Det vi ikke snakker om
Slik har det sett ut i stuen min i noen dager nå. Man vet virkelig ikke hva man begir seg ut på noen ganger, før man er midt oppi det. Jeg har byttet bort to kallax-reoler fra Ikea mot denne gamle expedit-hyllen. Prosjektet handler om å få denne hyllen inn på soverommet mitt, for jeg vil ha alt jeg har av hobby-utstyr der. Den blir stående som en romdeler, så får jeg på en måte en “gang” inn til soverom og kontor. Så de to rommene er “mine”. Dermed får jeg virkelig tømt ut av det andre soverommet, slik at jeg smått om senn skal få pusset opp og innredet det til å bli et barnerom. Heldigvis ser det ikke slik ut lenger nå. Pappa kom i ettermiddag og hjalp meg å få hyllen på plass der den skulle. Det blir så bra. Jeg er kjempefornøyd. Det blir litt trangt, men det liker jeg.
Idag har jeg vært på min 6-ukers kontroll og blitt minnet om medaljens bakside. Vi prater så mye om hva som skjer med kroppen gjennom en graviditet og fødsel, men det vi snakker om da, er gjerne det vi ser. Det vi ikke ser, prater vi ikke så mye om. Det er jo ikke bare det vi ser som forandrer seg gjennom svangerskapet og fødsel. En fødsel er også en stor påkjenning for underlivet.
Jeg kom raskt tilbake til “min egen” kropp etter fødselen. To uker etter at Storkfrøken var kommet til verden følte jeg at jeg var tilbake til meg selv og kroppen min slik jeg kjenner den… utvendig. Jeg er fire kilo tyngre enn jeg var da jeg ble gravid, og da var jeg undervektig. Vekten jeg har nå er helt perfekt og jeg håper jeg får beholde de ekstra kiloene. Jeg trenger ikke ned dit jeg var, men siden jeg fullammer blir nok det vanskelig.
Medaljens bakside handler selvfølgelig om rift i underlivet og hemorider. Idag, på min 6-ukerskontroll lærte jeg at det kunne være enda mer enn det. Heldigvis så både livmor og eggstokker fine ut, men jeg var sydd igjen for trangt. Takk og lov at jeg ikke har noen kjæreste eller elsker, for nå kjenner jeg at jeg virkelig gruer meg til å ha sex. Det var til og med vondt å bli undersøkt på grunn av det. Heldigvis går det an å fikse. Jeg hadde også polypper i arret og de har gjort ganske vondt. Jeg trudde jo at det var normalt å ha det slik etter fødsel, men heldivis var de bare å knipe vekk og nå kommer det til å bli bedre heldigvis. Så da sitter jeg igjen med hemorider da. Jaja… men livoren var fin, så DET er jeg glad for.
Husker dere jeg skrev om disse to damene? Da jeg var fornærmet for at tv2 stemplet oss som kriminelle når vi reiste til utlandet og brukte donor? Idag var de tilbake på skjermen i et veldig godt program. Dokument2 handlet i dag om de to og om forholdet dem imellom som eneggede tvillinger og om hva svangerskap og fødsel har gjort med forholdet dems. Det ble en veldig interessant vinkling.
Det var ikke veldig mye fokus på det med å bruke donor, men litt. Det som ble sagt synes jeg var veldig fint. Det handlet jo veldig mye om eggdonasjon, siden en av tvillingene hadde brukt både egg og sæd fra donor, mens den andre hadde brukt eget egg. Bekymringen for å ikke elske barnet sitt like mye, og opplevelsen av at bekymringen var ubegrunnet var herlig å se.
Jeg har grått maaange tårer til tv i kveld ja. Mens Storkfrøken fikk nok mat, fikk jeg sett masse på tv. Først var det “Nytt liv i east end” på nrk1 og der er det jo alltid mye om fødsler. Idag var det en baby som var dødfødt og jeg grein og jeg grein, særlig når det viste seg at det var to babyer og at tvillingen overlevde. Så var det denne dokumentaren som fikk meg veldig tilbake til min egen fødselsopplevelse og alle følelsene som herjet den gangen.
Da den første av tvillingene skulle inn på undersøkelse var det snøkaos og jeg husker så godt at alle snakket om snøkaoset dagen etter at Storkfrøken var født, så det var rart å tenke på at akkurat da de gikk inn døra på sykehuset der, så lå jeg på barsel og nøt min lille skatt. Hun ble satt igang og babyen kom til verden dagen etter, altså to dager etter at jeg fødte. Rart å tenke på at jeg fikk oppleve en fødselshistorie som jeg kunne plassere parallelt med min egen historie. Vakkert var det iallefall… fødsel er jo bare utrolig vakkert.
Men nå har Storkfrøken sovet i over to timer. Så jeg får komme meg i seng jeg også. Hun våkner nok i fire-tiden for å få mat igjen. Nå er klokka snart ett, så det skal bli godt med noen timer før vi skal amme og kanskje skifte bleie før vi sover videre.
God natt!
Hilsen Ønskemor
4 Replies to “Det vi ikke snakker om”
Ah, takk for at du tipset om Nytt liv i East End!!
Tøft at du tar opp sånne intime tema på bloggen din. For det er jo slik det er.
Ja, jeg synes kanskje underlivsplagene er mye viktigere og kan ha mye større innvirkning på livet vårt enn hva utseendet burde ha. Men dessverre er det mange som har altfor stort fokus på kroppsfasong. Da jeg var ufrivillig barnløs tenkte jeg at jeg mye heller skulle hatt en slaskete mage som mange klager over enn å være barnløs. Jeg har vært heldig og magen min ser ikke ut til å ha vært gravid, men slikt kan vi jo ikke styre. Skal vi ikke heller være glad for årsaken til at magen ser ut som den gjør? Verre blir det med inkontinens, rift, hemorider og slikt som er smertefullt. Det er klart at man ikke gleder seg over det, selv om man er lykkelig over årsaken til problemene.
Enig i at dette bør prates om i større grad. Mange kvier seg for å ta det opp og føler at de sikkert er alene om sånne “plager”/skader. Veldig mye kan gjøres noe med og det er det viktig å formidle.
Jeg så også dokument 2 om de to tvillingsøstrene. Både interessant og rørende. Selv om jeg fikk mine to barn på den ordinære og mest vanlige måten 🙂 så er jeg veldig for at det skal finnes muligheter både ved hjelp av sæd og egg donasjon. Jeg tror det ligger et instinkt i veldig mange om å få egne barn og jeg synes det er viktig at alle som ønsker skal ha mulighet.
Ja, det er viktig å vite at man ikke skal gå med plager etter fødsel uten å prate med lege. Det aller meste kan fikses heldigvis.