Provosert

Ei venninne av meg på facebook la ut link til dette programmet nylig og på grunn av tittelen «adopsjonens pris» så kunne jeg jo ikke la være å se dette. Jeg har selv tenkt en del på adopsjon. Jeg har ikke vurdert å gå til det enda, men dersom det skulle vise seg at jeg ikke kan få barn selv, så tenker jeg at jeg må prøve adopsjon som et siste forsøk på å få muligheten til å bli mor. Jeg var forberedt på at jeg skulle bli provosert av filmen og at jeg ville tenke meg om en ekstra gang før jeg selv velger adopsjon etter å ha sett programmet. Men jeg ble provosert av helt andre grunner enn jeg var forberedt på.

Jeg var forberedt på frustrasjonen over at det kanskje ikke var rett å adoptere bort, og det ble jeg. Programmet gir meg et inntrykk av at barna kommer fra et hjem fullt av kjærlighet og at barna har det greit der de kommer fra og det er klart det provoserer meg at «den beste løsningen» for hiv-positive foreldre som elsker barna sine er å adoptere bort barna sine.

Men det som provoserte meg enda mer er at det virker som om adoptivforeldrene ikke forstår situasjonen i det hele tatt. Jeg forstår utrolig godt at jenta har det vondt. Jeg forstår henne utrolig godt! Det som er vondt, er at jeg får en følelse av at adoptivforeldrene ikke forstår i det hele tatt og legger skylden på dårlige forhold der hun kommer fra og det virker ikke som de ser at det er tapet av et hjem og kjærlige foreldre som er problemet også henger de seg opp i «irriterende hodebevegelser». Det siste jenta trenger er å bli flyttet enda en gang. Hun trenger kjærlighet og forståelse og sist, men ABSOLUTT ikke minst: tålmodighet. På meg virker det ikke som om hun får det. Jeg ser en jente som ikke gjør noe galt og får kjeft av moren for noe jeg ikke forstår. Jeg synes ikke det ser ut som at jenta forstår det heller.

Jeg er ikke glad i å kommentere andres foreldreskap i det offentlige på en negativ måte, men når man velger å være med på et tv-program som dette, så utsetter man seg for en kalkulert risk for at det kan skje. Jeg håper inderlig og i det lengste at dette er måten det blir presentert på fra tv-selskapets side og at virkeligheten ikke har vært så ille som det dette ser ut. Kan hende de også har idyllisert forholdene der barna kommer fra for at kontrasten skal bli enda tydeligere for at seeren skal bli enda mer provosert. Jeg håper. Men uansett, så har tv-selskapet klart det de ønsket: Jeg er provosert…. på alt og alle i hele filmen: På adopsjonsbyrået og deres håndtering av biologiske foreldre og adoptivforeldrenes håndtering av barna. Huff…. hvordan kan man som adopsjonsforeldre sikre at adopsjonen er til det beste for barna???? Det er det store spørsmålet jeg sitter igjen med.

Ønskemor

4 Comments:

  1. frøken friken

    Interessant dokumentar, men trist historie, særlig for den lille jenta, broren hennes og de biologiske foreldrene. Jeg grøsser av adoptivmor som setter betingelser for kjærligheten hun gir, som manipulerer og forvirrer jenta. Den viser jo også at adopsjon er business for adopsjonsbyrået, og en anledning til å tjene penger.

  2. Dette er noe av det tristeste jeg har sett 🙁
    «Jeg har fått nok av å få ny mor!». Hjerteskjærende!

    • Ja, forferdelig sørgelig og urettferdig. Tenk at så mange voksne mennesker kan gå sammen om å ødelegge et liv så grundig. Det er helt ufattelig trist.

Legg inn en kommentar