En stor milepæl

I går bestemte jeg meg for å prøve å legge guttene i sengene sine på barnerommet. Fram til nå har de sovet i sengen hos meg. Jeg har jo bare to soverom, så de tre barna må på et eller annet tidspunkt venne seg til å sovne på samme rom iallefall. Så er jeg heller åpen for å ta de inn til meg om de våkner.  Men i går altså, følte jeg det var på tide på prøve å venne dem til å sovne i sine egne senger på eget rom. Det gikk ikke så veldig bra. 

Det vil si, det gikk veldig bra å legge dem og de sovnet fint i sengene sine alle tre. Meeen, så våknet Snipp etter kort tid, så da havnet han inn i min seng for å ammes der. Det var jo ikke noe problem og nesten som forventet. Men så var det Storkfrøken som våknet og hun fikk ikke sove igjen. Hun gråt og var skikkelig utafor. Tydelig at hun hadde vondt et sted, uten at jeg helt klarte å få klarhet i hva som plaget henne. Så da vekket hun selvfølgelig Snapp også. To gråtene barn som trenger meg er ikke godt. Iallefall ikke så sent på kvelden når både jeg og barna er trøtte. Jeg måtte til slutt amme Snapp for å roe han og prøve å forklare for Storkfrøken hvorfor hun måtte vente. Det var ingen god opplevelse for noen av oss. Det er en sånn alenemammaopplevelse man frykter og vet kommer før eller siden. Jeg opplever det heldigvis ikke så ofte. Men når jeg opplever det, så blir jeg helt utladet etterpå for jeg blir så utrolig sliten av det. Det er umulig å ikke la seg stresse eller berøre av følelsen av å ikke strekke til.

Men Snapp var heldigvis lett å roe ned, så da havnet han også tilbake på mitt rom før jeg selv hadde rukket å legge meg. Det var jo ikke helt planen. I kveld prøver jeg igjen. Og så langt (bank i bordet) ser det ut til å gå bedre enn i går. Så nå sover de alle på samme rom i hver sin seng. Det kommer til å bli rart å gå å legge meg i min egen seng helt alene. Babycall har jeg selvfølgelig, så jeg er sikker på at det går veldig bra.

Slik sover guttene når de ligger i min seng:

Jeg er så fornøyd med denne ordningen. Da kan jeg ha dem nærme samtidig som jeg føler meg trygg på at jeg ikke ruller over dem eller slenger dyna mi over dem. Disse teltene er blant mine aller beste kjøp til guttene. Jeg kjøpte dem via appen mama (ikke sponset) og jeg betalte rundt 150 pr stk. Madrassene som fulgte med likte jeg ikke så godt, så jeg kjøpte heller billige skummadrasser på jysk som jeg klipte til i fasong så de passer perfekt inne i teltene. Dette er jo myggnett-telt og jeg synes det har vært en ekstra trygghet, særlig i høst med mye doven høstveps som fort sniker seg inn et åpent vindu og kan havne i sengen.

Til slutt vil jeg vise et bilde jeg delte på instagram i går. Det er ikke så ofte jeg rekker å få til å klargjøre så instagramvennlige bilder som dette. Men dette måtte jo bare ut på instagram. Jeg er ikke veldig aktiv på insta, men skal prøve å få delt noen flere blinkskudd framover. Så følg meg gjerne der (@enestaaendemor)

3 Replies to “En stor milepæl”

  1. De teltene var smarte 🙂 Jeg blir selv SEM i neste år og har vurdert bedside crib for å gjøre det enklere for meg selv om natten men virket veldig greit å ha telt i senga og en vanlig sprinkelseng når ungen blir større.

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.