17.mai-2019: Stress ned!

Guttene mine klatrer i vognen på vår uperfekte 17.mai
I år ble feiringen passe kaos og masse kos og glede. Helt perfekt i alt det uperfekte.

Vi kom oss gjennom i år også. Og som tidligere ufrivillig barnløs så skal jeg virkelig ikke klage. Men jeg er elendig på gjennomføring av slike dager.

Hvorfor er jeg så innmari dårlig på forberedelser til store feiringer?

Da jeg lengtet etter barn flyktet jeg unna slike dager. Jeg elsket å gå i tog de årene jeg jobbet på en skole som gikk i barnetog, men ellers har jeg gjort minst mulig ut av dagen. Jeg har ikke tall på hvor mange 17.maier jeg har sittet hjemme og rettet stiler. Da får jeg gjort noe fornuftig tross alt.

Nå tenker jeg at jeg burde brukt tiden annerledes og heller øvet meg på alt sånt en mor liksom bør være litt god på. Hvorfor lagde jeg aldri en fancy og god 17.mai-kake og dro på besøk til noen for eksempel? Nå kan jeg jo angre, men sannheten er nok at det ville vært for tøft for meg. Flukt var mitt beste forsvar.

Det blir hektisk, selv om jeg prøver å legge lista veldig lavt.

Nå har jeg hendene fulle med alt som må til av forberedelser. Klær skal strykes og gjøres klar? Bare det er jo et prosjekt i seg selv som jeg er elendig på. Her var det null plan og det var bare flaks at jeg fant noe som var både pent og rent på morraskvisten der før vi skulle rekke toget som gikk klokka 9 fra den lokale skolen. Vi rakk det og ungene var fornøyd.

Tidligere år har jeg glemt at barn gjerne skal ha 17-mai-gadgets også. I år var jeg klok av skade og hadde rukket en tur innom nille som hadde 3 for 2 salg på alt av 17-mai-ting. Jeg berget.

Men når planleggingen er dårlig, betyr jo ikke det at vi ikke kan kose oss glugg og spise masse is. Jeg hadde fryseren full av fjorårets is som må spises før vi kan kjøpe mer, så vi fikk tatt et skikkelig innhugg der. At isen var full av “snø” som Storkfrøken kalte det, gjorde ingenting. Ungene vet heldigvis ikke at det er litt “feil”. Så da koste vi oss og det er iallefall ikke feil!

Vår feiring

Vi ble invitert på middag til foreldrene mine etter at guttene hadde sovet duppen sin og jeg tok med kake. Nei, jeg hadde ikke bakt den selv og den var ikke veldig fancy. Den hadde til og med ikke de norske fargene på seg. Kaken var også fra fryseren og før den havnet der, sto den på kakebordet på navnefesten til ungene høsten 2017. Den var like god, om ikke bedre.

Moren min spurte oss på forhånd hva vi ønsket å spise på 17.mai og vi hadde kun et ønske og det var at de skulle ordne noe som var enkelt. For det viktigste for oss var å ikke slite ut noen på en sånn hektisk dag. Sånn ble det.

Rundt meg så jeg folk stresse. På facebook var det noen som spurte om det var greit å kjøpe kake til festen? Foreldre som spurte om tips og triks om alt mulig og alle hadde skuldrene oppunder ørene.

La oss bli enige om å ikke stresse mer enn nødvendig.

Jeg heier virkelig på de som jobber hardt for å få alt perfekt på slike dager altså. Og mange har stor glede av å styre på for å gjøre dagen helt perfekt. Og da tenker jeg at det er helt ok å bare kjøre på. Men kan vi ikke bli enige om en ting? Det viktigste er at alle har det bra og koser seg på den store dagen? Ikke at kaka er perfekt eller om bunadskjorta er helt krøllefri (den blir jo raskt rynkete allikevel). Det er selvfølgelig ingenting galt med at den er fri for krøller heller. Men om det glipper så går det helt fint.

Selvfølgelig skal dagen bære preg av høytid og respekt for Norge, vårt flotte land og freden. Men vi skal ikke være nødt til å bli sykmeldte etter en feiring heller. Vi har de resursene vi har. Vi gjør det beste ut av det og vi koser oss og spiser masse is. HURRA!

Senk skuldrene og kos deg på 17.mai.

Senk skuldrene, slapp av, bak kake hvis du vil, eller kjøp den hvis du vil. Ungene bryr seg ikke og de er tross alt de viktigste. De ønsker seg bare foreldre som gjør alt for at de skal ha det tipptopp den dagen. Og det skal ikke mye til. Mitt forsett til neste feiring er å gjøre akkurat som i år. Vi skal kose oss mest mulig og stresse minst mulig. Får jeg lyst til å bake en kake og har tid til det, så gjør jeg det. Hvis ikke, så finner jeg sikkert mer i fryseren.

Katinka

Vil du fortsette å følge meg på epost? Da må du gjøre dette:

I dag avslutter jeg tjenesten jeg har brukt hittil for å sende eposter til dere med nye blogginnlegg. Jeg har erstattet den tidligere tjenesten med en ny tjeneste. Dersom du ønsker å fortsette å få innlegg på epost fra meg, så er det derfor viktig at du setter deg opp på den nye tjenesten. Rett over dette innlegget kan du ordne det.

Jeg håper du vil være med meg videre.

PS. Hvis du leser dette fra mobiltelefon så finner du ikke muligheten til å følge på epost rett over dette innlegget. Da må du rulle helt ned på siden og trykke på: “vis hele nettstedet”. Da vil du finne muligheten til å følge på epost helt øverst på siden.

Vil bli gravid!

Endelig nytt år og nye muligheter. Jeg synes egentlig det er en floskel, men i år er det virkelig sant for min del. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne med å fortelle om alt som har skjedd siden sist. Jeg tror jeg bare gyver løs på det som sitter forrest i pannelappen min. Nemlig min nye jobb. Jeg har startet prosjektet Vil bli gravid. Jeg trenger vel ikke gå nærmere inn på hva det handler om?

Jeg er endelig min egen sjef

Sist gang jeg skrev noe her på bloggen, skrev jeg om at jeg vurderte å bli gründer og skape min egen arbeidsplass og det har jeg nå altså gjort. Det er deilig å vite at jeg er min egen sjef. OK, så er jeg avhengig av dagpenger en stund til. Men med støtte og godkjenning om å starte min egen virksomhet. (se mer om dagpenger under etablering her, en unik mulighet for arbeidsledige gründerspirer som megselv. Det var mye jobb å få det godkjent og ikke mindre jobb nå, men himla moro er det.)

I mitt forrige innlegg var alt veldig usikkert og vagt. Men det har vokst fram en stor idé, som jeg virkelig har fått mye støtte og gehør for. Alle jeg snakker med jubler for meg, heier på meg og sier at de har virkelig troa på at jeg er rette personen til å drive en slik virksomhet.

Det burde ikke komme som en stor overraskelse at virksomheten handler om fertilitet? Jeg jobber med å lage et nettsted for alle som går i tanker om å bli gravid og som aktivt prøver å bli det. I går startet jeg for fullt i sosiale kanaler som Snapchat, Instagram og Facebook. Til uken kommer mitt første nyhetsbrev. Jeg gleder meg til tiden fremover. Nettsiden er ikke ferdig til publisering enda. Men jeg jobber på spreng for å få den ut.

Følg Vil bli gravid

Jeg blir kjempeglad for alle følgere jeg kan få. Først og fremst vil jeg nå fram til alle som prøver å bli gravid, men jo flere som vet om meg og det nye nettstedet, jo bedre er det. Så i dag er min oppfordring til deg å like siden min, følge meg på instagram og snapchat og melde deg på nyhetsbrevet mitt. Og ikke minst: tips alle du kjenner som vil bli gravid til å gjøre det samme.

Vil bli gravid på facebook
Vil bli gravid på facebook
Vil bli gravid på instagram
Vil bli gravid på instagram
Vil bli gravid på Snapchat
Vil bli gravid på Snapchat

Veien videre – er jeg en gründer?

“Når en dør lukker seg, åpner det seg alltid en ny”, sa en gang en god venn til meg. Det var helt riktig den gangen og jeg har erfart at det alltid gjelder. Det har jeg tatt med meg videre i livet på mange områder. Det kan ofte være litt vanskelig å se, for ofte fokuserer vi så veldig på hva vi ikke kan få eller oppnå, at vi glemmer å se etter andre muligheter. Mange dører kan også virke skumle eller uoppnåelige. Nå er jeg kanskje iferd med å åpne en ny dør jeg frykter. Det er rett og slett litt skummelt.

Arbeidsledighet og forventninger

Livet handler jo om mer enn familie. Det nest største området i livet for de aller fleste er vel jobb (eller studier). Man MÅ jo ha noe å leve av. Jeg er for tiden arbeidsledig og kikker på flere ulike dører. Jeg føler en sterk forventning fra alle rundt meg om at det er lærerdøra som står der vid åpen jeg bør gå inn igjen nå. Den lover meg stabil og god inntekt og fine kolleger og elever. Alt dette er ting jeg setter stor pris på og lengter tilbake til på mange måter. Men rettebunkene lengter jeg ikke til. De har brent meg ut én gang. Det skal ikke få skje igjen.

Utfordringer

Jeg har nemlig spesifikke lesevansker som gjør at jeg leser mye saktere enn de aller fleste. Jeg leser iallefall mye saktere enn andre med tilsvarende høyskoleutdannelse som jeg har selv. Jeg kom dit jeg er kommet med knallhard jobbing og følte egentlig aldri at jeg møtte på noe hinder på veien bortsett fra at jeg generelt sett måtte bruke mer tid på det meste som handlet om skole. Fag som norsk og engelsk tok jeg greit… ok, jeg slet en god del med eldre litteratur da. Det ble heavy å komme gjennom. Men dagsaktuell litteratur med moderne språk koser jeg meg med. Det tar tid, men jeg klarer det og liker å lese. Så lenge jeg synes fagene er spennende så har jeg kost meg med å bruke mye tid på skolearbeid. Jeg lengter på mange måter tilbake til skolebenken.

Rettebunkene er det verre med. Det går bare ikke. Om det så var det mest interessante i verden, så kan jeg ikke bruke så mye tid på en jobb som jeg må om jeg skal være lærer. Da ville det gått ut over tiden med barna. Jeg skulle gjerne jobbet som ren kunst og håndverkslærer, men slike stillinger finnes ikke lenger. (jeg er faglærer i formgiving, kunst og håndverk og har fem års høyere utdannelse innen det).

Muligheter

Jeg må rett og slett kikke på andre dører. Det er mange dører og jeg vet rett og slett ikke hvilke muligheter jeg har bak hver og en av dem. Det er det som opptar dagene mine for tiden. Jeg skal bestemme meg for hva jeg vil bli når jeg blir stor. Jeg har gründerdrømmer og ambisjoner samtidig som jeg er usikker på om det kan gi familien en trygg nok framtid ved å gå den veien. Jeg har også lyst til å bruke andre ferdigheter og kunnskaper jeg har enn å undervise i grunnskole.

De siste ukene har jeg vært i flere møter som har gitt meg masse inspirasjon. Jeg har vært i kontakt med StartiVestfold som har gitt meg inspirerende veiledning, kurs om markedsføring og om oppstart av bedrift, og jeg har vært i kontakt med Karrieresenteret i Vestfold for karriereveiledning. Fra neste uke har nav satt meg opp på jobbsøkerkurs.

Kan bloggen og sosiale medier bli en levevei?

I en av veiledningstimene med StartiVestfold ble bloggen trukket fram som positivt. Der har jeg funnet min nisje og skaffet meg et godt nettverk på sosiale medier. Det ble stilt spørsmål om jeg ikke rett og slett kunne skaffe meg annonseinntekter så jeg kunne begynne å tjene penger på den. Tanken er besnærende og veldig fristende. Men jeg vet at det eventuelt vil ligge mye jobb bak. Vil jeg kunne klare det tro? Jeg ble iallefall satt på tanken om ikke jeg kunne komme i kontakt med ulike aktører for mulige samarbeid i framtiden. Er det mulig?

Da vil jeg få jobbe med det jeg synes er det aller mest spennende, nemlig markedsføring, sosiale medier, og ikke minst, fertilitet og bioteknologi som har vært mitt brennende engasjement helt siden min spede prøverstart i 2011. En helt ny verden av fagkunnskap har åpnet seg opp for meg. Kan dette brukes til noe? Jeg er jo ingen fagperson, men allikevel sitter jeg jo både på erfaring som kunde/pasient og kunnskap jeg har skaffet meg ved hjelp av google. Jeg sier jo gjerne litt flåsete at jeg har min fertilitetsutdanning ved høgskolen google. Det er jo faktisk et snev av sannhet.

Jeg trenger innspill fra dere!

Hva tror dere? Er det en mulig vei å gå? Og hva vil dere lese om på bloggen? Jeg tenkte kanskje at fertilitet IKKE skal overta helt. Men kanskje innføre en fast spalte som heter “fertilitetsfredag” eller noe slikt? Så grubler jeg videre. Kanskje jeg også skal ha temadager på instastories eller snapchat om temaer som engasjerer dere? Hva slags temaer kunne dere i tilfelle tenke dere å lese/lære mer om? Eller hva med en egen youtubekanal? Eller podcast? Fertilpoden (HAHA, jeg må nesten le litt også.)

Dere skjønner at min kreativitet tar ingen ende om dagen. Det bobler! Men for det første må jeg jo finne ut om noen har lyst til å lese og følge meg i ulike kanaler, og for det andre så må jeg finne ut om noen som vil sponse meg. Jeg kan jo ikke leve av knapper og glansbilder. Så er jeg igang med å lage foretningsplan og markedsundersøkelse.

Hva vil dere ha?

Så har jeg tenkt at siden det er så mange som egentlig IKKE ønsker å bli forbundet med noe som handler om fertilitetsbehandling i sosiale medier (det er jo ikke alle som er så offentlige om akkurat den interessen), så bør jeg også dele andre temaer slik at alle kan ha gode unnskyldninger for å følge meg. Hvilke temaer ville dere da vært interessert i? Jeg er jo ei dame som egentlig interesserer meg for VELDIG mange områder. Her er noen av de: interiør, diy (kunst og håndverk), familie, foto, mote, sminke, hage, mat, kaker, politikk og samfunn, oppvekst, skole, helse og livsstil, aktiviteter med barn.

Hva kunne du tenke deg å lese/høre/se mer av og i hvilke kanaler?

 

 

 

Litt mer fakta om:

Karrieresenteret i Vestfold

Karrieresenteret Vestfold er et partnerskap mellom NAV Vestfold og Vestfold Fylkeskommune, og ble opprettet i 2009. De tilbyr gratis, individuell karriereveiledning til voksne og ungdom over 19 år. En karriereveiledningssamtale skal være med på å bevisstgjøre deg på din kompetanse og dine muligheter. Fokus ligger på å hjelpe deg til å bli klar over hvilke evner og interesser du har, og hvilken kompetanse du har eller kan utvikle for å nå dine mål i arbeidslivet. Karrieresenteret Vestfold ønsker å bistå deg til å ta kompetente yrkes- og utdanningsvalg, og kan være en nyttig sparringspartner for deg i denne prosessen.

 

StartiVestfold

START er et etablerernettverk i Vestfold, som skal bistå nyetablerere og de som har tanker om å starte egen bedrift. Hos oss møter du en koordinator som blir din egen veileder, diskusjonspartner og døråpner i kommunen. START er ett tilbud til deg som planlegger å starte egen bedrift, er i startgropa eller allerede har startet egen bedrift.

Jeg har ALDRI valgt å leve uten en mann, men jeg har valgt å få barn

Aller først vil jeg si tusen takk for alle hyggelige kommentarer og tilbakemeldinger etter at jeg var på tv på torsdag. Denne gangen har jeg faktisk ikke kommet over et eneste nettroll. Det liker jeg godt.

Gammelt bilde jeg kom over i dag. Mimrer til den gangen jeg var helt i starten av forsøkene mine. Mye har skjedd siden den gangen.

Jeg er så glad for at Insider-dokumentaren viser to ulike utgangspunkt for å velge å bruke donor. Selvvalgte singelmødre er jo alle ulike og alle har ulike grunner for å gjøre sine valg. Jeg og Hanne har helt ulike utgangspunkt. Vel, i alle fall nesten. Jeg kjenner meg jo igjen i hennes situasjon på den måten at jeg har det fint alene og jeg har i alle fall ikke hatt noe ønske om å leve sammen med en som ikke alt stemmer med. Altså, forholdet må være et godt forhold og jeg må trives med å leve i det. Når Hanne ikke ser at hun kan trives i et forhold, hvorfor skal hun da velge et forhold bare for å få barn? Muligheten til å få barn er jo der allikevel og det må være et bedre utgangspunkt for barnet. Der står hun og jeg helt likt.

Så er vi ulike på det at jeg har, og har alltid hatt, et inderlig, sterkt ønske om å leve i en kjernefamilie. Men det rakk jeg ikke. Jeg fikk for dårlig tid. Når jeg var klar til å få barn, så hadde jeg ikke funnet han som jeg ønsket å få barn sammen med. Eller, jeg hadde møtt noen, men de ønsket ikke det samme med meg, i alle fall ikke akkurat nå. Da jeg presset på, så ble det feil. Så har det vært nesten motsatt i andre tilfeller når jeg har følt meg usikker på hvor godt forholdet egentlig har vært. I dag leste jeg for øvrig på vg-nett en artikkel om barnløse menn. Der nevnes det «ikke-nå-mennene». Det står at veldig mange menn ikke har fokus på å få barn “akkurat nå” litt for lenge. Men at de tenker at det er noe som skal komme seinere i livet. Det tenker de helt til det har blitt nesten for sent og for mange har det blitt for sent. Jeg skal innrømme at jeg har møtt litt for mange av den typen menn tror jeg.

Jeg prater jo med veldig mange selvvalgte singelmødre og de som ønsker å bli det. Selv om de aller fleste har et utgangspunkt i drømmen om kjernefamilien med mor, far og barn, slik som jeg, er det også og de som har andre grunner eller utgangspunkt for å velge å bruke donor slik som Hanne. Mange er også lesbiske, og de vet jo at de kommer til å trenge donor uansett, så jeg opplever at de allerede har åpnet den døren, så det er ofte lettere å gjøre det valget selv om partneren ikke har dukket opp enda. Det er jo ikke for sent å finne en partner.

Det finnes helt sikkert mange flere historier også. Verden er ikke svart og hvit, men den har utallige nyanser og farger. Det finnes ikke noe fasitsvar. Når jeg har lest i debattforum på nett siden 2011 og ser hva «haterne» våre gjerne skriver, så får jeg et helt annet inntrykk. For dem er visst verden svart og hvit. Enten så liker vi menn og får barn med dem, ellers så er vi visst «mannehatere» og bruker donor for “å slippe”.  Vi er egoistiske. Hvorfor skal enslige kvinner få hjelp når enslige menn ikke kan få hjelp? Hva skal vi gjøre med menn nå? Blir mannen overflødig i familien? Osv, osv… De stygge kommentarene rettet mot oss vil tilsynelatende ingen ende da. Jeg lukter bitterhet lang vei.

Men sannheten er at ingen av oss hater menn. Ingen av oss tenker at mannen er overflødig. Vi er mange som fremdeles håper på å treffe en mann som vil ta den ledige pappaplassen i familien. Også har vi gjerne allerede mannlige familiemedlemmer eller venner og ønsker at de skal få viktige roller i barnas liv. Slik er det jo tydelig ut fra dokumentaren at det også er for Hanne. Jeg ser for meg hvilken fin bestefar pappen hennes kommer til å bli og jeg er sikker på at det betyr enormt for henne og vil gjøre det for datteren hennes også. Akkurat slik som det er med min pappa og mine brødre. Mannen er på ingen måte overflødig for noen av oss.