Tiden flyr

Så har jeg endelig fått ro på meg til å sette meg ned for å rable ned noen ord her…. Jeg vet liksom ikke helt hvor jeg skal starte. Det er et berg av hendelser å skrive om. Det skjer så utrolig mye i livet vårt, men samtidig så lite… det skjer mye av de små tingene. Alle de små øyeblikkene som livet byr på, de skjer hele tiden, og hjertet mitt suger til seg alt. Prøver å lagre det et sted og hver dag tror jeg at jeg klarer det. Å lagre det i hukommelsen for evig og alltid. Men jeg VET jo egentlig at sånn er det ikke. Jeg burde skrive ned alt for å huske det. Men jeg gjør det ikke.
Sånn var det med Storkfrøken også da hun var liten. De første månedene med alt som skjedde. Dagen hun smilte for første gang, dagen hun lo, dagen hun snudde seg fra rygg til mage og da hun fikk sin første tann. Jeg husker alle øyeblikkene som om det var i går, men allikevel ikke når de skjedde. Sånn har det blitt med guttene også.

Klok av skade burde jeg jo skrive ned etterhvert, men det har jeg ikke gjort. Jeg skulle hatt sånne milepælskort og tatt bilder, men det har jeg ikke. Jeg er så i nuet sammen med den fine familien min at det glemmer jeg. Jeg husker at de var veldig sene med å smile. Tvilling 1 var veldig sen… 3 mnd og tvilling to smilte noen uker tidligere. Tvilling 1 snudde seg fra rygg til mage for første gang på dagen de var 4 mnd. Det husker jeg. Han er nysgjerrig og utålmodig og vil opp og fram. Han vil bevege seg og har allerede klart å forflytte seg en meter fra utgangspunktet alene. Tvilling 2 er stort sett bare glad og fornøyd. Smilet sitter løst og han tar livet med knusende ro. Han KAN snu seg fra rygg til mage hvis han vil, meeen han gidder ikke. Han har det helt fint der han ligger og ser på verden fra sin lille flekk. Han er så trygg og god. Han er ikke redd eller bekymret. Han orket 45 i bassenget første gangen vi var der. Mens tvilling 1 er mer den sarte typen og var helt utmattet etter 15 minutter i vann. Han er litt skeptisk til det meste i starten, men når han finner ut at det er helt trygt, ja, da kommer smilet hos han også. Men han er litt forsiktig med det. Å smile altså. Han er i grunnen forsiktig med så mye når det kommer til nye ting og sanseinntrykk. Selv om han er utålmodig og vil opp og fram her hjemme, så kan det fort stoppe seg andre steder. Da trenger han en trygg favn.

De skulle jo hatt hvert sitt bloggnavn. Det har jeg tenkt mye på og kommet fram til at Snipp og Snapp er veldig passe. To glade og lekne gutter. Det er de. Så det passer fint. På bloggen skal de få biroller. De er med på mitt liv som biroller…. ja, viktige biroller da, men fremdeles biroller. Sånn er det. Bloggen skal først og fremst være om mitt liv. (Som om jeg klarer det.) Kanskje ikke mens de er så veldig små og ferske, men etterhvert som de vokser til, så blir det nok mindre iallefall. Snipp og Snapp altså. Tvilling 1 er Snipp og tvilling 2 er Snapp. Jeg vet ikke nok om Disneys Snipp og Snapp til å vite om de har ulike personligheter og om de eventuelt passer, men det tror jeg ikke spiller så stor rolle. Det er greit. Så ligger det ingen føringer i navnene. De skal få lov til å bli akkurat slik de er.

Nå skal jeg, istedefor å prøve å få skrevet de kloke, flotte innleggene, heller prøve å skrive ned noen tanker og refleksjoner hver dag. For jeg savner jo bloggen når jeg ikke blogger. Og jo lenger tid det går, jo tyngre blir det å ta steget tilbake til bloggen. For jeg føler jeg får så mye å ta igjen og det klarer jeg jo ikke. Så da dropper jeg å prøve å ta igjen noe og heller fokuserer på å skrive litt om det som faller inn i hodet mitt der og da.

Katinka

 

 

4 Comments:

  1. Snipp og Snapp, den likte jeg veldig godt!!!!

    De er flotte gutter, Storkfrøken er en fin fin jente, og jeg gleder meg veldig med dere. Fine er dere, virkelig!!!

  2. Så kjekt å høyre litt om kossen da går med dåke, men skjønner godt at du ikkje rekker å skrive så mykje. Nyt tida med to nydelige gutter og søte Snorkfrøken, så trur eg me alle skjønner korfor det ikkje kjem daglige oppdateringer fra deg/dåke😊

    • Ja. Jeg regner med at det er åpenbart for de fleste at jeg har nok å gjøre. Men jeg liker jo veldig godt å blogge for min egen del og jeg tror det er viktig som foreldre å prøve å huske å prioritere litt av de tingene man gjør for seg selv. Blogg er en slik ting for meg. Så jeg prøver stadig. Dessuten har jeg blitt kontaktet av sponsorer som ønsker å gi oss ting som vi trenger og ønsker oss. Og jeg nekter å bare skrive sponsede innlegg. Hovedvekten av innleggene mine skal ikke være sponset synes jeg. Så da blir jeg enda mer ivrig på å skrive siden jeg kan spare en del penger på det.

Legg inn en kommentar