptisk til det meste i starten, men når han finner ut at det er helt trygt, ja, da kommer smilet hos han også. Men han er litt forsiktig med det. Å smile altså. Han er i grunnen forsiktig med så mye når det kommer til nye ting og sanseinntrykk. Selv om han er utålmodig og vil opp og fram her hjemme, så kan det fort stoppe seg andre steder. Da trenger han en trygg favn.

De skulle jo hatt hvert sitt bloggnavn. Det har jeg tenkt mye på og kommet fram til at Snipp og Snapp er veldig passe. To glade og lekne gutter. Det er de. Så det passer fint. På bloggen skal de få biroller. De er med på mitt liv som biroller…. ja, viktige biroller da, men fremdeles biroller. Sånn er det. Bloggen skal først og fremst være om mitt liv. (Som om jeg klarer det.) Kanskje ikke mens de er så veldig små og ferske, men etterhvert som de vokser til, så blir det nok mindre iallefall. Snipp og Snapp altså. Tvilling 1 er Snipp og tvilling 2 er Snapp. Jeg vet ikke nok om Disneys Snipp og Snapp til å vite om de har ulike personligheter og om de eventuelt passer, men det tror jeg ikke spiller så stor rolle. Det er greit. Så ligger det ingen føringer i navnene. De skal få lov til å bli akkurat slik de er.

Nå skal jeg, istedefor å prøve å få skrevet de kloke, flotte innleggene, heller prøve å skrive ned noen tanker og refleksjoner hver dag. For jeg savner jo bloggen når jeg ikke blogger. Og jo lenger tid det går, jo tyngre blir det å ta steget tilbake til bloggen. For jeg føler jeg får så mye å ta igjen og det klarer jeg jo ikke. Så da dropper jeg å prøve å ta igjen noe og heller fokuserer på å skrive litt om det som faller inn i hodet mitt der og da.

Katinka

 

 

Link til fødselsfilmen min

Herlehet for en vitamininnsprøytning det var å snappe for mammabanden. Det var en kjempejobb. Men veldig gøy. Det kjipe var at da jeg kom til fødselsfilmen og skulle linke til den, så fant jeg ikke den liggende åpent og tilgjengelig for alle uten abonnement. Men nå har jeg funnet rett link og den ligger heldigvis åpent enda.

Her ligger den

Det er like fantastisk å gjennoppleve fødselen hver gang. Stor takk til Zacapa film og Eva Rose igjen.

Katinka

 

Jeg snapper for mammabanden

For en tid tilbake ble jeg kontaktet av mammabanden. Jeg ante ikke egentlig hva mammabanden var for noe og jeg ble nesten litt usikker på om jeg skulle svare ja eller nei når de spurte meg om jeg ville snappe for dem. Jeg er jo ikke så veldig god på snap, som de fleste som følger meg der sikkert allerede vet. Jeg klarer iallefall ikke å snappe veldig mye eller ofte. Det blir litt i rykk og harde napp egentlig. Jeg gikk jo lenge og vegret meg skikkelig for hele snapchat og alt jeg hadde hørt om det, syntes jeg bare var noe tull.

Heldigvis, så hadde jeg åpnet opp litt for snapchat den siste tiden før de kontaktet meg. Jeg hadde nemlig begynt å følge litt med på en lukket tvillingmammasnap og noen om tøybleier. Og i og med at jeg hadde fått meg snappekonto, så kom jeg over noen flere fine å følge med på også. Så jeg hadde begynt å varme opp.

Etter at jeg sa ja til å snappe for mammabanden, så har jeg snappet to ganger for andre lukkede snapper (med tema tvillingmamma og tøybleier). Så jeg har fått prøvd meg litt mer og jeg må bare si at jeg begynner å like mediet veldig godt, selv om det er MYE jobb. Jeg har selvfølgelig også begynt å følge mammabanden. Jeg klarer ikke å få med meg helt alt, men de siste dagene har vært skikkelig artige å følge med på. Og jeg har gått og gledet meg veldig til denne uken, for denne uken har de tema fødsel og jeg er en av de heldige som skal snappe. Siden jeg har så mye på hjertet har jeg fått en hel dag på mammabandensnappen og jeg grugleder meg skikkelig. I morgen braker det løs!

Jeg har fått spørsmål om å snappe om fødsel, det å bruke donor og å være selvvalgt alenemamma til tvillinger og ei på to år. I hodet mitt har jeg innhold til en hel uke MINST!! Så nå trenger jeg litt hjelp fra dere. Hva ville dere likt å høre meg fortelle om på mammabanden i morgen?

Gleder meg til å se dere på mammabandensnappen!

Katinka

 

I ett lite øyeblikk

Jeg husker hvordan det var. Den gangen for to år siden, da jeg sto og beundret min lille skatt mens hun lå der i sengen sin og sov. Det har vel sikkert alle foreldre gjort en eller ca mange ganger. Vi som er så heldige å få to samtidig er de eneste i verden som vet hvordan det føles. Du kan ikke gange den ene med to for å vite hvordan det føles. Du må bare kjenne det selv for å vite det. Følelsen er magisk. Mens jeg står der og beundrer dem og gjerne skulle ønske at tiden stoppet helt opp, da gjør den faktisk det. Tiden står stille og verden utenfor vår lille boble eksisterer ikke. I ett lite øyeblikk. Hadde det bare vart…

Nå har de kanskje sovet slik i grinden i stuen sammen for siste gang. De har begynt å vekke hverandre og trenger mer ro for å få duppen sin. Jeg visste det måtte komme. Jeg har tatt bilde av dem hver gang de har sovet slik de siste gangene. For å forevige det. Men det kan ikke foreviges. Det er bare et bilde av et øyeblikk som er forbi. Bildet skal bare hjelpe meg så jeg kanskje kan kjenne på en liten bit av denne magien for evig og alltid.

Hjertet mitt gråter og gledes noe helt enormt på samme tid. Gleden over at de utvikler seg og endrer seg og viser meg mer og mer av hvem de er. Smiler og ler til meg. Gleden og nysgjerrigheten over hvem de skal bli… en gang i framtiden. Sorgen over alle øyeblikkene som bare forsvinner og farer forbi. Som jeg aldri kan fange og holde helt fast på.

Tenk at jeg har holdt min nyfødte baby i armene for siste gang. Jeg har lagt den første gang til brystet for siste gang. Jeg har skiftet bleie på min helt ferske baby for siste gang. Jeg har kjent lukten av den helt nyfødte for siste gang.

Men heldigvis har jeg tre skatter som har tilgode å oppleve en hel verden for første gang. Jeg gleder meg til å oppleve den sammen med dem. Og jeg gruer meg til alle øyeblikkene jeg kommer til å se tilbake på med lengsel. Livet altså. Så fantastisk heldige vi er som får oppleve det.

Katinka

En folksom fødsel

Foto: Eva Rose

Ja, så har det gått litt tid igjen. Livet…. Livet skjer jo absolutt hele tiden når man har barn. Og selv om jeg oppsummerer de tre første månedene som MYE enklere enn da jeg bare hadde Storkfrøken som baby, så er det ingen tvil om at jeg har litt å henge fingrene i.

Det ble litt brått bloggpause etter at filmen fra fødselen min ble delt på aftenposten. Det er flere grunner til det. Det ene er at livet ble hektisk. Men det andre er at det stoppet litt opp i hodet mitt når det ikke helt ble som jeg hadde tenkt at det skulle (med tanke på tidspunkt for publisering av filmen altså). En annen ting var at jeg som vanlig engasjerte meg i kommentarfeltet på aftenposten sin facebookside. Det pleier jeg å gjøre. Jeg har erfart at ved å vise meg i kommentarene, så modererer netttrollene seg littegrann. Det gjorde de denne gangen også. Men de var der, og denne gangen gikk det for første gang litt inn på meg. Ikke med en gang, men etterhvert, når noen så riktig påpekte at filmen ikke handlet om bruk av donor, men om så uendelig mye mer og noe helt annet enn donor og iallefall IKKE om egoisme som nettrollene mente jeg var. Det fikk meg til å tenke mye på det å bidra i ulike medier. Men det skal jeg forsøke å få skrevet mer om senere.

I dag tenkte jeg å vise litt flere bilder fra fødselen min. Bildene som er tatt bak filmkameraet. Alle disse bildene er også tatt av fødselsfotograf Eva Rose. Det er ingen tvil om at det ble en folksom fødsel. Men jeg var imponert over at de allikevel klarte å være så usynlige og lite merkbare. Jeg  tenkte liksom ikke over at de var der med kamera. De var liksom bare en del av hele teamet og heiagjengen min. Vi hadde jo rukket å prate sammen en del på forhånd, så jeg følte at jeg kjente dem godt. Det føltes så trygt. Kari og Linn fra Zacapa var rett og slett helt riktige folk å ha med seg på en slik opplevelse sammen med Eva Rose og mine egne folk som var mamma og Mia. Mamma ville helst ikke være med i filmen. Jeg synes jentene fra Zacapa klarte det fint.

For meg var dette virkelig en drømmefødsel og jeg er så utrolig takknemlig for at jeg har den på film og at filmen er så fantastisk bra. Jeg er så utrolig fornøyd med hva den viser. For det den viser er så riktig og viktig. Jeg håper alle tvillinggravide og gravide med fødselsangst vil se den og kanskje få mot til å tørre å føde vaginalt dersom legene mener det er forsvarlig.

En annen ting jeg er glad for at den viser er hvor rolig jeg var. Jeg VAR virkelig så rolig. I ettertid er jeg veldig overasket over meg selv på det området egentlig. Jeg var der for å gjøre en jobb for barna og familien min. Jeg var der for alle andre enn meg selv. Jeg fantes ikke redd for smerte eller min egen helse. Eller… i den grad jeg tenkte på min egen helse var at jeg ville raskt på beina igjen for å kunne være den beste mammaen for alle tre barna så fort som mulig. DET var fokuset mitt. Jeg fantes ikke redd. Folkene på sykehuset ga meg all den trygghet jeg trengte for å vite at dette kom til å gå bra. Jeg er så evig takknemlig for de flinke, trygge folka som gjorde denne fødselen mulig og trygg.

Foto: Eva Rose

Foto: Eva Rose

Foto: Eva Rose

Foto: Eva Rose

Katinka